Fredag arrangerte masterstudenter fra Kunstakademiet i Oslo panelsamtalen Free Education For All, i forbindelse med avgangsutstillingen med samme navn. Samtalen, som etter hvert også involverte et engasjert publikum, handlet i stor grad om hva man kan gjøre, om noe, for å stoppe innføringen av skolepenger for studenter fra land utenfor EØS fra høsten av, og mer spesifikt hva man kan gjøre i forkant av utdannings- og forskningskomiteens behandling av saken i morgen, tirsdag 16. mai. Strengt tatt ser det ikke lyst ut, ettersom regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har flertall for forslaget sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og stemningen i kinosalen på Kunstnernes Hus var preget av en blanding av resignasjon og kampvilje.
Etter samtalen satte jeg meg ned og leste gjennom hele Prop. 68 L (2022 – 2023), altså forslaget til endringer i universitets- og høyskoleloven angående egenbetaling for studenter fra land utenfor EØS og Sveits. Dette dokumentet er, for å si det mildt, selsom lesning. Først redegjøres det for høringsinnspillene til saken, før Kunnskapsdepartementets vurdering og forslag presenteres. Departementet mottok 93 høringsinnspill, og samtlige høringsinstanser er negative til å innføre studieavgift for studenter utenfor EØS. Og de er ikke bare litt negative. De er veldig negative. Innvendingene som presenteres er av en slik art at det skal godt la seg gjøre å lese gjennom dem uten å bli dypt bekymret. Mye av det går på at studenter fra land utenfor EØS utgjør en svært viktig gruppe som man står i fare for å miste om det innføres skolepenger; at man rett og slett risikerer tap av vesentlig kompetanse og arbeidskraft. Noen frykter til og med nedleggelse av viktige fag. I det hele tatt er innvendingene som presenteres så mange og så alvorlige, at det fremstår som veldig spesielt å ikke lytte til dem.
Hovedargumentasjonen til Kunnskapsdepartementet handler om økonomi. Og vel å merke er det ikke her snakk om en vurdering av hva som lønner seg i det store bildet og på lang sikt, men om hvordan de kan kutte utgifter i Kunnskapsdepartementets budsjett, her og nå og de neste par årene. Norske universiteter og høgskoler har allerede fått et kutt i årets budsjett som de er forventet å dekke inn med egenbetaling fra utenlandsstudenter, og dette kuttet vil bli trappet opp over to år etter hvert som det blir tatt opp nye kull som forventes å betale studieavgift. Departementet bemerker at ingen av høringsinnspillene bidrar med noen alternative forslag til hvordan man kan spare penger. Og med det vender de i all hovedsak det døve øret til, og konstaterer tørt: «Høringsinstansene målbærer i stor grad generelle og prinsipielle argumenter mot innføring av studieavgift. Departementet oppfatter at disse argumentene er godt kjent fra tidligere utredninger om samme tema.»
At en Arbeiderpartiledet regjering avfeier prinsipielle argumenter mot studieavgift, er verdt å dvele litt ved. Ikke bare står det svart på hvitt både i partiets gjeldende program og i Hurdalsplattformen, avtalen de gjorde med Senterpartiet om regjeringssamarbeidet, at utdanning skal være gratis også for internasjonale studenter, men lik rett til utdanning har alltid vært en helt grunnleggende verdi i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Når regjeringen nå løper fra sine egne løfter, ser de til resten av Norden og Europa for å begrunne nedskjæringene. Det vises til at Norge så å si er det eneste landet i Europa som ikke krever skolepenger av studenter fra såkalte «tredjeland». Om det er slik at vi befinner oss på sosialdemokratiets siste skanse når det gjelder høyere utdanning, kan man jo lure på hvorfor politikere som kaller seg sosialdemokrater ikke står opp for gratisprinsippet og heller forsøker å trekke andre land i samme retning.
