Det blir, ettersom progresjonen raser av gårde og viser lite tegn til å stoppe opp, stadig mer intrikat å skulle orientere seg i kunstnerskapet til Håkon Bleken som en helhet. Egentlig er det ikke mulig. Noen av oss har for lengst skjønt at et rolig, tilbaketrukket liv i pensjon aldri var et alternativ her, og der er nødvendigvis en god del opparbeidet innsikt hos en kunstner som vil bikke 100 om ikke så altfor lenge.
La oss være oppriktige nå: de aller fleste av oss vet ikke hva det betyr, eller kommer noensinne til å få vite det. Men noen konklusjoner kan man forsøke seg på å trekke – selv om det sannsynligvis vil bli slått hardt ned på, sånn cirka 10-20 år frem i tid, da det vil vise seg at man tok feil, og bittert erfarer at man strengt tatt har vært på bærtur siden man en gang for lenge siden reiste seg opp, og på ustø bein begynte å gå omkring. Bedre, det kan bli slått hardt ned på med en gang, gitt at en eller annen barrakuda med BA i powerpoint blir gitt en plattform til det. Dette er ikke noe jeg sier for å markere at jeg har noen form for forbehold eller noe – jeg vet at det begynte å gå skikkelig galt omtrent ved tiden for mine første skritt. Og det er saktens ikke det eneste jeg vet. Ikke er det noe særlig å få gjort med i ettertid heller, det ville vært svært kontraproduktivt å sage av seg beina, og det slutter jo på den samme måten uansett. Livet har ikke noen bedre prognose uten bein. Man dør uansett. End of story.
Det er en gammel og ofte gjentatt sannhet at man over tid vil bli flinkere til det man driver med jevnlig, og selv har jeg i det siste merket meg at jeg kanskje faktisk er blitt litt bedre på å skrive. Selv om jeg ikke er like morsom som før, skjønt det er ikke resten av verden heller, og jeg kan når som helst raderes vekk med et tasteklikk eller feilberegnet mengde med kaffe. Men, alt det som handler om tekst og bilde er på samme tid noe man aldri kan bli god nok til – et forbannet sisyfosarbeid er det! – og de stakkars fortapte sjelene som tror de har nådd frem til en slik opphøyd virtuos endestasjon, har nettopp derfor dessverre ingen steder å gå. Game over.
Det kan selvsagt finnes flere grunner til at et arbeid stopper opp, men det å i sitt eget forblåste sinn innbille seg at det ikke lenger er noen grunn til å tvile på egne evner, er avgjort det mest forødende, siden det utelukker alle muligheter for å komme seg noe sted som helst. Hvis man lar noe ligge i et par tiår fordi man ble opptatt med annet – fikk barn, ble syk osv. – er forutsetningene langt bedre. Hvis ikke Israel bomber dem i filler, vokser barn tross alt opp og blir faktiske mennesker, og man kan foreløpig tilfriskne, selv fra laboratorievirus. Man kan vinne i Viking-Lotto, begynne å trene, arve en svær avsides beliggende gård, eller noe annet som åpner for å ta opp tråden og fortsette med det egentlige arbeidet. Men har du blitt for god til at det skal gi noen særlig mening å bare gjenta det som er blitt gjentatt, er det rimelig kjørt.
Her ligger en fundamental grunn til at arbeidet til Bleken aldri – nei, virkelig, aldri – er i nærheten av å være underkastet en dårlig dagsform, eller fremstå som irrelevant: Han er aldri redd for å forlate det kjente kartet. Scenarier kan gjentas over flere tiår, men aldri på den samme måten, og jevnlig raser ting og tang av gårde mot et visuelt oppholdssted hinsides abstraksjon. Så kan vi så klart diskutere hva som eventuelt ligger hinsides abstraksjon, men for å si det med C.G. Jung: «The thing about the unconscious, is that it is unconscious.» Hva ligger bortenfor det abstrakte? Hakke pipling. The void? Universets øredøvende stillhet? En bunnløs sølepytt hvor fortapte sjeler kjemper for å nå opp til bunn? Narnia? I could go on. Bare fordi vi ikke vet eller ser, betyr det ikke at det ikke er der. Men det som er her for alle å se, er jevnlige ansatser til det. Viktigere: Bleken har bestandig bedrevet en like deler kritisk som rasende formidling av angstnivået i verden, fra det lokale til det universelle, og minner om at de aller fleste katastrofer er menneskeskapte.
