Forskyvningens logikk

Knut Åsdam, Filter City, 2003

I september deltok Knut Åsdam på biennalen i Istanbul. kunstkritikk.no hadde ikke råd til billetten, men vi fikk låne filmen. Marit Paasche har sett Åsdams nye film Filter City.

Det svinger av Knut Åsdam for tiden. Han er snart bokaktuell på forlaget Fine Arts Unternehmen AG. Han har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet hos Klemens Gasser & Tanja Grunert i New York (anmeldt av Artforum, Flash Art, Time Out og Village Voice), og hos Galleri Tommy Lund i København. Det siste fra Åsdams hånd er filmen Filter City som han deltok med på biennalen i Istanbul i september. Jeg har bare hatt anledning til å vurdere videoen på skjerm, og ikke som projeksjon slik den ble vist på biennalen.

Tematikken i Filter City dreier rundt forholdene mellom tid/sted og subjekt/arkitektur – ikke ukjente begrepspar for de som har fulgt Knut Åsdam en stund. Hvor går grensene mellom jeget og omgivelsene? Når utvisker arkitekturen det individuelle, og når avgrenser og markerer den tilhørighet? Utstillingen Psychastenia 10, som ble vist på Museet for samtidskunst i 2001, beskrev en form for schizofreni som kan oppstå når jeget avpersonaliseres og ikke klarer å distansere seg fra sine omgivelser. I denne utstillingen inngikk blant annet videoene Notes Towards a Dissipation of Desire og Cluster Praxis. I den førstnevnte spilles jeget opp mot kollektivet gjennom en sammenstilling av demonstranter og politifolk. Cluster Praxis beveger seg innenfor samme felt, men der handler det ikke om å fortape seg i et kollektiv basert på en ideologisk overbevisning, men om å miste seg selv i en atmosfære av lys, musikk og dans.

I Filter City settes Åsdams tematikk inn i en mer filmatisk ramme. Det er også det første arbeidet Åsdam titulerer som både film og video. Formen er et slags distansert kammerspill mellom to kvinner i et kjærlighetsforhold. Kvinnene snakker forbi hverandre, de unngår å forholde seg fysisk til hverandre, men er likevel sammenbundet i tid og rom. Åpningssekvensen der de to står ved siden av hverandre i vinden, små mot den voldsomme arkitekturen, viser hvordan Åsdam bruker arkitekturen som et meningsbærende element i forhold til karakterene. I neste klipp er kvinnene forskjøvet i forhold til bygningen bak, og den ene er utstyrt med votter og en annen lue. Den lille vridningen av bildet gjør betrakteren usikker på tid og rom, og kan minne om den kontinuerlige forandringen moderne storbyer er underlagt: Bygg som rives, kvartaler som oppgraderes og butikker som nedlegges. Det skal ikke så store forandringer til før du innser at du ikke var så kjent som du trodde, og dermed opplever tap av kontroll over omgivelsene.

Fremstillingen av de to kvinnene kan minne om det som i teaterterminologien kalles ”aperspektivistisk drama”. Personene agerer ikke i en autonom spilleverden, men er mer å regne som formidlere av dramatikerens verdensoppfatning. De to kvinnene i Filter City fungerer primært som beholdere eller målbærerer av Åsdams egne tekstbrokker, de kan nesten betraktes som personifisert samfunnskritikk. Problemet er at det konstruerte dramatiske elementet – forholdet kvinnene imellom – stjeler uforholdsmessig mye av oppmerksomheten fra det visuelle og det lydlige. Kvinnene har heller ikke den form for tilstedeværelse som skal til for å formidle teksten effektivt. Kanskje Filter City hadde vært bedre dersom Åsdam hadde rendyrket karakterene mer som fremmedgjorte sendebud, og nedtonet det relasjonelle aspektet. Det hadde kledd det distanserte blikket videoen er preget av, og gjort det lettere å gripe tematikken. Nå er det litt mye som slåss om oppmerksomheten.

Jeg leser Filter City som et forsøk på å vise hvordan menneskene strever med å knytte seg til verden når erfaring handler mer om å orientere seg i tid, enn i rom. I en sekvens lar han den ene av hovedpersonene følge etter en eldre kvinne for å se ”om noe utviklet seg”. De ender opp i et butikklokale (det perfekte ikke-sted), hvor handlingen beskrives gjennom et blikk (kameraets) som veksler mellom observatørens suverene distanserte blikk og det subjektive blikket til kvinnen. Lydsporet er imidlertid forskjøvet, og skifter mellom lyd fra stedet og voice-over, uten konsekvent sammenheng med bildene. Rommet og handlingens forløp i tid destabiliseres. Åsdam lar en av kvinnene sette ord på det; ”When I first came here it was as if time had skipped sideways”. Tiden har blitt en romlig inndelt struktur hvor lagene hele tiden forskyves. Forskyvningen løper som et aktivt grep gjennom hele verket og visualiseres blant annet gjennom bruken av oversiktsbilder av bylandskaper hvor perspektivet skifter nesten umerkelig.

Hvis vi ser Filter City som en forlengelse av Cluster Praxis og Notes Towards a Dissipation of Desire kan man si at Åsdam går fra å beskrive situasjoner hvor jegets konturer oppløses, til å analysere de samfunnsmessige strukturene som gjør individet fremmedgjort på et overordnet plan. Mens samfunnskritikken i de to første ligger i selve situasjonsbeskrivelsen, er den i Filter City forsøkt uttrykt i selve verkets struktur og oppbygning. Det er et ambisiøst forsøk som bør verdsettes.