Avansert teknologi har blitt laboratorisk kunst og har vist seg gjennom et bredt spekter i løpet av den siste måneden under Meta.Morf 2010 – en rykende fersk biennale for kunst og teknologi som i årets utgave, under tittelen New.Brave.World! viste seg som en potensielt viktig aktør i den internasjonale diskursen rundt biologisk forskning, miljøpolitikk og velferdsspørsmål. Gallerirommet ble for anledningen et laboratorium. Ikke et laboratorium som lukker seg rundt seg selv, men et som strekker seg ut til samfunnet.
I forbindelse med biennalen har et flertall utstillinger, konserter, filmvisninger, workshops og konferanser blitt arrangert under ledelse av Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS). TEKS er et frivillig basert kunnskapssenter som er medlem av Produksjonsnettverket for elektronisk kunst (PNEK), og har som mål om å realisere teknologisk relaterte kunstprosjekt. Grunnleggeren av TEKS, Espen Gangsvik fungerte som medkurator sammen med nederlandske Alex Adriaansens, en erfaren kurator innen elektronisk kunst. Biennalen har overtatt etter Trondheim Matchmaking, en festival for kunst og teknologi som har blitt arrangert årlig fra 2002-2009, med det formål å danne en konkret arena for innovative ideer og kunstprosjekt, samt å utvikle ressurser og kunnskap innenfor både kunst- og teknologifeltet. Det virker logisk at en slik biennale avholdes i Trondheim – som med sitt tekniske og naturvitenskapelige universitet (NTNU) naturlig nok preger byens fokus og satsning innen teknologi.
I et metaperspektiv
De 23 kunstverkene som ble fremvist er krevende i både tid og rom, og var derfor fordelt på hele tre sentrale visningssteder: Trondheim Kunstmuseum (avdeling Gråmølna), Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK), og kunstrommet Babel. Fordelingen ga også en opplevelse av et tematisk skille mellom visningsstedene, der utstillingen på Babel fremsto som den mest vitale og lekne delen. Ønsket om å gå vekk fra en fraksjonert virkelighet som studeres i laboratoriet, og som dermed mister interaksjonen mellom alle små fasetter, som danner utgangspunktet for en struktur, var et hovedtema. Utstillingen fremmet et helhetlig metaperspektiv som binder sammen spørsmålene om biologi, teknologi, kultur, miljø og sosiale faktorer. Flere av verkene illustrerer at selv det som fremstår som autonome, individuelle strukturer faktisk er en del av større strukturer, og at det gjennom selvorganisering også vokser frem nye større strukturer. Dette vises mest eksplisitt i tyske Ralf Baeckers analoge magnetiske apparat tilknyttet en digital del, der det er umulig å si hvilken del som kontrollerer hvilken. Temaet kom også tydelig frem i belgiske Tuur van Balens verk My city = My body som viser biologiske interaksjoner i en urban kontekst hvor mikroaktiviteter (hva den enkelte spiser og drikker) påvirker makrosystemet (drikkevannet i byen), og spanske Jose Manuel Berenguers verk som viser hvordan ildfluer som i utgangspunktet ikke er synkroniserte adapterer hverandres parringssignaler.
Elektrokunst
Det er et vidt spekter som faller inn under betegnelsen elektronisk kunst. Til eksempel kunne man betrakte en folkevognboble som brukte to uker på å krasje inn i kunstsenterets vegg, en MacBook Pro dekonstruert ned til hver enkelt komponent med prisanslag, gigantiske gule kokonger av lim, fjellformasjoner som ligner indeksreguleringen på børsmarkedet, et syntetisk immunforsvar, en maskin som vil bruke tusen år på å slå seg av, og en riskoker regulert etter antall nyhetsartikler om genmanipulert ris på nettet.
Teknologien fungerer som et verktøy som tilbyr muligheten til å endre naturen fra et tilsynelatende uforutsigbart kaos til en ideell, perfeksjonert kalkulerbar verden. Men hvilke bivirkninger kan dette få? På Babel ble biopolitikkens destruktive konsekvenser på miljøet aktualisert, i forbindelse med problemstillinger knyttet til urban byplanlegging, kontroll av befolkningsveksten, agrikultur eller raffinert matproduksjon. I et fascinerende verk av engelske Mischito Nitto dras bivirkningene til det ekstreme og vi får et (manipulert) bilde av en fremtid der genteknologien har muliggjort fremdyrkingen av blant annet en elskers brystvorte og transplantasjonen av denne over på kunstnerens (?) egen mage.
Det er litt banalt å snakke om «nye medier» i 2010, men det handler i sin mest basale form om elektronisk kommunikasjon gjort tilgjengelig av datateknologien, som videre muliggjør et interaktivt publikum. Datamaskinen som «nytt medium» tillater kunstnere å programmere noen av verkene slik at de responderer på publikum, som blant annet Studio Roosegaardes vegg av små ventiler som responderer på lyd og bevegelse, og Chris Salters multimediale installasjon som påvirker sanseinntrykkene våre. Ved hjelp av programmering tillates flere av verkene å ta form over tid og endres i løpet av fremvisningsperioden.
Mot en ny, modig verden
Motivasjonen bak biennalen presiseres i kuratorenes uttalelser som et ønske om å presentere nye, modige og globale perspektiver. Dette gjøres gjennom en leken utforskning som karakteriseres av hybrider og kryssfertilisering som skal konstituere kvalitative faktorer for å skape og forstå interaktivitet i vid forstand. Perspektivene er nye i den forstand at de går forbi et klinisk fokus på orden og kontroll, forbi det jeg finner nærliggende å karakterisere som en lab-estetikk, og til et fokus på samfunnsmessige effekter og hvordan mennesker og objekter interagerer med hverandre. Verkene illustrerer at nye vitenskapelige innsikter ofte også impliserer nye filosofiske og eksistensielle spørsmål. Kunsten er riktignok ikke helt absorbert av vitenskapen fordi den med større frihet enn vitenskapen kan utfordre vårt syn på omverden og stille vanskelige spørsmål mer lekent gjennom sine forsøk og eksperiment. Kunstnerne fortolker slik ny viten og formidler en innsikt som gir dem en viktig rolle i dannelsen av diskursen rundt bruken av såkalte nye medier.
Meta.Morf er et viktig innspill i den forskningsbaserte diskursen rundt kunst, teknologi, politikk, økonomi og miljø i et globalt perspektiv. Årets utgave syntes å danne en utforskende og engasjerende arena for nye ideer og refleksjoner rundt samfunnets tilstand, også utenfor laboratoriet. Det ble sagt om internettet, og jeg sier det om elektronisk kunst – det er kommet for å bli. Kunst i denne formen kommer i hvert fall igjen til Bergen 18. november når det internasjonale kunstmøtet om programvare, Piksel, inntar byen.
