Jeg er blitt en gammel mann, gammel nok til å huske det tyvende århundre og det som en gang var en splitter ny oppfinnelse, internett. Det var virkelig det helt store. I utgangspunktet en militær teknologi, selvsagt, som mye annet, men hackerne overtok styringen og forvandlet det til noe som nær sagt utgjorde menneskehetens største håp. Vår globale landsby, vårt felles bibliotek, øyeblikkelig kommunikasjon. Informasjonen skulle være fri, og så fort vi fikk båndbredde nok, ville utopia komme fykende gjennom fiberen og rett opp i… Vel. Nå gikk det ikke akkurat slik. Snarere tvert imot. Nå er nettet noe vi alle må beskyttes mot, ikke minst barna.
LES DENNE TEKSTEN PÅ ORIGINALSPRÅKET.
Jeg beklager, men disse internettgreiene er forvirrende, særlig for oss gamlinger. Men det er ikke bare jeg som har dette problemet. Det viser seg at svensk høyesterett er minst like usikker når den konfronteres med Den Nye Teknologien; nylig avgjorde retten at Wikimedia må betale vederlag til Bildupphavsrätt i Sverige for å publisere fritt tilgjengelige bilder av offentlige svenske kunstverk på internett – mens det fortsatt er gratis å dele ut de samme bildene i god gammeldags trykt versjon.
Ingen har fortalt det svenske rettssystemet at å tjene penger på Web 2.0. er så 2006 – året da Time Magazine kåret «deg», altså den glade (nett)bruker, til Årets navn – og at nesten ingen har tjent et øre på sitt «brukerstyrte» innhold etter dette, hvis de da ikke shortet Facebook-aksjer før børsnoteringen. Du kan ha en superhit som er sett en million ganger på YouTube og fortsatt sitte igjen med mindre enn tusen spenn. For meg er det tristeste ved Prince’ plutselige bortgang alle artiklene på internett om at hans viktigste bidrag var å nekte å la musikken sin bli utnyttet på internett, for det skal presumptivt ha forandret musikkbransjen på internett, for alltid. For en gammel gubbe som meg virker det derimot soleklart at Prince’ viktigste bidrag var «I Love You More Than When You Were Mine». Musikkbransjen er derimot det samme nådeløse maskineriet den var også før Universal Music-advokatene gikk til et famøst opphavsrettssøksmål mot en 29 sekunder lang video av smårollinger som danser til «Let’s Go Crazy».
Den store suksesshistorien på det sosiale nettet er så klart Facebook. Og ja, det er deg jeg sikter til. Du vet hva jeg snakker om. Du solgte vennene dine, dagboken, drømmene dine, og du gjorde det for å kunne spille Farmville i dagens svar på AOL. Du og resten av planeten har solgt sjelen for lite annet enn en ny og fancy type sosial angst, men du trakk likevel det lengste strået. Facebook har nemlig regnet ut det du visste hele tiden: sjelen din er nå veid og funnet helt hul. Den er, viser det seg, fullstendig verdiløs. I snitt bidrar hver av Facebooks 1,5 milliarder brukere med mindre enn 40 kroner årlig til selskapet. Likevel er det trolig mer enn det svenske kunstnere får selv om Wikimedia faktisk går med på å betale det stipulerte vederlaget. Eksakte tall finnes ikke, men mine kilder antyder en utbyttefest på hele tre kroner per hode.
Her handler det selvsagt om prinsipper, for hva er vel loven annet enn et perfekt kompendium av hendig militarisert allmenn moral? Men om svensk høyesterett faktisk har tenkt å ta kunstverdenen på nett i det herrens år 2016, bør den ha ideologiforståelsen i orden. Ja, ganske riktig: Venture-kapitalistene har begynt å lese Marx, og nå er det arbeidsverdi-teorien og Uber som gjelder. Den libertarianske drømmen ligger på rygg og spreller, frihet er en gave de fattige kan skjenke de rike, og enhver personalkostnad er en ekstern faktor som kan dumpes i fanget på staten, hvis skatter du sniker deg unna. Her snakker vi bisniss. Men hvordan vil Uber for Kunst arte seg? Hvis rettigheter er det som skal gå opp i røyk? Hvem skal fanges inn av det blinde og blodtørstige nettverkets søkende tentakler og fortæres levende? Kommer det i Android-versjon? Og får vi gamlinger en del av kaka?
Vel, kunstverdenen virker jo temmelig Uber-isert allerede. Kunstnerne tar all risiko, staten står for pengene – men ikke for mye penger, for kunstnere har bare godt av å sulte. Her er det ingen forventninger å innfri, for kunstnerne har drømmer – og når tiden er inne, soper kunsthandlerne med seg de to prosentene med best markedspotensial og sikrer seg halvparten av alt herfra til evigheten. Kunstnerne har ingen rettigheter, ingen velferdsordninger, ingen pensjon, ingen ferie. Likevel er det fortsatt rikelig rom til å kutte fordyrende mellomledd, slakte gallerisektoren, og presse ned prisene. Kunsthandel i det 21. århundre går jo stort sett ut på å flytte jpegs rundt på en mac, og det er godt mulig at galleriverdenen i sin helhet kan erstattes med 20 linjer javascript og en serverfarm i Oregon – i så fall er det mye å spare på kokainbudsjettene.
Problemet er bare at i den nye utgaven av den nye økonomien er selve app-en kun en fetisj hvis ideologiske funksjon er å avlede oppmerksomheten fra storkarene på bakrommet – som når Uber sier til myndighetene at bilene deres umulig kan være taxier, siden de ikke har taksameter, og siden prisene fastsettes «på nettet». Mellomleddene er ikke kuttet ut, de er mangedoblet: hver småby har nå sin egen gründer-inkubator der mellommenn dyrkes frem syntetisk, foret med skattepenger. Oppfostret på likvid risikokapitalmynt helt fra tidlig i kretsløpet blir de på et tidspunkt til et slags slim av encellede organismer som sprøytes inn i alle kulturens ubevoktede spriker og sprekker. Helt til planetens faktiske og virtuelle overflate er dekket av noe som ligger nanoteknologen Eric Drexlers begrep «grå gugge» – en sansende, bevegelig smørje som skraper alt og alle helt inn til beinet for potensiell merverdi, som om det var den egentlige kostnaden ved tanke, bevegelse, liv. Men, av en eller annen grunn som vitenskapen ennå ikke har klart å avdekke, er Sveriges offentlige skulpturer fortsatt fullstendig uberørt.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.
