Denne uken har Kunstakademiet i Tromsø tatt i bruk sine nye lokaler i et gammelt industribygg midt i byen, redesignet av AT plan og arkitektur. Samtidig presenterer akademiets første masterkull sin avgangsutstilling. Kullet består av fire studenter. Akademiet, som startet opp for fem år siden, og er en del av Universitetet i Tromsø, har siden 2012 vært ledet av kunstneren Markus Degerman. Han har bakgrunn blant annet fra det Stockholms-baserte kollektivet Uglycute, en gruppe hvis arbeid kan karakteriseres som like deler arkitektur, design, kunst og undervisning. Kunstkritikk har snakket med Degerman om de store forandringene akademiet nå står midt inne i.
Gratulerer med første kull med masterstudenter og med nytt lokale! Men nytt og nytt. Det er snakk om Mack-øl sitt gamle bryggeri. Hvordan vil disse lokalene være med på å forme akademiet videre?
Takk, takk. Jeg tror det kommer til å skje på ulike plan. Til dels handler det om symbolverdi, og på det planet har vi fått et kjempeløft. Jeg vil påstå at vi har fått et av de bedre skolemiljøene i Norden. Det viser for omverdenen at her satses det, og det kommuniserer langsiktighet. Vi kommer til å tas med et annet alvor. Samtidig har det jo stor praktisk betydning. Vi kan for eksempel ta opp flere studenter, og jeg tror vi kommer til å få flere søkere. Akademiet begynte jo i ganske beskjedne former. Nå har vi vokst, og tar opp studenter på alle nivå, helt opp til Ph.d. Vi har kapasitet til å ta opp 15 elever både på bachelor- og master-nivå, noe som i løpet av 5 år vil bety 75 studenter.
Jeg har i grunnen fått inntrykk av at det tidligere nærmest var et mål i seg selv for skolen å være liten. Har dette ønsket om å vokse, også kvantitativt, kommet fra innsiden?
Jeg kan ikke svare for hvordan man har tenkt tidligere, men jeg er ikke sikker på om det har vært noe mål å være små. Det handlet vel mer om kapasitet og at man ikke kunne ta opp flere studenter enn man kunne håndtere. Uansett kommer vi jo til å forbli små, sammenlignet med mange andre. Når det gjelder lærerkrefter, har vi allerede i dag god professorkapasitet, og det er først og fremst på veiledningsnivået vi vil vokse, med flere gjestelærere.
Kan du fortelle litt mer om selve bygget, hva er det som er spesielt med det?
Den tidligere industribygningen ser kanskje mindre spesiell ut enn den er. Det er en struktur som har blitt til gjennom påbygninger over mange år, helt fra 1800-tallet og frem til 1960-tallet, og veldig mye av det industrielle preget er bevart. Arbeidsmulighetene er blitt veldig gode, for vi har godt med atelierplass og verksted, og vi har en romslig kantine med panoramavinduer med vidt utsyn. Som sosialt knutepunkt blir dette et viktig rom.
I din egen praksis er du vant til å se kunst, arkitektur, design under ett. Dette må jo ha vært et spesielt godt erfaringsgrunnlag for deg som instituttleder nå under ferdigstillelsen, selv om du kom inn i prosessen på et sent tidspunkt.
Ja, jeg gjorde jo det. Det hadde vært utrolig morsomt å fått være med fra begynnelsen av, nettopp på grunn av bakgrunnen min, men jeg har faktisk ikke kunnet vært særlig involvert i det hele tatt. Men selv om det hadde vært gøy, er jeg også glad for at jeg har kunnet konsentrere meg om alt annet.
Instituttet huser også forfatterstudium. Hvordan fungerer det i kombinasjon med visuelle kunststudier?
Forfatterstudiet er samlingsbasert og har et ganske annet forløp, men vi jobber med å få til overlappinger, og har blant annet hatt studenter som har gått på begge programmer. Men alt i undervisning avhenger av personer, som for eksempel de ulike professorene. Jeg kan oppmuntre til samarbeid, men det må skje gjennom felles interesser.
