Det er initialt en lettelse, mer enn noe annet. For til tross for at Trondheim er en by hvor det i senere tid har ballet på seg noe voldsomt når det kommer til visningssteder for billedkunst, har denne transittperioden på nesten et år – fra det øyeblikket Babel flyttet ut, til det at Babel flyttet inn – vært preget av at noe faktisk har manglet. I all den andre støyen har det ligget og gnagd i den kunstkritiske underbevisstheten som et krater av fravær, uten at det helt har latt seg gjøre å sette fingeren på hva som er galt. Men nå vet jeg at jeg har savnet Babel i denne tiden.
Hvis alt bare hadde fortsatt som vanlig, ville det ikke ha vært noe jeg reflekterte særlig over, men det er blitt tydelig hvor avgjørende rolle denne kunstnerdrevne institusjonen, lokalisert et godt stykke unna den sentrale museumsløypa, har spilt under de tiår hvor kartet møysommelig og ettertrykkelig er blitt tegnet opp på ny. Det har ligget en solid trygghet i denne satellittens varighet, hvor nivået på utstillinger og aktiviteter generelt, og i retrospekt, også har hatt en korrigerende funksjon i forhold til det større bildet. Babel har ganske enkelt, bevisst eller ubevisst, vært en motiverende faktor i den rasende utviklingen av alt mer intrikat infrastruktur for kunstformidling som byen i dag er et eksepsjonelt eksempel på. Ingen annen by har det Trondheim har i dag. Det tar et drøyt kvarter å gå mellom de syv institusjonene i Midtbyen – ti minutter hvis du dropper Trøndelag senter for samtidskunst, som ligger litt utenfor klyngen, eller klusteret som har etablert seg. Og da teller jeg ikke de forskjellige visningssteder som i likhet med Babel befinner på den andre siden av en bru eller to.
Men, som med alt annet funker også dette i forskjellige faser – sånn ville det vært selv om man ikke flyttet til nye lokaler. Hvorfor denne flyttingen måtte skje aner jeg ikke, og det er heller ikke viktig. De gamle lokalene ble overtatt og døpt om til Omnibus allerede for et halvår siden, og jeg har til og med rukket å stille ut der selv, så i praksis har vi uansett endt opp i pluss og fått enda et visningssted.
Man vet aldri på forhånd hva resultatet vil bli når man river opp dype røtter og planter dem et annet sted: den nære kunsthistorien – eller kanskje det blir mer riktig å kalle det arkitekturhistorien – har noen eksempler til skrekk og advarsel. Ikke at det på noen måte er forbundet med den type risiko som kan oppstå når faglig relevans kastes på havet for å lokke til seg turister som i første rekke skal la seg imponere av de totalopplevelser man kan få til med diverse sponsoravtaler og private midler. Det er jo ikke et museum vi snakker om. Det er heller ikke akkurat et signalbygg man har flyttet inn i. Men som kjent sitter ting i veggene og den slags er det vanskelig å få flyttet på. Den største risikoen ellers er ikke verre enn at nybegynnere vil slite med å finne frem til det som opprinnelig var gymsalen til Lademoen skole, nå Lademoen Kunstnerverksteder; moderskipet til Babel. Det er kanskje ikke mer komplisert enn at man i praksis har flyttet tvers over gata, men man må uansett svinge rundt noen hjørner for å komme seg dit.
Det er uansett et reelt skifte som markeres med denne gruppemanifestasjonen man av historiske grunner har valgt å kalle Babel Remix (institusjonens første utstilling i 2006 var en tilsvarende gruppeutstilling som var døpt til Babel Mix). Så kan man selvsagt, slik man har for vane å gjøre som kritisk skribent, pirke i hva nøyaktig det er som er blitt remikset. En remiks pleier å være den alternative versjonen, men lite hinter til at noe her er særlig radikalt forandret fra den opprinnelige miksen. Hvis man skal henge seg fast i termer fra musikken gir det mer mening å forholde seg til dette som dub, hvor grunntonen er forsterket med dyp bass og en stø rytme. Men og fordi utstillingen har en merkbar ekko-effekt: Den er for all del så up to date den bare kan være, men trekker kuratorisk veksler på 20 år gamle utstillingstekniske statements, og en bevisst utnyttelse av tilfeldigheter som strekker seg helt tilbake til 1990-tallet.
For eksempel blir det svært stedsspesifikt å lytte til Linn Halvorsrøds 24 minutter lange tekst LAMON SKULPTURPARK sittende parkert i en lenestol, foran et panoramavindu snudd mot gaten utenfor, hvor det strengt tatt bare er parkerte biler og tilfeldige folk som er ute med bikkja å se. Eller Edvine Larssens intrikate Pull, som er montert over alt det andre og løper fra vegg til vegg noen meter opp. Verksbeskrivelsen sier «1870 m speilsaugarn, listverk, festemidler» og det er like før jeg roper ut «What does it MEAN?», men jeg kan google disse tingene om jeg virkelig vil vite. Eksemplene på denne typen kalkulert og til tider drastisk plassering er omtrent like mange som det er arbeider i utstillingen (18, for å være eksakt). Mer enn noe er det den innbyrdes dynamikken som kun kan oppstå når man kaster kompasset ut av vinduet og navigerer etter sporadiske utbrudd av guddommelig inspirasjon som er den store beholdningen.
Det oppstår merkelige motsetningsforhold flere steder, men det mest åpenbare er å plassere Tegneklubbens kompulsive – og kollektive – brainstorming i en ryddig serie, med Hilde Honeruds amorfe fotografier (er det AI, eller bare lang eksponeringstid?) på motsatt vegg. Det setter tonen med en gang, og er – i det minste rent utstillingsteknisk – de avgjørende komponentene i remiksen. Bass og trommer, hvis man skal fortsette å snakke sånn om det, som åpner opp for at absolutt alt annet vil skli inn og ut av sammenhengen med masse pålagt ekko. Det er en gammel historie, men den er bestandig ny. Du har hørt sangen før, men du går aldri lei. Det er da også en tradisjon å skulle bryte tradisjonene, og noen ganger må man jo flytte – det skjønte jeg allerede før jeg kunne gå.