Samtidig som økonomi brukes som trumfkort mot prinsipielle innvendinger, er det også en helt tydelig proteksjonistisk tendens i departementets retorikk. Å motvirke innvandring fra land utenfor Europa virker som en motivasjon, selv om de ikke bruker akkurat de ordene. Blant annet står det i proposisjonen at det er «et mål at hoveddelen av studentmobiliteten skjer gjennom utvekslingsopphold», underforstått at studentene som kommer hit skal være her for en kort periode og ikke bli værende etter endt utdanning. Det står også rett ut at en av begrunnelsene for å innføre studieavgift er «å frigjøre kapasitet og ressurser for studenter fra Norge, EØS og Sveits». Det vitner om en holdning om at internasjonale studenter – som uansett bare utgjør 3 prosent av den samlede studentmassen – ikke har noe å bidra med, at de bare opptar plass. De sees som en utgift, ikke som en investering eller ressurs. Mens det de ulike utdanningsinstitusjonene melder inn i høringsinnspillene, er at de internasjonale studentene er høyst nødvendige. Alle mulige fagmiljøer blir fattigere uten internasjonale studenter. Det virker også uklart hvordan innføringen av studieavgift skulle kunne frigjøre kapasitet, når man samtidig kutter skolenes budsjetter. Dersom de internasjonale studentene uteblir, kommer det så vidt jeg kan forstå ikke til å være økonomi til å ta inn andre studenter i stedet.
Det er verdt å merke seg at skolepengene som planlegges innført for studenter utenfor EØS er ikke bare er en egenandel. Studentene forventes å fullfinansiere sin egen utdanning, ettersom det legges opp til at egenbetalingen «minst skal dekke institusjonens kostnader for utdanningen». Jeg må si jeg er litt fascinert av bruken av ordet «minst» her. De åpner altså for å kreve at studentene betaler mer enn det utdanningen egentlig koster? Uansett vil kostnadene variere, ikke bare mellom ulike studiesteder, men også mellom ulike fag på samme studiested. Kunstakademiet i Oslo anslår at et masterstudium hos dem vil koste mellom 500 000 og 700 000 kroner i året. Hvilken student har råd til å betale en million eller mer for en master i kunst? Det er i alle fall ikke folk med arbeiderklassebakgrunn, eller fra middelklassen for den saks skyld.
Realiteten for de fire kunstakademiene i Norge – i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø – vil høyst sannsynlig være at det ikke lenger vil komme noen studenter fra land utenfor EØS. Og det er en realitet som slår inn allerede fra høsten av, dersom det nye lovforslaget går gjennom. I publikasjonen som avgangsstudentene fra Kunstakademiet i Oslo har laget i forbindelse med utstillingen på Kunstnernes Hus, er det, hjerteskjærende nok, også bidrag fra noen av søkerne til neste års masterstudium som ikke kommer til å ha råd til å starte på studiet. Det burde være innlysende at alle studentene som akademiet velger å ta inn, skal likebehandles og ha samme rettigheter, uavhengig av hvor de kommer fra.
De siste ti-femten årene har de norske kunstakademiene vært gjennom en internasjonalisering, som har bidratt til at det norske kunstfeltet har blitt mer mangfoldig og internasjonalt anerkjent. Dersom kunstakademiene nå tvinges til å sette opp en betalingsmur mot internasjonale studenter og bli mer isolerte og eurosentriske, vil det være svært negativt, også for norsk samtidskunst i stort. Ledere ved norske kunst- og kulturinstitusjoner sendte forrige uke et åpent brev til kulturminister Anette Trettebergstuen, med kopi til forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, hvor de blant annet skrev følgende: «Norge har i mange år stått frem i verden med et kulturfelt preget av internasjonal høy kvalitet, åpenhet, mangfold og ytringsfrihet. En nøkkel til denne robuste scenen har vært kunstutdanningene, som har tiltrukket høyt kvalifiserte kunstnere fra hele verden. I studiemiljøene har de skapt uvurderlig perspektivutveksling og tette relasjoner med norske kunstnere. Disse kunstnerne har også utmerket seg i landet på mange måter: bidratt til et allsidig kulturliv, laget kunst som er blitt anerkjent både nasjonalt og internasjonalt og skapt nettverk for Norge over hele verden.»
«It’s not too late to change your mind», sto det på plakatene som masterstudentene hadde trykket opp i forbindelse med avgangsutstillingen. Særlig Arbeiderpartiet, som stikk i strid med sitt eget program og verdigrunnlag er i ferd med å avvikle gratisprinsippet, burde kunne være i stand til å tenke seg om en gang til.
Oppdatering 16. mai 2023: Utdanningskomiteen har bedt om utsettelse til 6. juni for å behandle lovforslaget.
Oppdatering 6. juni 2023: Etter komitébehandlingen er det klart at det er flertall for lovendringen om skolepenger for internasjonale studenter.