Fra begynnelsen av var det viktig for akademiet å være lokalt med et globalt perspektiv, blant annet ved å være bevisst spesielle forhold i regionen. Er dette noe du også er opptatt av?
Skolen hadde tidligere en profil. Det har vi ikke lenger. Det er jo mange av formuleringene i profilen jeg er enig i, som at man må være bevisst den plassen man er, og hvem man er som kunstner. Men det er jo generelle ting, som gjelder uansett hvor man er, om det er i Oslo eller Tromsø, eller hvor som helst. Jeg mener det var problematisk å ha en slik spesifikk strategi. Jeg ser det som en strategi hentet fra markedsføringsverdenen, der man må skille produkter fra hverandre med å gi dem ulike identiteter. Det er vanskelig å være kritisk samtidig som man bruker verktøy hentet fra en verden man betrakter med skepsis. Dessuten synes jeg en så konkret profil passer bedre til mindre prosjekter, og ikke som ramme for et helt akademi.
Men om skolen tidligere har eksistert i mer eksperimentell form, hvordan forholder akademiet seg nå til det noen vil kalle en generell strømlinjeforming av høyere utdanning?
Hva mener du med «strømlinjeformet» og «eksperimentell»? Det viktige for oss er hva studentene gjør, og de skal jo eksperimentere i sin praksis. Bare man kaller noe for «eksperimentelt» betyr ikke at det er det. Mine interesser handler om handling, mer enn innpakningen.
Er dette noe som kan relateres til din egen praksis?
Når man som kunstner begynner å jobbe med utdanning, tar man jo med seg erfaringer og interesser fra tidligere arbeid, men jeg tror det er farlig å drive virksomheten som et kunstprosjekt. Visse forskningsprosjekt kan være kunstprosjekt, men ikke selve skolen. Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av spørsmål omkring innpakning versus resultater, og det er klart at også en utdanningsinstitusjon farges av at vi lever i en verden som drives av et visst økonomisk tankesett.
Mener du altså at innpakning og innhold er to forskjellige ting, og kan du i så fall beskrive litt nærmere dine tanker om begrepet «design»?
Vel, det ene kan ikke skilles fra det andre. Men hvordan man artikulerer seg om sin egen praksis er de senere årene blitt viktigere og viktigere for kunstnere. Og hvordan du presenterer deg selv, kan beskrives som «selv-design». Det er noe vi trenger å ha et kritisk blikk på. Om Statoil kaller seg et miljøforetak, betyr jo ikke det at de er det.
Det er vanskelig for meg å ikke se dette som en kritikk av hvordan akademiet ble drevet tidligere.
Nei, det er mye positivt i hvordan man styrte skolen også før, og man hadde sine grunner til å drive som man gjorde. Men forholdene har forandret seg, og i kunstverdenen forandrer jo ting seg fort, og jeg har ikke hatt behov for å videreføre den beskrivelsen av virksomheten man har hatt tidligere.
Kunstakademiets profil ble arbeidet fram av prosjektleder Geir Tore Holm og en referansegruppe bestående av Inghild Karlsen, Hilde Hauan Johnsen, Knut Erik Jensen, Kjersti Anvik, Arnold Johansen og Kari Doseth Oppstad, Magne Amundsen og Gerd Bjørhovde.
Personlig tror jeg at det var nettopp,” Profilen” som ga Kunstakademiet et anslag til å være noe annet en et fjerde akademi i Norge. Den gjorde at vi i oppstart årene ble oppsøkt av mange flotte studenter på kortere eller lengere opphold-( lenge før utveksling var et tema), og i tillegg ble vi kontaktet av kunstnere på ulike residensprogram i Norge som kom på besøk- og mange som ville ha gjesteoppdrag. Kunstnere og arkitekter som bodde og virket her nord, var de viktigste støttespillerne ved oppstart- og forskere fra andre forskningsfelt så fram til det kunstneriske bidraget til de store oppgavene som er knyttet til våre sirkumpolareområde. En hver profil, studieplan og strategi kan trenge revidering etterhvert som tiden går- men denne gang tror jeg ordtaket ”stick to the plan” ville ha vært min anbefaling! Hilsen den første ”kontordama”
Les gjerne mere :
http://www.billedkunstmag.no/node/312