Idet jeg trer inn på eiendommen til museet Villa Croce i Genova en søndag ettermiddag, blir jeg møtt av et mylder av barn som leker med en intensitet og synkronitet jeg ikke er vant til hjemmefra. Scenen minner besynderlig om en film av Johanna Billing, noe jeg skal bli enda mer klar over senere. Museet, som nå huser en retrospektiv utstilling med den svenske kunstneren, ligner strengt tatt en herskapelig villa mer enn et museum, med en majestetisk hage på forsiden der turister nyter utsikten og tenåringer røyker sigaretter og stirrer tomt ut mot Middelhavet eller på hverandre med begjær i blikket. Genova er på mange måter livets by mer enn kunstens. Selv om kunsten har hatt og fremdeles har en stor plass i byens kulturelle liv, har Genova historisk sett havnet i skyggen av Roma, Firenze og Venezia, samt Torino og Milano i nyere tid. Med så mange aktive kunstsentrum i en nasjon er det ikke så rart at byen, på tross av et innbyggertall tilnærmet lik Oslo, ender opp som perifer. Veldig mange av byens samtidskunstnere har flyttet til nærliggende byer med høyere aktivitet. Genova er dog et sentrum for radikal, venstreorientert politisk virksomhet, fremdeles merket av hendelsene under G8-møtet for femten år siden. Det går knapt en dag uten at jeg ser en eller annen form for protest, og tags som «STOP WAR NOT PEOPLE» eller «REFUGEES WELCOME» florerer i gatene.
Det første man møter når man går opp trappen er tittelen på utstillingen: Keeping Time. Denne tvetydige ordkombinasjonen danner et ekko i meg. I utstillingen vises fire av filmene til Billing fra de siste femten årene. Jeg tar til venstre. En eldre mann forklarer meg at verket jeg nå skal se er filmet i hovedstaden til nasjonen Norge, og jeg forteller han på min begrensede italiensk at det er der jeg er fra. Det er vanskelig for meg å tenke meg noe mer hjemlig enn scenen som utspiller seg i Where she is at fra 2001, som ikke bare beskriver de mest gyldne dager fra min ungdom, men også ble laget da jeg faktisk var nettopp det. Kvinnen på stupetårnet nøler i det som virker som en uendelighet. Man er vitne til noe som på et personlig nivå er en stor hendelse, men som for meg som betrakter framstår trivielt. Som en collage av videosnutter fra Instagram er bilder av vitner som stirrer mot kvinnen som snart skal hoppe satt opp mot kvinnens meditasjon og angst før forløsningen som snart skal komme. Denne typen bilder er gjengs nå, de er overalt. Se på oss nyte livet. Dette er det avgjørende øyeblikket. I dag. Legg det ut. Denne muligheten hadde man ikke i 2001, og videoen framstår profetisk, noe som spesielt blir understreket av at skarpheten på videoen tilsvarer den man oppnår med et middels godt telefonkamera nå. I denne utdateringen oppstår det mening. Jeg får muligheten til å reflektere rundt en ordinær hendelse med en renhet rammen som sosiale medier skaper aldri tillater.
Tankene går til sommerfilmene til Éric Rhomer, men med en skandinavisk koloritt, og også Godards siste, Adieu au langage (2014), der videokunst og cinema endelig finner sammen i det man kan kalle et lykkelig ekteskap. Som Godard har Billing vekslet mellom forskjellige formater de siste femten årene. Det er vanskelig å gi henne tittelen filmskaper, men også videokunstner. Arbeidene hennes opererer i rommet i mellom disse sjangerne og formatene. Enten det skyldes forbedringen av kameraenes oppløsning eller overgangen fra film til det digitale, og den svekkelsen det representerer, er utviklingen i det teknologiske og utviklingen i bildenes tydelighet og dermed realisme en viktig faktor i hennes kronologi. Variasjonene i oppløsning og skarphet er små fra film til film, aldri avgjørende, men disse forskjellene er beskrivende for hvordan video- og filmmediet påvirkes av tid; en dag kommer alle disse filmene til å framstå uskarpe. Men denne forestillingen om at bildets oppløsning forteller meg når innspillingen fant sted er også bedragersk: Først tror jeg filmen Pullheim Jam Session fra 2015 er et eldre verk, i og med at sivet som beveger seg i vinden blir slukt av moiré, og menneskene som er avbildet tydeligvis stilmessig hører hjemme på nittitallet – noe som har sin naturlige forklaring i at de er tyske.
Pullham Jam Session viser en bilkø utenfor Köln (som påminner om åpningsscenen i Godards Weekend fra 1967). Kraftverk spyr ut røyk i bakgrunnen. Jeg begynner å tenke tilbake på mine eviglange turer gjennom Tyskland som ung tenåring, gjennom et landskap og en kultur jeg ikke kunne fordra, i det som framstod som en evig reise mot det liguriske sommerparadis. Jeg og mine brødre latterliggjorde 80-tallsstilen til diverse tyskere i kø etter kø fra baksetet av familiens Wolkswagen Caravelle GLX, og nå sitter jeg her og er passivt ufordragelig mot disse menneskene igjen, uten å helt innse det. Dette skifter dog raskt i meg, da denne paraden av ufordragelighet blir til et poetisk tablå som viser ventetiden som ressurs og erkjennelsesverktøy. Unike detaljer trer fram i nevnte scenario, men også i et parallellscenario i en eldre bygning, der en kvinne spiller et pianostykke mens støvet flimrer i solen. Lydbildet lekker fra det ene scenarioet til det andre. Vindmøllene i bakgrunnen roterer monotont, som om de var bilhjul eller spolene på et framviserapparat.
