Bort fra det totalintegrerte museet

Nasjonalmuseet for kunst – nedtelling mot nytt direktørvalg

Søknadsfristen for stillingen som ny direktør ved Nasjonalmuseet for kunst gikk ut den 22. september. Det var da 7 søkere, men styret ville ikke svare på om de ville gå ut og spørre flere kandidater. I denne kronikken som stod i VG for et par uker siden, forsøker Ina Blom å knytte lederspørsmålet ved Nasjonalmuseet til spørsmålet om organisasjon på en ny måte.


Det må ha virket som en god idé. Fra det kompliserte buskaset av mer eller mindre velfungerende kunstmuseer, hver med sine samlinger, personalproblemer, styrer, politiske strategier, økonomier og bygningsproblemer steg den opp: En visjon om en komplett pakkeløsning, et slags maskineri der de tidligere så uregjerlige delene var perfekt integrert i oppfyllelsen av én stor funksjon: Å være verdens beste nasjonalmuseum, lekkert innpakket i et spektakulært nybygg.

Det var selvsagt en administrativ visjon, en kulturbyråkratisk drømmemodell som ville gi departementet færre å forhandle med, færre å krangle med. Men like mye var det en sexy ideologisk visjon, basert på samtidskunstens mest forføreriske produkt: ideen om tverrfaglig integrering, om å bryte opp gamle disiplinære grenser og stengsler. Det er ingen tilfeldighet at akkurat Sune Nordgren ble utpekt til direktør for det nye museet. Han er en profilert kurator som i mange år har nytt stor faglig respekt nettopp for sin evne til å fronte denne kunstneriske nyorienteringen på en genuin og kreativ måte. Fra et slikt estetisk ståsted kunne han med andre ord fungere som en slags ideologisk garantist for en ny organisasjonsmodell, en ny måte å styre det kunstfaglige arbeidet på.

Det er ingen tvil om at Nordgren og hans styre her leverte som forventet og vel så det. Integreringen av de ulike museumsmiljøene i ett stort hele kunne ikke vært mer patent, mer formfullendt og elegant: Under toppledernivået er samtlige medarbeidere, uansett faglig orientering, samlet under et rent tekniske orientert mellomlederskikt som har ansvar for utstillinger, samling, forskning og formidling. I sin effektivitet kunne organisasjonen dermed ligne mer på de man finner i industribedrifter heller enn i kulturlivet: arbeidet organisert i forhold til produksjon, salg, distribusjon etc. Og selvsagt er det en uangripelig modell: hvem andre enn gamle sulliker kan være mot integrering, mot tverrfaglighet?

Den enorme støyen som har oppstått rundt det nye museet er et tegn på de faktiske problemene denne elegante modellen likevel skaper. Problemene handler ikke om overdreven maktvilje, om personlig arroganse, om historieløshet, inkompetanse, manglende interesse for reell faglighet eller en rekke av de andre beskyldningene som har vært rettet mot den avtroppende direktøren. De handler først og fremst om en bredt forankret tro på en altfor abstrakt og altfor hierarkisk organisasjonsmodell og historien om hva som skjedde når denne modellen møtte virkeligheten – en virkelighet full av fagpersoner som, slik fagpersoner skal og bør, drar i mange ulike retninger. Med sitt kortfattede format og friske periodeblanding var basisutstillingen uten tvil det klareste ideologiske uttrykket for den nye integrerte museumsmodellen. Men den bidro ikke til å forankre modellen i praksis: De mange negative reaksjonene var antagelig et signal om at de ulike fagmiljøene og deres mest engasjerte publikumsgrupper ikke kunne identifisere seg med det den presenterte – rett og slett fordi den manglet presisjon, manglet spor av tydelige stemmer eller posisjoner. Få kunne se resultatene av eget faglig arbeid eller egne interesser. Historisk orienterte fant bare fragmenter av historiefortelling og samtidsestetikere fant postmoderne estetikk i en banalisert og utvannet variant, uten kritisk brodd.

Det historien handler om er, med andre ord, hvordan man bygger eller ikke bygger kultur- og kunnskapsorganisasjoner. Og det er også det den bør handle om i tiden fremover, når direktørstillingen nå skal besettes på nytt. For hva slags direktør man skal ansette kommer helt an på hva slags organisasjon man vil ha. Og mye tyder på at det er på tide å slippe tak i det totalintegrerte museet. Nyskapende kunsthistorisk og kuratorisk arbeid – et arbeid som både skal ha appell innover i fagmiljøet og utover til publikum – kan bare i begrenset grad organiseres ovenfra. Det er i langt større grad avhengig av at relativt spesialiserte fagmiljøer får utvikle fellesskap med stor grad av selvstendighet og selv bestemme når og hvordan de vil samarbeide tverrfaglig. Og disse miljøene bør representeres oppover i systemet av sterke fagbaserte avdelingsledere – ikke styres av tekniske/administrative ledere ovenfra. En slik løsning vil avdramatisere det betente spørsmålet om valg av direktør: man er ikke lenger nødt til å finne en superperson som både skal ha legitimitet i alle fagmiljøene og samtidig kunne arbeide effektivt overfor det politiske miljøet, drive byggesaken fremover osv. En slik person skal først og fremst arbeide for museets overordnete interesser og for å sikre de enkelte fagmiljøenes mulighet til selv å definere hva som er interessant og viktig. For saken er jo at man med den eksisterende organisasjonsmodellen har gjort det unødig vanskelig for seg: vanskelig å finne en kompetent toppleder og vanskelig å være en kompetent toppleder.

Å diskutere (som man nå gjør) hva slags kunstsyn den nye direktøren bør ha er derfor allerede en avsporing. Eller – rettere sagt – en stilltiende aksept av en hierarkisk modell der det faktisk spiller en stor rolle hva slags estetiske ”signaler” som drypper nedover i organisasjonen ovenfra, og utover til offentligheten fra toppen. Det siste et museum av denne størrelsen trenger er ”ett” kunstsyn – det eneste det trenger er tydelige avsendere for sine ulike presentasjoner og prosjekter. Det er vanskelig å se hvorfor et stormuseum fylt av høyt kvalifiserte akademikere og andre fagpersoner ikke langt på vei kan organiseres etter samme prinsipper som akademiske miljøer forøvrig. Med mindre næringslivsånden har trengt så langt inn i museumslivet at man tror merkevaren Nasjonalmuseet vil svekkes av motstridende stemmer.

(Teksten ble første gang publisert i VG, 28.09.2006.)

Comments (4)