I anledning ungarskfødte, Oslo-baserte Istvan Virags første soloutstilling, Hypnagogic Hues, White Skies and Other Proxies, har vinduene på visningsstedet Podium blitt dekket med flere lag av blå og gjennomskinnelig netting, lik den man finner på stillaser som brukes til fasadeoppussing. De tettvevde nylontrådene fungerer som et enkelt filter og gir dagslyset i galleriet et blåskjær, ikke helt ulikt det lyset som treffer ansiktet og netthinnen når man stirrer inn i en laptop eller telefon. Dette blå lyset er ikke ukontroversielt – mange spaltemeter er skrevet om hvordan det hemmer produksjonen av melatonin og dermed kan forstyrre søvnrytmen, noe som øker sannsynligheten for alt fra overvekt til kreft
Kunstig lys, dets evne til et å påvirke menneskets psykologi og celler, knyttes opp mot kapitalismens krav om ubegrenset vekst i videoen White Skies and Other Proxies. En kvinnestemme forteller om et satellittsystem som benyttes til å måle intensiteten av lys på jordens overflate. Jorden blir visstnok to prosent lysere for hvert år, og det finnes studier som påviser en korrelasjon mellom mengden lys som kan registreres fra verdensrommet og BNP. Nærbilder av en bille fiksert av en lysboks, kontrasteres med en kvinne som får hudbehandling ved hjelp av en kyborgaktig maske som avgir blått lys. Sammen med bilder av en kinesisk storbys hypermoderne skyline nattestid, skaper disse sekvensene et uutslettelig inntrykk av at eksponering for blått lys, i likhet med lyset som kan måles fra verdensrommet, bare kommer til å øke, også i private sfærer. Den varsomme klipperytmen og de observerende, teori-inspirerte formuleringene skaper en distanse som gjør det mulig å forestille seg videoen som et produkt av en kunstig intelligens eller en annen fremmed livsform.
Lys som informasjonsbærer er tema for installasjonsarbeidet Pixel Pitch, vol 1, som består av et massivt LED-panel av typen som brukes til å vise reklamefilm på bygningsfasader. Plasseringen er slik at man er tvunget til å stå nære nok til at man ser hver av de røde, grønne og blå diodene som sammen utgjør hver skjermpixel. En rask montasjevideo, bestående av blant annet 3D-rendrede byrom, automatisert fabrikkproduksjon og skyskrapere, blir disig og abstrakt, like mye lysmønster som bilde. Skjermens materialitet blir bare mer fremtredende desto lengre man blir stående og se loopen, slik at innlevelsen som høyoppløste og krystallklare bilder vanligvis forårsaker, motarbeides.
I 24/7: Late Captalism and The Ends of Sleep (2014) skriver kunsthistorikeren Jonathan Crary om hvordan skjermer, medisiner og fiberoptiske kabler – sammen med uholdbare krav om økonomisk vekst – truer skillet mellom jobb og fritid og dermed også tilgangen på dyp, uavbrutt søvn. Blåskjæret fra LED-lys utgjør en essensiell del av 24/7-kapitalismens infrastruktur og blir i Virags kjølige iscenesettelser til en søvnig kokong, et tegn på passiv aksept for at det bare er sånn ting er.
I tolkninger av bruk av lamper og lysbokser hos kunstnere assosiert med relasjonell estetikk, som for eksempel Philippe Parreno og Pierre Huyghe, tenkes lys ofte som strukturerende for sosialt liv, men ikke fremmedgjørende på samme måte som i denne utstillingen. Slik sett har verkene til Virag et langt tydeligere estetisk og tematisk slektskap med cyberpunk-filmklassikeresom Blade Runner (1982) og Ghost in the Shell (1995), hvor lysskilt og bevegelige bilder invaderer enhver tilgjengelig flate i dystopiske megabyer. Men som alltid når virkeligheten innhenter fortidens spekulative fremtidsfiksjoner, finnes det avvik. I Virags effektfulle portrettering av de nye kinesiske «vekst-byene» er det LED-lys og ikke de nå utrydningstruede neonskiltene som gjør byen til en døgnvill, rastløs og evigvoksende økonomisk maskin.