Det svovelgule i atmosfæren var ikke der før oss. Det ligger, som konsekvens, en universell uro i selve streken, stadig mer akutt, ettersom verden beveger seg mot avgrunnen i samme takt som kunstneren nærmer seg hundreårsdagen. Forsterket av det koloristiske fyrverkeriet som har foregått siden den dagen fargene i maleriene gikk fra å være nøkternt dempet til å bli en visuell larm, innenfor en samtid som i løpet av samme tidsrom umerkelig er blitt en digitalisert imitasjon av seg selv. Et pikselert paradis for spamboter, hvor det ikke er lønnsomt at ting fungerer og togene kommer frem i tide. Hvor folkemordene avløser hverandre i sanntid på skjermene som fotballkamper. Hvor det at opparbeidet kompetanse innenfor kultursektoren går i dass uten midler, ikke er å se som en risiko, men som et overordnet mål.
Det er ikke noe å tjene på den nedleggelsen av kulturen som for øyeblikket foregår, så det må nesten bli forstått som et kalkulert tap man fra en ideologisk skumring faktisk ønsker: disse heller beskjedne midlene kuttes ikke av noen annen grunn enn at noen med tvilsomt mandat og mørke hensikter kan kutte dem. Det er like bekymringsverdig som at flertallets mening i praksis er irrelevant innenfor et moderne demokrati, hvor markedet til syvende og sist avgjør. Det er lov å spørre om det da på noen som helst måte faktisk er et demokrati.
Dette er ikke en digresjon, jeg tar bare det samme ansvaret her og nå som Bleken bestandig har tatt. Det gir ikke mening å holde kjeft når det felles eide administreres vekk av diverse gakkgakker fra pompøst møblerte hjem i inngjerdede boligområder med eget vakthold, som ikke aner noe om hvordan ting henger sammen, men føler seg vagt truet av ting med større kompleksitet enn et Donald-pocket. Men, jeg tenker hver dag over hvilke muligheter jeg har til å snu samtiden ryggen. Bleken har aldri gjort det. Og det er noe jeg burde ta innover meg, kjenner jeg. Selv om det frister med en øde øy langt unna.
Kunstnerskapet vi snakker om er altså, hvis det ikke allerede er skrikende åpenbart, en rastløs affære – på den ene siden gjør han aldri samme sak to ganger, på den andre siden forekommer det få avvik. Avissidene blir stadig brukt som visuelt verktøy, landskapene går på no time fra paradisisk frodige til dystopisk postapokalyptisk forfall, det globale er det lokale og det lokale vies en genuin omsorg, og det vises mer til litteratur enn til film. En labyrint hvor dagsaktuelle katastrofer – enten det er lanseringen av nye spennende virusformer eller vrange lokalpolitikere som agerer for profit – for hver runde synker lenger ned i de faktiske nære omstendigheter: Trondheim. Den byen vi har felles. (Jeg hadde ikke sett det svære maleriet av jernbanebrua tidligere, og nå er det på vei til å ta veldig stor plass i bakhodet mitt).
Når Gråmølna, hvor overetasjen helt siden starten har vært viet diverse eldre arbeider av Bleken, nå kompletterer med å fylle opp underetasjen med noen i hovedsak ferskere verker – vi kan egentlig si at det er grafikk og tusjtegninger oppe og malerier nede, eller kategorisere mer voldsomt og si at det er svarthvitt oppe og flere farger nede, selv om det ikke egentlig er sånn (det er masse farger oppe òg, altså, og at det i ettertid virker sånn er vel heller en effekt av at jeg tok runden oppe først, og avsluttet med den langt mer utagerende kolorismen i første etasje, hvor fargetonene noen ganger spiser opp blikket til en uforberedt publikummer) – gir det, mer enn noe annet, grunn til å gruble videre rundt de tingene som virkelig teller. Og en god del ting man ikke helt aner hvordan henger sammen.
