Først må jeg begynne med å si takk til LMT som jeg ser har ryddet i min blogg. Takk! Boutoux er den skribent og redaktør som jobber med alle HUO-bøkene, Do It etc. Jeg synes synd på ham, men han selv sier det er helt ok. Dødssøt er han i alle fall.
Tilbake til det viktige: Habsburgs bursdag. Takket vare Johan Bengt Påhlson har jeg nå blitt litt oppdatert i hvor mange slott over Europa de eier, og hvem den gamle Habsburgen selv var (veldig intelligent diplomat tydeligvis). (LMT, googler du for meg?;)) Hun hadde bursdag, nærmere bestemt hun fyllte 46, og da hadde hun tenkt seg et lite party så hun leide et digert 1500-talls palazzo (Volpi) fullt utstyrt med møbler etc. fra samme tid og inviterte sånn ca. 300 av sine nærmeste venner og fylte palazzoen med musikk og mengder av champagne og alle sorter sprit, og tanken var at alle skulle være der fra dusk til dawn. Jeg snakket litt med Jay Jopling om mitt navn og om noe annet jeg faktisk ikke kan huske, med noen andre cojones-gallerister, en hel del med John Armleder, Paolo Falcone (italiensk micromuseum-mann), mest med min kavaler på balkongen mot Grand Canale, og med Francesca selv som var kjempepen og veldig hyggelig. Det var et helt perverst party. Likte meg veldig godt. Her kan du lese en annen versjon av festen på Volpi. På vei hjemover gikk vi oss vill med mening fire ganger i det helt tomme og døde Venezia. Verry kitchy, verry nice. På en helt tom piazza møtte vi de fem, seks menneskene som vi så på hele den ganske lange turen, det var Santiago Sierra med selskap. Jeg har aldrig sett fyren i mitt liv, men han kjenner min kavaler så vi blir stående. Sierra får se mitt decolletage og beordrer sin venninne at hun skal vise meg sine pupper. Hvorfor? Har virkelig ingen som helst anelse. For å reagere på situasjonen beordrer jeg de fire mennene i selskapet til å vise meg sine pupper i steden. Det gjør de. Etter dette dro vi videre (uten puppe-mennene) til San Marco og hotellet til Danieli (et av de mest luxeriøse hotellene her, i sterk kontrast til mitt eget modeste hotell) for en night cap.
To timer av søvn senere spiste jeg en lengre frokost med Boutoux og snakket litt med Tim Neuger fra neugerriemschneider i Berlin før jeg møtte opp med Staffan Lundgren fra SITE redaksjonen som var på et 12 timers besøk i Venezia før han skulle til et bryllup i Elbe. Vi tok en lang dag på Arsenale, og en kaffe med Jennifer Allen fra Artforum og Mårten Arndtzen fra “Expressen i Stockholm. Jeg hater utstillingen på arsenale enda mer nå! Møtte en elegant og glad <a target=”_blank” href=”http://www.art.ch/ca/bx/cvw/?W=360&T=by&A=czk&css=bat>Samuel Keller i gangen med en ivrig intervjuer ved sin side, hooket opp med Marc Spiegler og fikk armebånd til utstillingen “God is Great” som hadde pro secco-fest litt senere på dagen som var veldig kjedelig og med en helt uforståelig dårlig utstilling til.
Staffan og jeg tok en runde gjennom den Italienske paviljongen der vi møtte Daniel Birnbaum som jo var kurator i samme paviljong forrige gang. Hans innstilling var at det er en utstilling som like gjerne kunde vært gjort for 25 år siden, og det er lett å være enig. Han hadde møtt Nicolas Bourriaud i korridorene og sagt til Bourriaud “Haha, this exhibition is a big attack on you!” vilket jeg fant veldig morsomt. Nåvel, Staffan likte paviljongen en hel del bedre enn arsenale. Han likte Thomas Ruff. Det gjør ikke jeg. Sehgal derimot, imponerte oss begge om og om igjen.
