I den lille gruppeustillingen The City and the Sun på Oppland kunstsenter, viser de tre kunstnerne Shwan Dler Qaradaki, Johannes Høie og Lars Sandås store figurative tegninger av ruiner, dramatiske hendelser og ødeleggelse. Tegningene viser alle i en eller annen forstand noe som er gått tapt. Hos Sandås og Høie behandles dette motivet med en melankolsk spinn, som forfører og til en viss grad virker bedøvende. Mens Qaradaki på sin side spiller morbide og vakre elementer mot hverandre, og konfronterer destruktivitet på en måte som ikke virker harmoniserende.
Høie viser fem blekktegninger i utstillingen, et lite bilde kalt Ruin (2010) og fire andre som måler over to meter i lengde. Bildene er bygget opp av svarte linjer som veksler mellom rette og dramatisk bølgende former, de ligner tresnitt. I Atem (2023) befinner en liten gruppe mennesker seg i en skjør, åpen båt, omgitt av høye, skummende bølgetopper. Øverst i bildet er streker som kan forestille skumring og dis, de er trukket til side slik at vi kan skimte konturene av en by. Ute på havet, med byen i det fjerne, virker menneskene fortapt, og det er uklart hvorfor de befinner seg der. Tegningens etterligning av tresnitt gir dessuten bildet et gammeldags utseende, som om det sørger over, eller forsøker å gjenskape en svunnen bildeteknikk.
Mens Høies dramatiske tegning viser en oppdiktet verden, beholder Sandås en spenning mellom det skapte og virkelige. I utstillingen viser han blant annet to kart. Kartene har en forenklet topografi med store ørkenområder, fjellkjeder, elver og grønnsvær og ligner kartene vi finner i fantasylitteraturen. Det ene kartet, In Ruins (2018), viser Syrias geografi. Kunstneren har i tillegg plottet inn tegninger av storslagne historiske byggverk med tilhørende navneskilt, men etter tittelen å dømme er disse bygningene i dag i ruiner. Det andre kartet, Obliteration (2023), viser Øst-Turkestan, og tegningen er prikket med små røde klistremerker som skal markere ødelagte moskeer og muslimske gravplasser.
Ifølge Freud kjennetegnes melankoli av en sorg som har tapt sitt opprinnelige objekt av syne, og erstattet objektet med en fantasi. Slik kan melankolien ha en beskyttende, isolerende funksjon – den dekker over det traumatiske med et nytt bilde. Til tross for de talende titlene viser ikke Sandås oss bygningene som ruiner, men i sin opprinnelige form, mens ødeleggelsen av dem har blitt til en rød prikk. Menneskene i Høies tegning, ute i skumringstimen på det opprørte havet, med byen som en fjern destinasjon eller erindring, befinner seg i et lignende mellomrom. Melankoliens forførende effekt består i å antyde og holde minnet om det traumatiske i live, uten å konfrontere det.
Qaradakis ene bidrag til utstillingen, Babel Confusion I–V (2023), benytter seg av en motsatt taktikk for å fremstille tap. Tegningen – utført i akvarell, blekk og blyant – består av fem lange ark installert tett i tett. Arkene oppfører seg som smale beholdere som oppbevarer forskjellige gjenstander. På bildet helt til venstre ses en mengde brukte sko, plassert øverst i bildet, i ferd med å ramle nedover. Lignende hauger figurerer på de andre tegningene: halshuggede fugler, symboler, skrifttegn og hårfletter. En svart farge dekker den øvre halvparten av bildet helt til høyre, påført med en intensitet som får papiret til å ligne et tekstil.
Fuglene og hårflettene er tegnet med energiske akvarellfarger, og en slags munter, livlig figurasjon som animerer den døde materien. Bildene ser ut som en tegneseriestripe, de benytter seg av en form som gjerne befatter seg med underholdning myntet på et ungt publikum. Skomotivet fremkaller imidlertid fotografiene av skofjell som vi kjenner fra konsentrasjonsleirene i Auschwitz, ettersom nazistene kremerte sine ofre, men tok vare på skoene deres. Denne referansen gir betydning til hårlokkene og de andre haugene i bildene; som skoene virker det sannsynlig at de referer til andre, virkelige forbrytelser. Den kaotiske ansamlingen skrifttegn midt i det fjerde bildet, iblandet temperamentsfulle rødfarger, kan peke på et språk som er i ferd med å forvitre, gå i oppløsning.
Mens Sandås og Høie presenterer ødeleggelse og tap via andre bilder, og slik opprettholder en behagelig melankolsk effekt, har Qaradaki skapt en intens kollisjon mellom tegneseriens mer barnslige univers, og spor etter historiske forbrytelser. I tegningen hans revner kulturens beskyttende lag mellom oss og disse hendelsene. Der melankolien har en bedøvende – man kunne nesten si forsonende – effekt på traumet, holder Qaradakis konfronterende gest i stedet såret åpent og verkende. Volden som forårsaket det fortsetter å angå oss.
