Camille Norment valgt som festspillkunstner

Utstillingen hennes på Bergen Kunsthall neste år vil fremheve arkitekturens stemme.

Camille Norment. Foto: Don Stahl.

– Jeg er svært interessert i de formale egenskapene til lyd og musikk, men også hvordan de møter kulturer, samfunn og historier, og hvordan dette kan informere vårt perspektiv på nåtiden. Slik omtaler Camille Norment sitt eget kunstnerskap. På en pressekonferanse fredag kveld ble hun lansert som neste års festspillkunstner ved Bergen Kunsthall.

Ifølge Axel Wieder, direktør ved Bergen Kunsthall, er Norment den første festspillkunstneren som arbeider med lyd og musikk.

– Norments kunstnerskap er forskningsbasert, samtidig artikulerer hun seg svært åpent og direkte. I hennes verk blir lyden følbar og synlig som del av komplekse sosiale prosesser, både som kommunikasjonsform og som en rent fysisk tilstedeværelse i våre omgivelser, sier Wieder til Kunstkritikk.

I tillegg til utstillingen vil Norment presentere en komposisjon under Festspillene, som vil inngå i samme soniske og konseptuelle verden som utstillingen, forteller hun.

– Én ting som gjør meg spesielt opprømt er forholdet mellom utstillingen og Festspillene. Jeg gleder meg til å lage en Festspillkonsert som er i dialog med utstillingen, ettersom kunst og musikk alltid er knyttet sammen i mitt eget arbeid, sier Norment.

Festspillutstillingen blir Norments største presentasjon i Norge. I 2015 representerte hun Norge under Veneziabiennalen. Med utstillingen Rapture omgjorde hun den nordiske paviljongen til et slags instrument, med en installasjon bestående av glassvinduer som lå delvis knust inne i paviljongen, samt sylinderformede høyttalere som hang fra taket og spilte en komposisjon basert på lyden av rennende vann, klirrende glass og en pustende rytme.

Norment planlegger å arbeide på en lignende måte i Bergen, men hun er varsom med å bruke begrepet instrument om verkene sine, ettersom det kan hinte om en installasjon publikum inviteres til å spille på. Isteden vil Norment undersøke gallerienes soniske miljø og benytte dette som et utgangspunkt for å aktivere kunsthallens lydmessige resonans, eller arkitekturens stemme, som hun kaller det.

– Kunsthallen er kjent for å ha fryktelig akustikk, men for meg er det faktisk en veldig flott lydpalett å arbeide med. I tråd med mitt konseptuelle arbeid, tillater det meg å bruke lyder folk ellers anser som støy og ønsker å kvitte seg med.

«Kulturell psykoakustikk» er et annet begrep Norment interesserer seg for, og som hun forklarer som relasjonen mellom lydens fysiske egenskaper og samfunnet, samt historiske og samtidige fenomener. For Norment er opptatt av feedback i en utvidet betydning, altså ikke bare responsen mellom mikrofonen og høyttaleren her og nå. For eksempel viser hun til hvordan eksperimentelle kunst- og musikkmiljøer på slutten av 60-tallet brukte feedbackfenomenet som metafor for en demokratisk praksis.

– Kanskje er det en klisje å snakke om feedback og demokrati, men hvis vi anerkjenner at demokrati ikke er lik perfeksjon, at det består av spenninger, kamp og strev, så har denne type dynamikk mye å gjøre med hvordan jeg arbeider med feedback.

Norments Festspillutstilling åpner på Bergen Kunsthall 25. mai neste år og står frem til 20. august.

Fra Camille Norments performance i Den nordiske paviljongen i Venezia i 2015. Foto: Matteo de Fina.