Foajeen på Black Box teater hadde fått en klinisk look i forbindelse med arrangementet Radical Hospitality tirsdag den 8. mai. Et kjølig blått lys fremhevet veggenes mintgrønne fliser, og fra taket hang lange, hvite gardiner som skapte trykk på begrepet hospital, like mye som hospitality. Mye av programmet innebar performance og seanser med publikum som deltakere, alt med en sosialt engasjert tone. Men kunstnerne lot til å ha brukt mer tid på å studere teorier om gjestfrihet, enn å planlegge hvordan sosiale fellesskap kan oppstå.
Pluss Pluss er en scene for unge kunstnere og uttrykk i krysningsfeltet mellom bilde- og scenekunst som har holdt til på Black Box teater i Oslo siden 2011. Inntil nylig ble Pluss Pluss arrangert 2-3 kvelder hvert semester. Nå er programmet redusert til én kveld i halvåret, og denne kvelden, som var kuratert av billedkunstneren Hanan Benammar, var det hele 15 arbeider som skulle vises på kort tid.
Et sykt samfunn
I kjelleren på teateret var arrangementstittelens spill på likheten mellom gjestfrihet og sykehus tatt til ytterste konsekvens. Arnt Christian Teigen, Ida Holthe Lid og Anne Gerd Grimsby Haarr hadde laget Saint Anne’s Hospital, «et sykehus for samfunnet». De tre gikk i hvite sykehusfrakker i foajeen og rekrutterte folk til behandling. Vel nede i kjelleren fikk én av «pasientene» tilbud om fotbad, alle fikk rødvin, og til jazzy musikk kunne man blant annet diskutere ord samfunnet burde putte i karantene. Sykehusledelsen burde imidlertid ha sørget for strammere retningslinjer, eller i det minste diagnostisert samfunnet de ønsket å behandle. I mangel på et slikt fokus ble seansen vel kaotisk, og lignet mest et susete naschspiel.
Ariadna Rodriguez & Iñaki Álvarez inviterte også til relasjonskunst med arbeidet Nyamnyam, som fant sted inne i en liten teatergarderobe. Grupper på 10 mennesker slapp inn og fikk kunstnernes hjemmelagde misosuppe. Rodriguez og Álvarez beskrev samarbeidet bak suppens tilblivelse og fermenteringsprosessens saktegående tidsløp, i kontrast til matvareindustriens masseproduserte ferdigsupper. Det var hyggelig å spise sammen. Suppeservering har imidlertid vært på vikende front i kunstfeltet siden storhetsdagene mot slutten av 90-tallet, og noe av problemet, da som nå, er å få dette konstruerte fellesskapet til å vare og skape konsekvenser også utenfor gallerirommet.
Skeivt og sjamanistisk
På den lille scenen i teateret var det et tett program med performance, og de tre jeg så var ganske tradisjonelle småstykker til minimal scenografi. Laila Torres Mendieta fremførte en lengre tekst som fortonet seg som en mastergradsoppgave fra Kunstakademiet. Teksten var spekket med teoretiske begreper fra feministisk og skeiv teori, og det var vanskelig å forstå hva kunstneren ville frem til. Heldigvis skapte Mendieta mer intensitet og patos mot slutten av performancen, idet hun lot til å oppfordre til fellesskap. Linda Lazer kommuniserte langt tydeligere i sin musikalske performance Towards a New Consciousness, hvor hun sang med en dyp stemme akkompagnert av mørke synth-rytmer hentet rett ut av 80-tallet. På en videoprojeksjon i bakgrunnen løp en blå skikkelse over en stjernehimmel, mens digitale eksplosjoner og dystopiske bylandskap foldet seg ut over lerretet. Det var luftig, og hadde et utenomjordisk, sjamanistisk uttrykk.
Det var kun et fåtall av arbeidene som ikke var performative. Vinny Montag og John Halls hadde laget brettspillet Refugeoly, hvor hver spiller måtte bevege seg gjennom en ferd preget av økende utgifter til transport, korrupsjon og kommunikasjon. Til spillet fulgte det med et fyldig regelhefte og et ambisiøst ønske om at publikum skulle lese alt sammen. Regler hang også på veggen i installasjonen Passe-partout Issuing Office av Risto Holopainen, et provisorisk kontor hvor publikum kunne søke om å få utsted et slags pass. Hva passet kunne brukes til var uklart, og lik brettspillet forsøkte arbeidet å etterligne intrikate byråkratiske og kriminelle hindre som flyktninger må forsere på vei til Europa. Dessverre var ingen av arbeidene særlig engasjerende, og jeg satt igjen med en følelse av at det var både naivt og kynisk å redusere desperat flukt til et fiffig brettspill.
Selvsentrert sosialitet
Radical Hospitality hadde i det hele tatt en sosialt engasjert profil og et ønske på kunstens vegne om å «gjøre det rette». Dette, kombinert med arrangementets performative og eksperimenterende karakter, skapte en sympatisk atmosfære og representerte nok en begynnelse på et fellesskap. I mange av arbeidene var det imidlertid ikke lett å se hvilke premisser dette fellesskapet skulle være tuftet på, eller hvilke krav, utover ren tilstedeværelse, publikum ble stilt overfor. Mange av arbeidene manglet tydelige ideer og føringer for hva kunstnerne ønsket å diskutere. Dermed fremsto arrangementet som en rekke selvsentrerte sosiale eksperimenter, fremfor et inviterende og potensielt politisk produktivt fellesskap.
