Den ødleggende brannen som rammet Nasjonalmuseet i Brasil søndag kveld, herjet igjennom natten og etterlot bare et utbrent skall mandag morgen.
Da Kunstkritikk kom til det nedbrente palasset ved lunsjtider mandag, var parkanlegget fortsatt dekket av et lett røykteppe. Portene til museumsparken var stengt av militæret for å holde den økende folkemassen på avstand. Det betød imidlertid også at mange var stengt inne på museumsområdet, uten mulighet til å komme ut. I gaten ble slagord ropt over høyttalere. Et lite bål av kvist og løv ble tent opp blant folkemassen, i det som så ut til å være en rituell handling.
Mange av de oppmøtte var representanter for Brasils urbefolkning, som sammen med studenter ved universitetet Universidade Federal do Rio de Janeiro (UFRJ), ansatte ved museet, venstreside-politikere og andre uttrykte fortvilelse og sinne etter katastrofen.
– Store deler av kulturen til minoritetsgruppene i Brasil har forsvunnet for oss i natt, sier Juliana de Assis, litteraturstudent ved UFRJ, til Kunstkritikk. Hun og vennene hennes har nettopp fått liv igjen i det seremonielle bålet, etter at noen gjorde et slukningsforsøk med en vannflaske.
– Uten denne arven har vi ingenting i møte med det europeiske hegemoniet som råder i kulturen vår, sier hun.
Studentene er ikke overbevist av museets påstand om at bygget skulle brannsikres i nærmeste fremtid.
– Nedprioriteringen og det gradvise forfallet av kultur- og utdanningsinstitusjonene våre er del av en bevisst politikk. Den sittende regjeringen har med sin innstrammingspolitikk et medansvar for ulykken, mener de.
I 2016 besluttet sittende president Michel Temer å avvikle hele Kulturdepartementet, men ble tvunget til å snu etter sterke protester fra landets fremste kunstnere, meldte Reuters. Den gangen forsøkte han å slå det sammen med utdanningsdepartementet for å spare penger.
– Målet til regjeringen er å privatisere hele utdanningssystemet. Den offentlige utdanningen til brasilianere er i ferd med å bli revet i stykker, sier studentene. Som flere andre i folkemassen, bærer de en lapp med hashtaggen #Cultura em LUTO, som kan oversettes til noe sånt som kultur i sorg. De ber om at resten av landets 3788 institusjoner, registrert under Det brasilianske institutt for museer (Ibram), tas vare på, før tragedien skjer igjen.
Kjempet med regjeringen
Utover mandag kom offisielle og halvoffisielle reaksjoner på brannen. Det ble rapportert at hele bygningen var overtent på litt over en time. Ingen skal ha blitt skadet i brannen, men den materielle og kulturhistoriske skaden er «sammenlignbar med en lobotomi av den brasilianske hukommelsen», ifølge tidligere miljøminister Marina Silva, som stiller som presidentkandidat i det kommende valget i oktober.
Også visedirektør ved museet, Luiz Fernando Dias Duarte, la ansvaret for forfallet på regjeringens manglende finansiering.
– I mange år kjempet vi med regjeringen for å få tilstrekkelige midler til å ta vare på det som nå er ødelagt, sa han til fremmøtt presse.
– Det jeg føler nå er total forferdelse og et enormt sinne.
Dias Duarte sa også at museet nettopp hadde kommet til enighet med den brasilianske regjeringens bank for sosial og økonomisk utvikling (BNDES) om midler til brannsikring av bygget. At bygningen skulle ta fyr nå, kalte han en skjebnens ironi.
200-årsjubileum
Det tre etasjer store palasset fra 1818 huset en samling på over 20 millioner gjenstander og var et av de viktigste naturhistoriske og antropologiske museer i Sør-Amerika. Samlingen inkluderte dokumenter fra imperietiden, fossiler, mineralsamlinger, en betydelig egyptisk samling og et 12 000 år gammelt kranie kalt Luzia – et av de eldste fossilene funnet på kontinentet. Mellom 1816 og 1821 var bygningen hjem for den portugisiske kongefamilien, og en stor samling portugisisk kulturhistorie inngikk også i museets samling. Siden 1946 har det vært en del av universitetet UFRJ, og følgelig under det lokale utdanningsdepartementets ansvar.
