Den eksentriske kultfiguren og kunstneren Rammellzees (1960-2010) mangslungne virke overskrider kategorisering. Han opplevde kritisk og kommersiell suksess på 80-tallet med malerier og skulpturer som innlemmer mengdevis med masseproduserte skrotgjenstander. I tillegg regnes han som bidragsyter til graffiti- og hip-hop-kulturens spede begynnelse i hjembyen New York. Manifestene hans, med titler som Gothic Futurism og Ikonoklast Panzerism, hevder blant annet at middelalderens illuminerte manuskripter er graffitiens forgjenger. Disse tekstene kan sees i sammenheng med afrofuturismens mytespinning fordi de omfatter hjemmesnekrede teorier om alt fra kvantemekanikk til historie, samt fabuleringer om fri ferdsel på tvers av kosmos.
Utstillingen Ransom Notes: utvalgte verker 1983–93 på Kunsthall Oslo har en oppslukende, manisk energi ved seg. Mettropostterizer the Ikonizer Exposes the Platinum Galaxy (1986) er et stort bilde som viser et abstrahert romskip omgitt av spraymalte planeter, gestiske buer og store mengder med drypp og flekker, alt under et lag med blank lakk. Det er som en forslitt byflate har blitt skutt ut i verdensrommet og sugd til seg inntrykk på reisen. Untitled (object with a Clock) (1985) er en vegghengt boks som blant annet inneholder åndedrettsvern, en klokke, et knust vinglass og flere store klinkekuler. Samtlige gjenstander holdes på plass av et tykt og gjennomsiktig lag med harpiks. Innflytelsen fra Rauschenberg og neo-dadaismen er tydelig, men ikke påtrengende. Utrykket her er til sammenligning uraffinert. Esoterisk i sin kosmiske symbolisme, virvlende kaotisk og ofte på grensen til kitsch.
Serien Wildstyle Alphabet (2008), består av en bilder med hver sin ekspressive graffiti-bokstav tusjet og tegnet over fragmenter av bykart. Det er mulig å tenke seg at graffiti-kunstnerens ferdsel i byrommet – som jo ser bort fra privat eiendomsrett og regler for ferdsel – som beslektet med avantgardistisk praksis, nærmere bestemt en kombinasjon av de situasjonistiske teknikkene dérive og détournement. Rammellzee virker å ville gjøre denne oppløsningen av det normerte byrommet til en intergalaktisk begivenhet: I Gothic Futurist I (1985) dekker en tegning av et romskip i profil midten av en stor, bølgende tag.
I senere år har vi sett en fornyet interesse for Rammellzees virke og person, til dels fordi produksjonen hans er til inspirasjon for mange av kunstnerne som var involvert i forrige tiårs bølge med street art. På Kunsthall Oslo er ikke denne forgreiningen vektet. I stedet gir verksutvalget inntrykk av et kunstnerskap som er verdensbyggende, i den forstand at det setter til side konvensjonene og tradisjonene som funderer den delte virkeligheten til fordel for en egenartet konstruksjonslogikk. Foruten å peke til europeiske avantgardister som kunsthallen tidligere har viet oppmerksomhet, slik som de nevnte situasjonistene, ligger denne tøylesløse verdensbyggingen også tett på de ekspressive uttrykkene til nordiske eksentrikere med politiske slagside som Willibald Storn og Kjartan Slettemark. Rammellzees eklektiske miks av ekspressiv graffiti, kosmisk sci-fi og avantgarde-strategier er befriende maksimalistisk og utsvevende. Det er som den uttaler at verden og systemene vi innordner oss etter er grå og kjedelige og at dermed kan det aller meste like gjerne oppfinnes på nytt.
