I standardverket The Destruction of the European Jews (1961) fremsetter historikeren Raul Hilberg en kontroversiell påstand: århundrer med forfølgelse skapte en jødisk tradisjon for passivitet og føyelighet. Bakteppet for København-utdannede, Oslo-baserte Damir Avdagics video Repriza/Uzvracanje (Reprise/Response) (2018), som nå vises på RAM galleri, er ikke Holocaust, men krigen i det tidligere Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet. Deltakerne i videoen beskriver likevel hvordan angst, redsel og fortielse har gått i arv mellom generasjoner.
Repriza/Uzvracanje har et sobert uttrykk. Fire personer i 60 års alderen, én kvinne og tre menn, sitter i en halvsirkel på enkle stoler mot en grå bakgrunn med et manus i hånden. Filmen veksler mellom totaler av hele panelet, nærbilder, og partier – når panelet er taust – hvor kameraet leter etter noe å fokusere på eller dveler ved detaljer. Lengst til høyre sitter en innesluttet fyr i svarte jeans med lærjakke, skjegg og en lue på hodet. Han har trådd barbeint inn i et par flip-flops, og i enkelte utsnitt stikker kun tærne hans frem fra bildekanten.
Scenen ligner en gruppeterapiseanse på en kjølig institusjon. Teksten baserer seg på transkripsjoner av Avdagics forrige video Reenactment/Process (2015 – 2016), hvor han og tre jevnaldrende diskuterer hvordan foreldrene stadig advarer mot å vekke oppmerksomhet, delta i politikk eller havne i «trøbbel». Hver deltaker i Repriza/Uzvracanje har fått tildelt en karakter de skal lese høyt. Panelet kjenner seg raskt igjen i teksten. De veksler mellom å lese replikkene og å nyansere karakteristikkene av deres egen generasjon. Situasjonen har preg av et terapeutisk rollespill.
Tonen mellom deltakerne er munter, de diskuterer livlig, siterer poesi og vitser. Jugoslavias sammenbrudd ga dem en kynisk humor og mistillit til statlige institusjoner. «I motsetning til majoriteten sa vi jo alle makten i mot», påpeker en av dem. Men nå og da titter de bort på personen bak kamera, som for å få bekreftet denne «heltemodige» selvforståelsen. «Terapeuten» nekter imidlertid å gripe inn; deltakerne er overlatt til seg selv. I disse flakkende blikkene og tomrommene i samtalen, kommer en følelse av tvil glimtvis til syne.
Påstanden til Hilberg om jødenes passivitet impliserer et spørsmål skyld. Alle deltakerne i Repriza/Uzvracanje flyttet til Amerika på 90-tallet. Identiteten deres er bundet til en nasjon som ikke lenger eksisterer, og en brutal og uoversiktlig nyere historie preget av streng nasjonalisme og krigsforbrytelser. Foreldrene har forsøkt å beskytte sine barn ved å tie og ikke yte motstand, slik deres egne foreldre stilltiende godtok de nazistiske holdningene som preget det jugoslaviske samfunnet etter andre verdenskrig. Repriza/Uzvracanje gjør det klart at den nye generasjonen har behov for svar og at den eldre ønsker å forklare seg. Avdagics videoer er et rom for denne forsoningen mellom fortielsens ofre.