Museet feiret sitt 200-årsjubileum i juni i år, og var det eldste museumsbygget i Brasil. I et land med bare 500 år lang nedskrevet historie, utgjorde nasjonalmuseets 200 år en stor del av den kollektive identiteten til folket.
Protester i årevis
Nasjonalmuseet er ikke det første museumsbygget som har brent i Rio. I 1978, da militærdiktaturet var på sitt mest brutale, ble 90% av samlingen til Museet for Moderne Kunst ødelagt. Blant mer enn tusen som brant var verk av Picasso, Miró, Dalí og Matisse. Dette er noe av bakgrunnen for at brannen natt til mandag vekker så sterke følelser.
Tragedien ble forsterket av nedprioriteringer i brannsikkerhet i Rio generelt. De to brannhydrantene nærmest museet virket ikke som de skulle. En talsmann for det lokale brannvesenet, Roberto Robadey, forklarte til The Guardian at dette skapte problemer for slukningsarbeidet.
– Vi mistet 30 til 40 minutter arbeidstid på grunn av problemet med hydrantene, sa Robadey. Da brannmannskapet til slutt så seg nødt til å ringe til organisasjonen som er ansvarlig for hydrantene for å be om hjelp, kom de ikke igjennom. Til slutt måtte de ty til vann fra en liten innsjø inne i parkanlegget. En kan bare spekulere i hvor mye av samlingen som kunne ha vært reddet, hadde hydrantene vært vedlikeholdt.
Til tross for at regjeringen i årevis har påstått at det ikke finnes midler til slikt vedlikehold, prioriterte den bygging og drift av prestisjeprosjektet Museum of Tomorrow, et lokalt, interaktivt vitenskapsmuseum som åpnet i 2015. Mange ser derfor brannen som en konsekvens av vidtspennende korrupsjon og regjeringens innstrammingspolitikk.
Bernardo Mello Franco, en kjent spaltist for O Globo, kalte hendelsen «et slags nasjonalt selvmord». Mario Gomes, antropolog og tidligere president ved Brasils nasjonale organisasjon for urbefolkningen (FUNAI), sammenliknet i en facebookpost tapet av artefakter fra urbefolkningen med brannen i biblioteket i Alexandria i år 48 f.Kr. Der bad han også regjeringen se til at det snarlig bygges et nytt museum.
Representantene for universitetet har ikke kunnet svare på om museet var forsikret, men utdanningsminister Rossieli Soares har lovet 15 millioner real (ca. 30 millioner kroner) til å gjenopprette bygget og samlingen, rapporterer BBC. I kulturfeltet i Rio skaper dette bekymring for budsjettene til de øvrige kultur- og utdanningsinstitusjonene i byen. De belager seg på ytterligere kutt for å finansiere den dyre rekonstruksjonen.
Etter noen timer skjer det noe uventet foran det nedbrente museet. Militærpolitiet, som i fullt opprørsutstyr tidligere på dagen benyttet varselskudd for å bryte opp demonstrasjonen, åpner plutselig portene, og vi får promenere opp alléen til det utbrente museet. Det er en uvirkelig stemning. Folk holder rundt hverandre og gråter. Militære tjenestemenn driver dank i gresset. I puljer sluses folkemengden helt opp til det forkullede bygget, mens brannmannskap fortsetter å gjøre jobben sin der inne. Det er som om myndighetene, i en forvridd oppvisning av transparens, ønsker å legge lokk på frustrasjonen. Over en høyttaler kommer en oppfordring om å slå sirkel om bygget, i en kollektiv klem og kjærlig støttemarkering. Studentene jeg står sammen med uttrykker frustrasjon over retningen det nå tar.
– Vi er hjerteknust, men vi trenger ikke trøst – vi trenger endring!
