Unge Kunstneres Samfund (UKS) ga i fjor sju kunstnere reisestipend og sendte dem ut i verden. Kunstnerne valgte selv hvor de dro og hva de skulle foreta seg, men utfarten skulle resultere i utstilling i Oslo. UKS og kurator Johanne Nordby Wernø har nå samlet prosjektene til en felles visning. Utstillingstittelen Roaming kan oversettes med streifing. Begrepet vekker assosiasjoner til den romantiske vandreren i naturen, storbyflanøren, situasjonistenes psykogeografiske dérive, og via smarttelefonens roaming til digital teknologi og dermed det voksende utbudet av redskaper for orientering og lokalisering dette grensesnittet tilbyr. Imidlertid er ikke dette en temastyrt gruppeutstilling om roaming som kulturelt og teknologisk fenomen. Tittelen peker snarere ganske prosaisk mot kunstnernes reise og publikums bevegelse gjennom byrommet.
Den anbefalte reiseruten starter med to kunstnere i UKS’ midlertidige lokaler i St. Olavs gate. Ragna Bley viser mellom annet en serie malerier utendørs. Hun har sydd lommer på lerreter, fylt dem med naturlige fargepigmenter og latt regnet fullføre bildene. Maleriene henger i en lyssjakt under gateplan de fleste antakelig ikke er klar over at eksisterer. For å se dem må man ned i kjelleren til UKS, som ikke er del av visningsrommene, men huser lunsjrom og kontorer. Kjellervinduene blir skjermer som lar refleksjoner av det prosaiske kontorlandskapet til UKS smelte sammen med maleriene, og med murstein, sollys og spirende ugress.
Emma Brack har vært på den kanariske øya La Gomera og fordypet seg i befolkningens særegne språktradisjon: et fullverdig plystrespråk som har oppstått som konsekvens av øyas store avstander og dype dalsøkk. På gaten utenfor UKS trigger forbipasserendes bevegelser avspillinger av vekselvis plystring og fuglekvitter. Skillet mellom natur og kultur blir porøst når fuglesang er til forveksling likt menneskespråk. Fugler er også sosiale vesener med språk vi ikke fullt ut forstår kompleksiteten av.
Språk er sentralt også for Sigbjørn Bratlie, utstilt på galleriet Louise Dany på Majorstua. Bratlie har lært seg grønlandsk under et opphold i Grønlands hovedstad Nuuk. Et videoverk viser Bratlie på spasertur i området, med voiceover av kunstneren selv der han reflekterer over en grønlandsk oversettelse av Knut Hamsuns Pan. I forskjellene mellom det norske originalspråket og oversettelsen finner Bratlie ulike måter å forholde seg til naturen og menneskets egen posisjon i verden. Hamsuns roman foregår i skoglandskap, og allerede dette utgangspunktet vanskeliggjør oversettelsen, all den tid det på grønlandsk ikke finnes noe ord for skog. Heller enn å referere en slik generell landskapstype, knytter det grønlandske språket an til spesifikke lokasjoner og relasjoner til sted og tid. Som med plystringen på La Gomera fremviser de språklige skillene hvordan kravene fra ulike landskap og klima legger føringer på språkutviklingen.
Bratlie deler lokasjonen med Bjarne Bare, som har besøkt den konkursrammede amerikanske byen Akron, og vendt tilbake med en fotografisk studie fra Midtvestens dekkhovedstad. Bares fotografier går så tett på objektene som avbildes at konteksten forsvinner av syne: et nærbilde av en kvinnes skjortekrage med pins fra dekkgiganten Firestone, roser fra hagen til grunnleggeren av konkurrenten Goodyear. Ett bilde er rett og slett er en vintage Firestone-reklame. Fotografiene suppleres av suvenirer: En country club-caps (også fra Firestone) og et postkort fra Akron er festet til veggen med golfplugger. Bare agerer både dokumentarist og turist i det amerikanske Midtvesten, med bilder som omgår både dokumentariske krav og ferieportrettkonvensjoner. Lavmælt fremstilles amerikansk identitetskrise gjennom støvete dekk på sprukken asfalt i skarpt sollys.
I en gammel lokomotivstall i Middelalderparken som nå huser atelierfellesskapet Vorta viser Joar Nango sine arbeider. Prosjektet tar utgangspunkt i tvangsflytting av urfolk, med tekster om problemene dette har ført til og utopiske visjoner av byggverk mer tilpasset tradisjonelle livsformer. Nangos arbeider inkorporerer naturelementer som reinsdyrgevir og magesekken til en sel, det første som mansjettknapper på skjorteermer, det andre spent opp i ramme som en skisse til et vindu. Det er en lekenhet over ideen om å spenne magesekk for vindu, med sin organiske, og for vestlige dyrevernere direkte provokatoriske, kvalitet. Arbeidene insisterer på urfolks egenart og behov for modernisering på egne premisser.
Sluttpunktet for streifet er Sotahjørnet, hvor Mercedes Mühleisen har åpnet porten inn til en forlatt tomt. I den svarte septembernatten, med raskt dalende temperatur etter en overraskende varm dag, samler folk seg rundt fire skulpturer. De er laget i ubrent leire og fungerer som vedovner. Folk drikker øl, det lukter bål og noen spiller trap-musikk fra mobilen. Stemningen tilsier at hva som helst kan skjule seg i denne riften i byrommet. I et delvis sammenrast skur stikker tær frem fra mørket, tilhørende en uhyggelig utmagret leirskulpturskikkelse med en påle stukket gjennom brystet. Mühleisen har vært i Death Valley, en dal i Mojaveørkenen i det sydlige California. Skulpturene er plassert på den forlatte tomten på Sotahjørnet for å forvitre.
Driften i Roaming går fra vest til øst, og krysser påfallende sosioøkonomiske skiller. På Majorstua og i St. Olavs gate er både arbeidene og omgivelsene imøtekommende og lette. Louise Dany er et pent møblert hjem på vestkanten, hvor fotografiene til Bare elegant glir inn. Lokasjonene i Gamlebyen og på Vålerenga er derimot forfalne og omgitt av anleggsarbeid, steder som er glemt eller venter på å spises opp av gentrifiseringen. Utover tilløp hos Nango og Bare reflekteres det imidlertid ikke noe videre over disse utviklingsprosessene og de sosiale konfliktene de utløser i Roaming. I stedet inntas flanørens slentrende og individualistiske holdning til omgivelsene. Høydepunktene står Mühleisen og Bley for; de kobler seg på og aktiviserer rommene de tar i bruk ved å få oss til å bryte vante bevegelses- og sanserutiner, og innprenter ellers usynlige lommer i byen med signifikans.
I tillegg til kunstnerne nevnt i teksten bidrar Apichaya Wanthiang til utstillingen med workshoper som holdes i lokalene til UKS i utstillingsperioden.
