En tid for alt

Et upålitelig forsøk på å historisere et retningsløst tiår.

Marx skrev at historien gjentar seg. Først som tragedie, deretter som farse. Slik fungerer også utstillingen Blodig alvor som historiefortelling. Ved inngangen til 80-tallet hadde kunstnerne vendt ryggen til det politiske engasjementet. En allmenn høykonjunktur ga kunsten fornyet status og fikk kunstnerne til å føle seg viktige igjen. Det var spesielt det ekspressive som vant de nye kjøpernes gunst. Kunstnere som bakset med eksistensielle spørsmål og symboler – havet, døden og kjærligheten – fikk over natten ventelister på bildene sine. Bjørn Carlsen, Olav Christopher Jenssen, og Hilde Vemren utmerker seg som originale tragediemalere på denne mønstringen som til sammen huser over nitti navn. Ikke så å forstå at resten er farse, men her er utvilsomt mye maling spilt på kynisme, «prosess» og oppgitt idealisme.

1980-tallet var «postmodernismens tiår», mangfoldets, det uklares og det åpnes tiår. Sånn går gjennomgangsmelodien i katalogtekstene som holder oppe kunstmuseets storsatsing denne våren. Titallsmystikk på sitt aller mest velmente. Retoriske livbøyer for en åpenbart svekket kunst.

Per Inge Bjørlo, Fargane kjem, 1983

En gjenstand som fortetter bildet av et retningsløst tiår er Per Inge Bjørlos readymade Fargane kjem fra 1983. Verket består av en plastslange surret med tau og hengt opp etter en wire. Et stykke industriavfall som en kunstnerdominert innkjøpskomité ved Nasjonalgalleriet den gang fant både politisk interessant og sanselig sterkt. Tittelen var poetisk, formen svulmet av freudiansk symbolikk. Kunstnerisk ledelse sendte verket umiddelbart i kjelleren. To ganger holdt det på å ende sine dager på fyllingen. Uerfarne museumsassistenter oppfattet ikke skillet mellom kunstnerisk substans og vanlig drittlukt. I 2008 dukket slangen opp igjen i den burleske nøkkelromanen Søppel av kunsthistorikeren Tommy Sørbø.

Blant verk som fikk noe til å skje på siden av investeringsøkonomien står Marianne Heske og Gjerdeløa i en særstilling. Ved å demontere en 300 år gammelt vestnorsk støl, frakte den til Paris og gjenreise den i Centre Pompidou, skrelte hun bort alle nedarvete forestillinger om et kunstverks iboende essens og aktiviserte i stedet publikums blikk for kontekst, prosess og sammenheng. Et konsept som står seg den i dag.

«Prosjekt Gjerdeløa» er anstendig men kjedelig dokumentert, og noen klassiske installasjoner (som Inghild Karlsens fugleskremsler og Bente Stokkes askeskulptur Skipet) vises i teknisk skrale opptak. Ellers er det påfallende hva vi ikke får se: Odd Nerdrum ville vært en publikumsmagnet i denne settingen. Hans Skumring fra 1981 hører utvilsomt med blant periodens hovedverk sammen med Flyktninger på havet (1980). Jeg savner også de omdiskuterte «playboybildene» til Anders Kjær (1983). Kort sagt flere 80-tallskunstnere fra feltet utenfor datidens maktkollektiver, som våget å stå opp imot vedtatt manus.

Samtidsscenen er en mangslungen og motsigelsesfull arena, ikke en tidsavgrenset følelseskonstruksjon. Blodig alvor sementerer i for stor grad norsk 80-tallskunst som en avsluttet «skittenrealistisk» hendelse og nøler med å se perioden i lyset av det som skjer akkurat nå. Det blir kunstig og mistenkelig når hovedparten av utstillerne hører inn under kategorien ikke-fornybare energier.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 29. januar. Utstillingen ble anmeldt for Kunstkritikk av Gunnar Danbolt 25. januar.
Kuratoriske dilemmaer, Gunnar Danbolt, Kunstkritikk, 25.01.2010 >>

Ingressbilde: Marianne Heske, Gjerdeløa, 1980