Det amerikansk-cubanske kunstnerparet Jennifer Allora (f. 1974) og Guillermo Calzadilla (f. 1971), hvis sammenslåtte kunstpraksis strekker seg tilbake til 1995, er aktuelle i Oslo med sin første separatutstilling i Norden. Plusspoeng til Nasjonalmuseet for dette, for denne utstillingen navigerer etter et interessant kart og uttrykker en tydelig sosial og politisk vilje. En håndfull videoarbeider og en ruvende installasjon under banksalens forgylte himling rommer pågående narrativer om politisert vold og maktovergrep, fortalt med både stillfarne, poetiske og grandiose virkemidler.
Det storslagne finnes først og fremst i installasjonen Sediments, Sentiments (Figures of Speech) som ligger som et dumpet mineraldepot med tunnelformede innganger midt i den pompøse hovedsalen. Den plastiske ekspressiviteten minner om en romantisk stilisme à-la Caspar David Friedrichs Eismeer, det er taggete tinder og angivelig uhellsvanger tyngde. Skulpturen var også scene for en dramatisering i form av en performance hvor operasangere liggende i massens irrganger sang partiturer med fragmenter av taler signert blant andre Dalai Lama, Saddam Hussein og Martin Luther King. Høykulturens fanebærere justert til horisontal posisjon ser ut til å være et typisk regitrekk hos Allora & Calzadilla. Opptak av denne performancen spilles kontinuerlig og siver inn i de andre arbeidene. Denne lydlekkasjen virker poengtert, og forstyrrer eventuelle tilløp til estetisert hvile. Talefiguren i tittelen blir ugjennomtrengelig, siden teksten ikke lar seg identifisere. Bruken av kompleks lyd, i et uavklart felt mellom frigjøring og undertrykkelse, utmerker seg som en av denne utstillingens store forser.
Allora & Calzadilla, How to Appear Invisible, 2009 16 mm film overført til HD Video, 21 min. 26 sek. |
Videoarbeidenes lange, loopede sekvenser understreker det utmattende i en situasjon som er grunnleggende uavsluttet. Det er noe statisk og skulpturelt ved disse arbeidene, dette gjelder kanskje særlig den nyeste – How to Appear Invisible – hvor en tysk schæferhund med krave påtrykket den amerikanske fastfoodgiganten Kentucky Fried Chickens logo snuser rundt på Schlossplatz, rivningstomten rundt de sørgelige restene av Palast der Republik i Berlin. Usynliggjøringen av historien og en passiviserende homogenisering – denne hunden kan ikke lenger bite – er en nærliggende tolkning av denne romsteringen i den gjørmete tomtens ytterkanter. Den desentraliserte observasjonsposten og knappe fortellingen er også tatt i bruk i den kryptisk titulerte A Man Screaming is Not a Dancing Bear som viser opptak fra New Orleans tre år etter etter orkanen Katrinas herjinger i 2005. Vi skimter gjennom persienner en ung mann som slår rytmisk på disse persiennene, slik at de bølgende slipper inn lys som avslører vannskader og fattigslige omgivelser.
Allora & Calzadilla, Under Discussion, 2005 video med lyd. 6 min, 14 sek. |
Allora & Calzedilla holder til i Puerto Rico, et amerikansk territorium med en kolonial fortid, indre selvstyre og en hybridisert karibisk kultur. Lokalsamfunnets muligheter for å protestere mot overmakt og globale krefter er et gjennomgående motiv i deres produksjon. De retter særlig oppmerksomheten mot puertoricanernes motstand mot de miljø-ødeleggelsene som følger av det amerikanske militærets bruk av øya Vieques som teststed for bomber. Denne stedsspesifikke sivile ulydigheten er utgangspunktet for videoarbeidet Under Discussion, hvor en ung fisker fester en påhengsmotor til et spisebord som er snudd på hodet (bordet er her et symbol for diskusjon og debatt) og durer rundt i vannet. Glimtvis kan man observere både skadeskutt og paradisisk natur, materiell rikdom og ruin. Mannens dynamiske besluttsomhet synes like triviell som potensielt heroisk. I Returning A Sound blir ideen om lyd brukt som politisk brekkstang. En lokal demonstrant viser også her en ilter protest, idet han farer rundt på Viques på en moped og ignorerer skilt som signaliserer fare. Til eksospotten er det festet en trompet som gir lyd i det han setter fart. I motsetning til militærets rigide trompetfanfarer blir den vedvarende lyden et tegn på eksperimentell motstand. Dette individuelle og larmende utropstegnet fremstår som kvintessensen av Allora & Calzadillas praksis.
Ingressbilde: Allora & Calzadilla, Returning a Sound, 2004, video med lyd, 5 min. 42 sek.