Etter God is Great gikk vi till nordic cluster-gathering på Iaspis’ cocktail. Maria Lind i helhvitt og høye haeler delte ut røde drinker i en garden. Jeg snakket med min gode venninne Pelin Tan fra Istanbul og broren hennes, Johan Bengt Påhlsson, Jonas Dahlberg (om den utrolig vakre italienske kunstnerinnen som ikke har vikt fra Jonas sin side de siste dagene) og med Karel Cicar fra Prag. Og så kom min nye stjerne endelig: Natasa Petresin, og vi begynte å le og le.
IASPIS, motsvarigheten til OCA i Sverige, stiller i år ut Annika Eriksson med et eget ”soloshow” i Venezia. Annika Eriksson har jobbet lenge og blitt løftet frem av fremfor alt kuratorene Maria Lind og Mats Stjernstedt. I år stiller Sara Arrhenius, den tidligere sjefen for IASPIS, ut Eriksson med et verk som består av en stor spillehall, Games Machine, som hun har latt bygge opp nede ved vannet, på veien til Giardini. I pressemeldingen står det ”Samtidigt är den en generös gåva till stadens ungdomar”, men spør du meg er det ikke mye sjenerøsitet med den gaven, spillehallen monteres ned etter bare noen dager, etter at åpningsdagene er over. Not my favourite kind of curating. Nor favourite kind of art.
Etter iaspis-drinken vandret jeg hjem og la føttene mine høyt i 20 minutter, siden satt jeg ved computeren for bloggen innen jeg og Allen Grubesic vandret til Singapore-partyet som vår elskede venn Heman Chong står for i år. Det var mye lengre enn vi ventet oss, og sultne var vi (ca 22.30 var klokken blitt nå). Hadde jo bare rukket den lange frokosten med Boutoux som jeg faktisk bare spiste litt av. På veien ramlet vi over Petresin, Boutoux med kjæresten sin, Robin Rhode og Marc Spiegler. Til slutt kom vi frem og her var drinkene gratis selv om de faktiskt tok slutt ganske tidlig, men vi fikk i oss litt pastasalat. Det var litt problem med høytalerne så den første tiden var det ingen musikk der. Det ordnet seg etter hvert. Marianne Zamecnik, Karl Larsson, Kim Einarsson, Helga Maria Nordby, Jan Christensen, Laercio Redondo, Ida Kjerulf, Katarina Löfström med kjæreste og Andrea Viliani fra Castello di Rivoli havnet ved et og samme bord sammen med hele gjengen fra vandringen. Ja, og så kom Nils Forsberg og Mårten Arndtzen også. Vi danset en kort stund og gikk så videre til “Piccolo Mondo” som er den eneste shitty bar/discotek som er inne i byen i Venezia. Det var stengt for et privat party (ikke kunstmennesker) som gjorde det enda mere intressant for oss å komme inn, hvilket vi gjorde takket vare en god bouncer og Marianne Zs grace. Her inne sto det en flaske Stolichnaya på hvert bord, så det var jo bare å hugge inn. Radioskyggen gjorde at jeg var nødt til å gå ut for å sms’e og det var jo flaks fordi da fikk jeg med meg November Paynter og Mai Abu ElDahab som kom gående fra Frieze-partyet på Palazzo Zennobio. Det hadde ikke vært så gøy, men inne på Piccolo Mondo danset vi og Mai flørtet med en random dude. Møtte Charles Esche og Vasif Kortun i gangen også, men de kom ikke inn siden de er menn. Sånn er det.
Egentlig hadde jeg litt lyst til å dra til det tyske partyet der Kraftwerk spillte og som jeg fikk meldinger fra om å komme, men det lå i helt andre siden av byen, og dessverre koster jo de forbanna taxibåtene (som dessuten er umulige å få tak i om natten) mer en 100 euro turen. Grr. Uanzett hadde jeg lovet Marc Spiegler om å danse til fire om morgenen, og jeg står ved mitt ord og vi danset til fire da vi gikk hjem i det ganske tomme Venezia. Vi møtte fire stykker på vei hjem og vi kjente dem alle sammen, mellom Marc og meg som latet som om han var en gentleman og gikk hjem med meg til hotellet. Møtte Daniel på vegen også som ikke engang hadde merket at Kraftwerk spilte, men tydelig hadde det vært den beste festen. Bummer. Jeg får ta igjen dette ikveld!!! Men nå skal jeg ta meg en titt på de paviljonger i giardini jeg ennå ikke har rukket å se.
