Den nøysomme utstillingen Old Tree på Hordaland kunstsenter presenterer syv kunstnere i et nedstrippet format: Hver av dem stiller ut ett verk. Utstillingstekstens overgripende påstand om at bildene forteller noe om å forme verden «og samtidig bli en del av den», sier ikke stort. Dette er (heldigvis) slett ikke en utstilling om «maleriet i dag». Grandiose formuleringer av den sorten ligger fjernt fra dette visningsrommet. Det utstillingen på et overordnet plan likevel gjør, er å sette i gang noen refleksjoner om hvordan ulike institusjoner forvalter diskusjonen om hva en god utstilling er.
Jeg besøkte Old Tree før Hordaland kunstsenter og resten av landet stengte dørene i forrige uke. Nå kan den oppleves pent dokumentert på kunstsenterets nettsider, men dessverre uten informasjon til de virtuelt besøkende om hvem som står for det enkelte verk; den informasjonen finner man imidlertid i utstillingens Facebook-album.
I utstillingsteksten blir den enkelte kunstner omtalt med en eller to setninger. Ved første gjennomlesning ser disse setningene ut som generelle kommentarer om kunstnerskapene, deres teknikker og motivkretser. Derfor er det lett å lese dem som forsikringer om at det enkelte bildet vi har foran oss er del av en større helhet utenfor utstillingen, mer garantier for verkenes status, enn fortolkningsnøkler eller innganger til verket. Og slik må det nok være i en utstilling som tilsynelatende ikke bindes sammen av annet enn mediene kunstnerne jobber i, maleri og tegning.
Kunstnerne har ulik grad av lokal tilknytning. Noen er ferske navn i bergensk sammenheng, som Gijs Milius fra Brüssel og Shikh Sabbir Alam fra Oslo, andre er gamle kjente fra den lokale kunstscenen, som Lars Korff Lofthus eller Rhiannon Inman-Simpson. Men der Milius og Lofthus gjennom titler og motiver eksplisitt tematiserer eller henvender seg til en vestnorsk situasjon, er noe slikt umulig å spore hos Alam og Inman-Simpson. Og denne spredningen i geografi og engasjement er også med på å gjøre utstillingens prosjekt lite åpenbart, på akkurat den måten jeg antar at kunstsenterets leder Mathijs van Geest har intendert.
Inman-Simpsons abstraksjon matches i liten grad av den eneste andre i følget som maler fullt ut ikke-figurativt. Mikael Øye Hegnars kraftige og tekstrurrike rosa overflate (By, 2019) er simpelthen noe helt annet enn Inman-Simpsons raske landskapsinntrykk (The day folded in on itself, 2020), selv om begge maler med olje. Heller ikke i motivene finnes noen antydning til retning for den helhetssøkende publikummer. Bo Magnus’ Looking down, into (2020) viser naturlige former. Det ser ut som hun har brukt løv som stensil, men bildets komplekse dybde og farge, og en ganske absurd lysegul ramme, hindrer det i å ende som kitsch. Naturlige former er det også i Lars Korff Lofthus’ bilde av en ølbolle som svever over et fjordlandskap, malt med det som må kalles kukstrøk (Ølbollerim #1, 2019). Fra denne rå og sjarmerende gutteromshumoren er det langt til Shikh Sabbir Alams sentimentale demontering av et trylleshow (Magic show, 2019). Og Olav Mathisens mangefasetterte kull- og tusjtegning (Not yet titled, 2019) opererer i et helt annet register enn Gijs Milius’ kulltegninger fra fem ukjente fortellinger som flørter med folketradisjonen (5 Situations in Hordaland, 2020). Likevel er utstillingen preget av en inntagende harmoni.
Den demonstrativt lavmælte tonen i Old Tree minner om minimalisme (uten at det sier noe som helst om verkenes stil), men selv en slik tanke blir for konseptuell, for her finnes intet samlende prinsipp, annet enn at dette er en utstilling, og at den er vakker. Utstillingen argumenterer for utstillingformatets og bildenes egenverdi, uten å fremme noen stil, idé eller politiske ambisjoner. Den argumenterer gjennom å vise heller enn å fortelle, og er på grensen til selvutslettende på institusjonens vegne idet den presenterer verkene som enestående utsagn. Likevel danner de en helhet. Naturligvis skyldes denne et kyndig arbeid med utvalg og henging, men kuratoren gjør her så lite vesen av seg at det kan ligne magi.
