For syv år siden inviterte Haus der Kulturen der Welt i Berlin til åpningen av det som over de neste ni årene skulle bli en trilogi. Med en suveren sans for hva som lå i tidsånden og hvem som var dens tenkere ble «The Anthropocene Project» toneangivende for en diskurs som etter kort tid ble synlig langt utenfor kunstfeltet. De navnene vi hørte for første gang under åpningshelgen i 2013, er navn vi nå ser som gjengangere på konferanser og utstillinger, spredt over flere felt. Begrepet «antropocen» trenger man ikke lenger forklare. Forrige helg åpnet siste del av HKWs triologi: «Das Neue Alphabet» (Det nye alfabetet). Navnet kan forkortes til DNA, kjent som det genetiske alfabet, og «Alphabet» er som kjent også navnet på selskapet som driver Google. Og det er nettop alfabetet i alle dets former, historiens, genetikkens, og, kanskje mest spennende akkurat nå, maskinenes alfabet, som er tema for det treårige prosjektet som er åpnet i helgen 10. til 13. januar.
Åpningshelgen antok den formen som har blitt HKWs varemerke: En maraton av presentasjoner med inviterte fra mange felt. Kunstnere, akademikere, vitenskapsfolk og dansere var bare noen av de som deltok. Enkelte hadde vært med fra begynnelsen av triologien, men de fleste var nye. Og programmet bestod ikke bare av forelesninger, men også av konserter, performance, poesi og musikk, samt en utstilling spredt gjennom bygget, på det HKW hadde valgt å kalle sju «øyer». Språket, som prosjektets tema tatt i betraktning burde være gjennomtenkt, var for en gangs skyld ikke overveiende på det medkurator for prosjektet, Olga von Schubert, ved flere tilfeller valgte å kalle «globish». De fleste forelesningene foregikk på tysk, med simultanoversettelse. I tillegg var det bidrag på de visuelle og musikalske språkene vi ikke har gitt geografiske navn.
Skarpe komiske betraktninger
Salene fyltes først opp når filmskaperen og forfatteren Alexander Kluge entret scenen sammen med Helge Schneider, en av Tysklands mest kjente komikere. Folk humret allerede i det de presentere seg. Schneiders absurde stil var kjent for publikum, selv om materialet var nytt foråpningshelgen. Mer uventet var det at det vi sammen lo av, de enkle vitsene, med Schneider i rollen som robot, eller lesehest, skulle bli stående som et av de skarpeste og mest intelligentebidragene til konferansen.
Med fare for at det meste av den godt timede komikken vil forsvinne, følger her enkort beskrivelse av en scene fra filmen Ich bin eine Leseratte (Jeg er en lesehest), som duoen spilte av live på scenen:
I et dunkelt rum sitter Schneiders karakter ved et piano ikledd en rottemaske. Idet han tar masken av oppgis karakterens navn, og under navnet står det «Leseratte». Vi hører Kluges stemme i det han starter intervjuet. Sakte, til latter fra salen, blir lesehesten spurt hva han leser. Bøkene på statsbiblioteket, svarer han. Telefonkatalogen. Skiltet med hans eget navn, ved siden av døren i leiligheten der han bor.
– Leser du også andres øyne?, Spør Kluge.
– Ja. Jo. Jeg leser også andres øyne.
Spørsmålene var enkle, men gode. For hva leser vi egentlig? Leser vi, nærmest maskinelt, alle tegnene vi ser i løpet av en dag? Og leser maskinene som oss, når vi taster inn et ord som dikterer en søkemotor? Og hvem er det egentlig som bestemmer hva som er gode svar på søkene våre? Leser maskinene bøkene som har blitt lest av komiteer som har bestemt at de skal bli en del av det statlige biblioteket? Leser de telefonkatalogen? Og, ikke minst, leser de også våre øyne?
