Tirsdag i forrige uken kom nyheten om at den prestisjefylte britiske Turnerprisen i år deles mellom de fire nominerte kunstnerne. Helen Cammock, Lawrence Abu Hamdan, Oscar Murillo og Tai Shani skrev et brev der de ba om å få dele prisen for å anerkjenne kampen for «fellesskap, mangfold og solidaritet», noe juryen aksepterte. The Art Newspaper kaller beslutningen for en «sjokkavgjørelse».
Det er første gang i prisens 35 år lange historie at de nominerte kunstnerne deler prisen, som går til en britisk kunstner som arbeider i Storbritannia. Det kan være verd å legge merke til hvilken periode vi snakker om. Turnerprisen ble lansert i 1984, da den vestlige høyrebølgen nådde sitt klimaks. I kunstlivet dominerte postmodernismen. Den kom i flere former, men alle hadde det til felles at de avviste 60- og 70-tallets marxistiske kamp for likhet og levekår. Det var det internasjonale kunstfeltets prestisje kunstnerne kjempet for, ikke lokale rettigheter. Nå, på 10-tallet, er kampen for likhet og rettferdighet kommet tilbake for full kraft. Og, på samme måte som i 1968, blir den satt i forbindelse med en bredere kamp mot et kapitalistisk og klassedelt samfunn.
Avvikling av priser
Kunstprisene sto sentralt i den politiske kampen i kunstfeltet på 1960-tallet. Den toppet seg i 1968 med de politiske opptøyer i Paris og under Documenta og Veneziabiennalen. Et av de konkrete resultatene var avviklingen av juryens «store pris» i Venezia. Slagordet i den norske kunstnerkampen som fulgte var «stipend til alle fremfor priser til de få» (sitert etter hukommelsen), noe som blant annet munnet ut i etableringen av Statens garantiinntekt for kunstnere i 1977. Denne ordningen ble avviklet i 2012.
I Venezia ble prisene på ny innført i ly av høyrebølgen i 1986. Og etter dette har både kunstpolitikken og kunstnerpolitikken akseptert, ja til og med dyrket kunstfeltets politiske paradoks; at en radikal politisk kunst i stor grad blir formidlet innenfor rammen av et konservativt, næringsrettet og elitistisk politisk system.
På 2010-tallet har imidlertid radikalismen fra 1968 og idéene om en mer konsekvent og gjennomgripende kunst- og kunstnerpolitikk igjen blitt satt på dagsorden, ikke minst som et resultat av kampen for å avkolonisere kunstfeltet. Delingen av årets Turnerpris må ses i lys av denne radikale bølgen.
Kritiske spørsmål
Prisutdelingen reiser viktige spørsmål for alle som er involvert i kunstfeltet. Burde for eksempel kunstnerne som nå deltar i utstillingen til Lorch Schive kunstpris i Trondheim, det norske svaret på Turnerprisen, ha delt prisen, slik som kunstnerne i London? Kanskje. Flere av de vinnende kunstnerne i Trondheim har de siste årene uttrykt en mild skepsis til prisen de har mottatt. For eksempel sa årets vinner Eline Mugaas at «å jobbe med kunst er en dialog, ikke en konkurranse» og «alle kunstnerne hadde fortjent en årslønn for det arbeidet de har gjort».
Et helt annet sted i norsk kunstliv, hos Kunsthall Oslo i Bjørvika, er allerede likhetsprinsippet innført, ved at hele den faste staben – uansett erfaring og ansvar – har lik lønn. Er denne parallellen og sammenligningen for drøy? Nei, jeg kan ikke se det. Både splittelsen av en prispott og en lønnspott handler om «fellesskap, mangfold og solidaritet».
Spørsmålet er hvordan resten av kunstfeltet skal forholde seg til dette. Er det eksempler til etterfølgelse? Eller kan det være at vi tvert imot bør akseptere en viss grad av ulikhet, enten fordi vi tror det er produktivt, eller fordi det representerer en form for tilpasning til den verden vi tross alt lever i?
En rekke private næringslivsaktører engasjerer seg i kunstfeltet gjennom investering i kunstpriser. Et eksempel er Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling, som åpner på Oslo kunstforening denne uken. Kan handlinger som i London, dersom de gjentas, sette denne typen engasjementet i fare?
Løsningen på disse spørsmålene ligger, slik jeg ser det, i en blanding av radikalt mot, ydmyk dialog og individuell tilpasning. Ikke alle organisasjoner vil fungere med flat lønnsstruktur. Ikke alle prispenger bør deles. Og ingen bør fordømmes for å følge en tradisjon på disse områdene. Men alle som mener at fordelingspolitikk er viktig bør vurdere mulige tilpasninger til en mer likhetsbasert økonomi. Det var budskapet fra London den 3. desember.
Delt sisteplass på hele gjengen!