Det kan, for eksempel, være jeg husker feil, fordi jeg har underveis forholdt meg til så sykt mye, under så pass lang tid, at nesten alle mine venner er døde, men særlig i de siste 70-80 år har jeg merket meg en gjentakelse. Ikke den eneste, selvfølgelig, men den gjør seg gjeldende i stunder som denne: Det kan se ut til at jeg hvert år skriver om Bleken i desember. Det kan selvsagt skyldes at han hvert år stiller ut i desember, men jeg er ikke sikker på om det er tilfelle, og for all del, jeg vet at jeg generelt roter fælt med å gjøre rede for hva som skjedde når på denne siden av millenniumskiftet: Jeg kommer fra en verden hvor vi røyket ved bardisken og det ikke hadde all verden å si om vi gikk på guttedo eller jentedo – vi hadde til og med tid til overs til å bli der en stund. Dog, det er bestandig vinter når jeg tenker tilbake, og det kan være jeg har opplevd dagslys i dette livet, men jeg husker det ikke. Jeg ble født når det var mørkt ute, og det samme ble ungene mine. Men den greia med å skrive om Bleken i desember virker uansett korrekt, selv om jeg bare er helt sikker på ett tilfelle, kanskje to. Jeg gidder ikke sjekke nærmere, det er tross alt ikke viktig om det virkelig stemmer, fordi uansett må det jo være noe med det. (Er det ikke på Gråmølna hver gang òg? Husker ikke! Irrelevant!)
Her og nå er den serien med grafiske blader basert på Hedda Gabler sannsynligvis det mest kjente i lokalene, men gjensynet – som er overraskende sterkt, men det kan være det var en stund siden sist gang, og jeg blir også eldre, må vite – understreker også den mystiske forbindelsen disse bildene har til den serien med pasteller og litografier med utgangspunkt i Dantes Inferno som han laget langt senere. Det kan være det at begge serier har litterære utgangspunkt, men det kan like gjerne være et spørsmål om timing: Hedda Gabler ble kjørt gjennom grafikkpressen i 1987, og Bleken var yngre enn jeg er nå. To år senere falt Berlinmuren. Samtiden speilet noe av turbulensen i disse bildene, som understreker det motsigelsesfullt euforiske i volden fra Ibsens klaustrofobiske univers.
Bildene til Inferno ble laget 35 år senere, og foregår, som originalteksten, i et skumringslandskap utenfor tiden. Men det er liten tvil om at han hadde tenkt på det lenge før hele serien plutselig bare lå der ferdig, som et fokusert vulkanutbrudd fra et sted mellom helvetets sjette og sjuende krets (blasfemi og vold, for de uinnvidde). Den enda ferskere serien basert på de syv dødssynder fremstår som en fullstendig logisk forlengelse, og et sted her, i de senere år, begynner det å bli åpenbart hvor fortvilt viktig dette arbeidet er. Det er uhyre komplekst, og forbløffende enkelt. Stadig hyppigere skinner en velutviklet slapstick-sensibilitet gjennom: koronaviruset som en karikatur, det rasende lystfylte karakterdrapet på daværende ordfører Rita Ottervik, det faktum at minst én dødssynd illustreres av personlig frustrasjon (de tok førerkortet hans grunnet høy alder – han kommer aldri til å tilgi det).
Ikke noe av det jeg nevner her, bortsett fra Hedda Gabler, er å se i utstillingen På vei, men det hjelper å kjenne til disse tingene. Det er uansett tettpakket med overraskelser, og jeg vil ikke ødelegge det aspektet for noen heller. Og jeg tenker, som alltid, at det er til det beste at verden får beholde Bleken lengst mulig. Livet har tilsynelatende en begynnelse og en slutt (jeg sa «tilsynelatende», for jeg har begynt å tvile). Men et kunstnerskap tar beviselig aldri slutt. Det gjør ikke det.
