Den lille og den store politikken

Den siste måneden er det kommet tre markante kulturpolitiske utspill fra det norske regjeringspartiet Høyre.

Det første utspillet kom i forbindelse med utnevnelsen av den tidligere sjefen for fornøyelsesparken Tusenfryd, Linda Bernander Silseth, som ny styreleder for Nasjonalmuseet i Oslo.

I den forbindelse understreket kulturminister Linda Hofstad Helleland fra Høyre betydningen av museet som merkevare. Målet er økt turisme og økte inntekter fra kulturbransjen. «Kunsten er den nye oljen og vi må se hvordan vi kan tjene mer penger på kultur», sa Bernander Silseth til Aftenposten.

Det andre utspillet kom på Facebook klokken ni om morgenen på lille julaften.

Da sendte kulturministeren ut en lett, muntlig og rund julehilsen med et vagt nasjonalistisk budskap. Kvikk Lunsj (produsert av den amerikanske snacks-giganten Mondelēz International Inc.), brunost, skiløperen Marit Bjørgen, julepynt og grøt, var blant de typisk norske verdiene Linda Hofstad Helleland trakk fram i et klønete og lite overbevisende innlegg, perfekt plassert i Facebooks halvoffentlige sfære.

Hennes hovedpoeng var at vi måtte våge å være stolte av det norske. «Å opptre nøytralt for ikke å tråkke noen på tærne er kanskje det skumleste vi kan gjøre», skrev den norske kulturministeren. Hun refererte til en norsk skoleleder i Stavanger som hadde bedt elevene om å nynne til «Deilig er jorden», fremfor å synge teksten. Hvorfor dette skulle være «skummelt», eller til og med «det skumleste», unnlot kulturministeren å skrive.

Vi kjenner igjen strategien fra Donald Trumps Twitter-politikk: Det du sier slurvete og indirekte i sosiale medier har en særskilt politisk kraft, først og fremst fordi det samler tilhengere, men også fordi det er så uklart hvordan det skal imøtegås. Det er budskap som polariserer, fordi svarene blir følelsesladet, fremfor rasjonelle. Enten synes du kulturministeren er tøff, som tar bladet fra munnen, eller så synes du hun er håpløs, som sprer frykt, og som i tillegg gjør det på en klønete måte.

Det tredje utspillet var like nøye regissert og plassert, denne gangen i Aftenposten på nyåret. Her kom Hofstad Hellelands partifelle og kollega, utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen, med et forslag om å opprette en norsk kulturkanon.

Dette forslaget er blitt en gjenganger i nordisk kulturpolitikk etter årtusenskiftet: I Danmark ble en kulturkanon vedtatt opprettet i 2004 og lansert i 2006. Samme år foreslo Fremskrittspartiet å opprette en tilsvarende kanon i Norge. Det ble nedstemt. I Sverige kom et tilsvarende forslag fra Sverigedemokraterna i 2010. Også dette forslaget ble nedstemt. Men nå skal det altså relanseres av Høyre.

Hva er det egentlig som foregår mellom linjene i disse utspillene?

For det første er det en tydeliggjøring av det store skillet i den nordiske kulturpolitikken etter årtusenskiftet. Dette skillet har til nå vært lite synlig i Norge, der økte kulturbudsjetter har skapt en generell vekst som har utjamnet ideologiske forskjeller.

Men i Danmark har dette skillet vært momentant og merkbart helt siden liberaleren Anders Fogh Rasmussen overtok som statsminister i 2001, og innførte en kulturpolitikk basert på økonomiske og nasjonalistiske argumenter.

I Norge har denne politikken ulmet under. Først nå på 2010-tallet har Høyre fått selvtillit nok til å være helt tydelige i sine økonomiske argumenter, og nå kommer også den nasjonalistiske dimensjonen på plass. Med dette ser Høyre åpenbart at det er mulig å stjele kulturpolitisk spillerom fra Fremskrittspartiet.

Det som samtidig skjer er selvfølgelig at den høyrepopulistiske politikken normaliseres og gradvis blir en hegemonisk politisk posisjon. Dette er det samme som er skjedd på andre viktige områder – især utdanningspolitikken og innvandringspolitikken – og konsekvensene er, som vi har sett, store.

Slike små, ideologiske utspill er derfor mektige, og skal følges med stor oppmerksomhet. Det som i dag er den «lille» politikken, nærmest usynlig gjemt i julestresset og i nyttårseuforien, bereder grunnen for den «store» politikken, som i dette tilfellet innebærer en prioritering av økonomiske og nasjonalistiske argumenter i kulturpolitikken.

Fortsatt virker det likevel nærmest utenkelig at en norsk regjering skulle foreta en kobling mellom disse to politikkområdene. For hvordan skulle vel det foregå? Jo, selvfølgelig ved at den økonomiske og nasjonalistiske agendaen ble koblet sammen og presentert som en prioritert strategi for Nasjonalmuseet.

Nasjonalmuseet har selvfølgelig allerede et ansvar for den nasjonale kulturarven. Men å understreke dette på bekostning av andre oppgaver er foreløpig nærmest umulig. Enn så lenge, må vi si. For den åpenbare sammenkoblingen av Nasjonalmuseets virksomhet og økonomiske argumenter som Silseth og Helleland presenterte for en måned siden var også utenkelig, inntil den ble presentert med overbevisning, svart på hvitt. Det viser at grensene er i ferd med å flyttes i den norske kulturpolitiske samtalen, og at venstresiden, også på dette området, synes å stå uten motargumenter.