I’m Lost Without Your Rhythm (2010) gir sterke assosiasjoner til TV-serien Fame, også en personlig referanse fra tenårene. Jeg synes det er interessant at Billing bruker det jeg anser som en hitlåt som bærende element i en video. Jeg googler meg frem til at sangen heter My Heart av Wildbirds & Peacedrums. Etter distraksjonen fra telefonskjermen lar jeg meg fortrylle av de performative gestene til ensemblet som opptrer i filmen, først frenetisk og rytmisk tastende på skrivemaskiner i likhet med meg på tastaturet til Blackberryen, før de via en tilnærmet perfekt og flytende overgang begynner en slags improvisert dans, som med sin usynlige regi framstår som totalt autentisk. Jeg gjetter først at filmen er lagd her i Italia på grunn av sin strenge vitalitet, men dette har utfoldet seg i Romania viser det seg, under ledelse av koreografen Anna Vnuk. Her øver man seg ikke mot en endelig oppsetning, men lar heller øvelsene være enderesultatet, ikke så ulikt Godards premiss i nevnte Adieu au langage, og ikke minst Film Socialisme (2010).
Ordet «kultur» kommer av det latinske «cultura», som betyr «det som vokser av seg selv». Kunstens institusjoner er muligens ikke den beste arenaen for en slik organisk utfoldelse. Mye av det som blir vist innenfor samtidskunstfeltet speiler kunstnernes og kuratorenes virkelighet, men sjelden virkeligheten til dem utenfor denne sfæren, i den større kulturen. Billing trekker det som er utenfor inn og det som er innenfor ut. Alle amatørskuespillerne og danserne blir essensielle i dette verket; dansen deres fortsetter selv etter at kameraet har blitt skrudd av. Det er såpass mye autentisk vitalitet i disse menneskene at jeg føler meg trygg på at det midlertidige scenarioet vokser videre av seg selv, også uten det sorterende blikket til Billing.
Det jeg oppfatter som hovedverket i utstillingen, I’m Gonna Live Anyhow Until I Die (2012), oppnår denne statusen av to grunner: produksjonsverdien og tittelen. Tittelen er både angstbringende og livsbejaende, i likhet med filmen, der en gjeng med unger løper rundt uten tilsyn, mens foreldrene sitter og nyter livet på café i solen. Barna løper gjennom ganger, åpenbart tilhørende en institusjon. I andre klipp utforsker de ulike utdaterte teknologiske innretninger, for så å ende opp med å produsere en serie med Rorschach-aktige malerier – pent montert på veggen ved siden av selve videoen. Tankene går til Brett Easton Ellis’ autofiktive «thriller» Lunar Park, der barna en dag bestemmer seg for å forlate de voksne. Men der barneflukten hos Ellis illustrerer forfatterens kulturpessimisme, er både foreldre og barn hos Billing oppslukt av det som fremstår som konstruktiv og lystbetont aktivitet. Scenene er filmet i området der Pier Paolo Pasolini levde og virket, og også ble brutalt myrdet. Pedagogen Bruno Maneri har inspirert scenografien, mens lydbildet visstnok er en tolkning av et par komposisjoner fra den italienske popartisten Franco Battiatos eksperimentelle fase på 70-tallet. Det er i denne filmen Billings premiss blir mest utvannet, og det ironisk nok fordi jeg opplever filmen som nesten for vellykket, for perfekt i sitt driv. Her oppstår det et paradoks mellom den høye produksjonsverdien og barnas tilsynelatende naturlighet. Man vet at de ikke er alene, men at de er overvåket av voksne, om ikke instruert. Illusjonen rakner derfor til en viss grad. Referansen til den definerende skikkelsen Pasolini, samt hans dødsfalls påvirkning på kulturlivet her i Italia, føles nesten påtatt. Det er på mange måter ingenting å tillegge dette verket. Det er mettet. Meget mulig er det utstillingens viktigste verk, utstillingens sterkeste manifestasjon, men det er i dette endelige det uendelige stopper opp.
Billing er best når man tillates å dyrke tanken om at kameraet egentlig aldri trengte å være der. I det jeg trer ut av galleriet i den tidlige solnedgangen forstår jeg at I’m Gonna Live Anyhow Until I Die fortsetter her ute i parken. En far roper «Angelo» etter en unge på full fart ut av porten til Villa Croce. De fleste av barna som lekte i hagen da jeg kom er borte, men de som er igjen ignorerer foreldrene sine. De har sin frihet intakt. Jeg går forbi et lokale der noen yngre mennesker graderer i Judo, tenker at det også er kultur, at Billing like godt kunne laget en video av dette, og jeg tenker at det at jeg ser det i seg selv er video. Sånn sett er video et glimrende verktøy for empati, et grunnlag og en motivasjon for å se de andre. Få ser med den tålmodigheten, rytmen og presisjonen som Johanna Billing naturlig gjør.