På slutten av sin Forart-forelesning på Kunstnernes Hus lot Darby English oss få et innblikk i de metodologiske premissene for hans arbeid. På spørsmål fra salen om tidsmetaforene han brukte i forelesningen, forklarte kunsthistorieprofessoren fra University of Chicago at de hadde å gjøre med et behov for å koble av og senke farten. Det betyr, sa han, ingen eposter, ingen sosiale medier, ingen nettaktiviteter overhodet – i blant i ukesvis. De nitide kunsthistoriske undersøkelsen som English bedriver, spesielt studiene av afroamerikansk moderne kunst, kommer fra et slikt sted, fylt med stillhet og en særlig estetisk konsentrasjon.
Selv om han understreker at han «ikke er en kritiker» og ikke utsier smaksdommer, blir det klart at English sympatiserer med det som er emnet for forelesningen, nemlig svart moderne abstrakt kunst, slik den har vært presentert på utstillinger som Contemporary Black Artists in America (CBAA) på Whitney-museet i 1971. Denne utstillingen, kuratert av Robert Doty (1933-1992), ble møtt med protester og boikott ettersom museet ikke hadde vært villig til å innfri et krav om at kuratoren skulle være svart, fremsatt av en gruppe English omtalte som «svarte nasjonalister». 15 av 75 deltakende kunstnere trakk seg fra utstillingen. Mens protestpublikasjonen Black Art Notes så for seg at svart identitet og de svartes kamp skulle representeres gjennom figurativ kunst, presenterte CBAA et mangfoldig felt av individuelle kunstneriske personligheter, med en bred spredning i intensjoner og uttrykksformer. Særlig kunstnere som Alvin Loving (1935-2005), Tom Lloyd (1921-1996), Frank Bowling (*1936), Barbara Chase-Riboud (*1939) og Frederick John Eversley (*1941) unnlot med sine abstrakte arbeider å uttrykke et klart budskap som kunne passe inn i en konvensjonell idé om er svart identitet og politisk aktivisme. «Svarte modernistiske kunstnere» tok rett og slett i bruk abstrakt kunst for å løsrive seg fra trange og begrensende forestillinger om hvordan svart kunst skulle se ut.
Både i boka 1971. A Year in the Life of Color (2016) og i forelesningen skisserer English de subversive spørsmålene som oppstår i slike abstrakte kunstverk. Disse kunstverkene er mer subtile, hevder han, mer estetisk overbevisende og radikale i samfunnsmessig forstand, enn de ideologiske ønskedrømmene til «de svarte nasjonalistene». For å demonstrere hvordan abstrakt svart kunst motsetter seg en rase-basert reduksjonisme, viser English til Al Lovings geometriske bilder der ikke-kompatible forhold mellom struktur og farge skaper en uoppløselig spenning. Farge blir her noe ustabilt og noe som ikke lar seg feste til et bestemt sted, og inngår dermed i det vi kan kalle en sosial logikk. Den er åpen for forhandlinger – ikke gjennom en politikk basert på retorikk og følelser – men gjennom en intensivering av kontemplasjon. Bieffekten av denne kontemplasjonen kan betraktes som en form for aktivisme, og den har som utgangspunkt et rom som er tømt for politisk betydning.
Og i dag? Med Trump som president er livene og samfunnene til de svarte mer truet enn noensinne, det er en situasjon som ifølge English har skapt grunnlag for «noen av de verste idéene om motstand». Han gikk ikke nærmere inn på hva han mente med det, men hans eget virke vitner om en form for alternativ aktivisme som har kunsthistoriens arkiver som sitt utgangspunkt.