Utilstrekkelige alfabet
Temaet Kluge og Schneider introduserte ble ikke plukket opp igjen før siste dag, da kunstneren Hito Steyerl, en gjenganger når kunstscenen skal diskutere media, satt på scenen sammen med Luc Steels, en av dagens fremste forskere på kunstig intelligens. Steels var invitert av Armin Linke og Giulia Bruno, to kunstnere som gjennom tyve år har dokumentert hans forskning. Panelet var imidlertid merkelig sammensatt, noe som falt uheldig ut for alle. Steyerl åpnet med å vise en film som forklarte hvor vanskelig det er for en maskin å gjenkjenne lyden av et vindu som knuses. Så enkelt som det høres ut, er dette noe teknologien ennå ikke behersker. Deretter dro hun en parallell mellom fortidens tro på engler og dagens tro på kunstig intelligens. Med referanse til det filosofiske spørsmålet «hvor mange engler kan danse på en nålspiss?» (som blant annet Thomas Aquinas interesserte seg for), spurte hun: «hvor mye kunstig intelligens kan danse på en nålspiss?». Bemerkelsesverdig nok resonnerte hun seg frem til et svar. Steyerls presentasjon var besnærende. Når Steels like etterpå presenterte menneskelige roboter, som med klossete robothender grep tak i speil og så på seg selv gjennom kameraøyne, fremsto eksperimentene hans som naive. Kanskje understreket han naiviteten ved å si at han ønsker å gi robotene fritid, et ellers godt poeng. Men forskning i ytterkantene av hva maskiner kan programmeres til å lære, er langt fra naiv. Det hjalp heller ikke at Steels ble avbrutt midt i sin planlagte presentasjon, da kunstnerne som hadde invitert ham, utenfor programmet, ville vise videoer av robotene. Selv om robotene var søte, ble publikum snytt en videre innsikt i muligheter og begrensninger i det binære alfabetet.
Også samtalen mellom matematikeren og epistemologen Giuseppe Longo og Steels ble avbrutt under spørrerunden etter paneldebatten på lørdag. Longo hadde dagen i forveien en presentasjon der han utfordret oppfatningen om at menneskelig arvemateriale, DNA, er et alfabet der man kan bytte ut et tegn med et annet. Denne tankemodellen, som ofte brukes for å beskrive genmodifisering, skaper sykdom heller enn å kurere den, mente Longo. Han illustrerte argumentet med å beskrive hvor lang tid det tok forskere å se forholdet mellom asbest og kreft. Asbest agerer gjennom å gradvis forårsake forandringer i det genetiske arvematerialet, men ofte tar det så lang tid som 10 til 80 år før kreft utvikles. Det at den første forandringen i det såkalte genetiske alfabetetikke fører til sykdom, betyr ikke at senere forandringer i genmaterialet, som er et resultat av den første omrokkeringen, ikke gjør det. Kompleksiteten i det biologiske materialet er utenfor vår fatteevne. Det ville vært interessant å høre Steels svar da Longo utfordret ham ved å benytte det samme argumentet om digitale koder.
Det var en imponerende liste deltakere på åpningsdagene av «Das Neue Alphabet». Og enkelte av presentasjonene var også gode. Trevor Paglen og Kate Crawford var overbevisende i sin fremstilling av de politiske implikasjonene av stordata, både på samfunns- og individnivå. Det samme var Slavs and Tatars presentasjon dagen før, med fokus på forandringene i de tyrkiske språkene i den tidligere Sovjetunionen. Men vi har sett dem før. Flere ganger. Å sammenligne denne åpningshelgen med den for for syv år siden kan være urettferdig, men det er vanskelig å la være. Også fordi vissheten om å ha trådt inn i den antropocene tidsalder, som det programmet bidro til, nå er så sterk. Den forståelsen styrker behovet for et nytt alfabet, om vi i det hele tatt skal overleve på vår skadeskutte planet. Men hvis et nytt alfabet skal diskuteres, enten det er et fremtidig alfabet eller et vi allerede har tatt i bruk, må det gjøres mer radikalt eller grundigere enn det som ble gjort på HKW denne gangen.
