Beklagelser fra et lukket rom

Utstillingen ønsker å problematisere mannsrollen og maskuline stereotyper, men temaet skjener mot å overskygge og overforenkle enkeltarbeidene.

 

Man får seg fortalt at det er et sant helvete å være mann; mannen skal visstnok være tynt og svekket som aldri før. En oppsiktvekkende påstand, sannsynligvis med en liten kjerne av sannhet, men samtidig unødvendig dramatisk satt på spissen. Den karikerte forestillingen om den underkuede mannen, kneblet av all verdens handlekraftige kvinner, er stadig fremme i media, som både debatterer og sementerer denne fikserte, sutrete og lite brukbare forestillingen. «All Apologies» på UKS er en gruppeutstilling som ønsker å problematiserer mannsrollen og maskuline stereotyper, «den nye samfunnstaperen» – hva nå dette egentlig innebærer. Dette gjør den ved å vise arbeider fra et kobbel unge, norske menn – som bramfritt fremfører både pompøsiteter og banaliteter. En viss uttelling i energinivået gjør seg tidvis gjeldende, men i dette tilfellet er det som om den eksplisitte tematikken reduserer nedslagsfeltet til arbeidene i stedet for å utvide det, og underveis går dessverre mye av den tilsiktede ironien tapt. Mange av arbeidene ville med andre ord stått seg mye bedre i en annen kontekst. Den moderne mannsrollen som tema er i seg selv langt i fra uinteressant, men som forklaringsbakgrunn skjener temaet mot å overskygge og overforenkle enkeltarbeidene. Utstillingen blir litt for mye av en selvoppfyllende profeti i den forstand at den viser en stereotyp situasjon uten å forhandle frem noen nye posisjoner og legge noen nye kort på bordet.

Kristian Skylstad, Fake Nigger Series og I am not Jim Morrison, begge 2008. Foto:Halvard Haugerud

Kristian Skylstad fremstår umiddelbart som den mest rendyrket pompøse i dette ballet, noe som langt på vei fungerer bra. Han våger med sin besatte retorikk å ta sats, dundre til og underholde på intens maner. Arthur Rimbauds bok A Season in Hell er i Skylstad installasjon naglet fast til veggen, og dandert med et sølvsmykke som angivelig forestiller The Doors-vokalisten Jim Morrison i badekaret, der han ble funnet død på et hotellrom i Paris i 1971. Skylstad dribler med disse mannlige kunstnerlegendene, både som magnetiske, destruktive forbilder og kulturelle mediefenomener – hvorav et av de nyere typiske navnene er Kurt Cobain. Et underliggende tema er mytologiens medierte markedstilpasninger, som når kjente skuespillere portretterer avdøde stjerner – Val Kilmer gir eksempelvis ansikt til Jim Morrison på filmduken – og blir en svak kopi som smelter inn i den opprinnelige personnagen. Fremstillingen av mannlige seksualiserte og ritualiserte aspekter ser ut til å oppta Skylstad, som i videoarbeidet I am not Jim Morrison iscenesetter seg selv som en mulig kultisk figur. I bar overkropp barberer han av seg mengder av hår på hodet, men denne prosessen er ikke-lineær, og håret blåser frem og tilbake på en merkelig jålete måte som forstyrrer den bærende kompromissløsheten i verket. Den mannlige pinupens kroppslige posering er gjennomgående hos Skylstad, særlig i de arbeidene hvor han filmer seg selv. I videoarbeidet Deathification opptrer han episodevis fortvilt og mer fritt og greit, dansende naken – og klarer i denne vekslingen mellom pretensiøs katastrofe og ukomplisert slacker å skape et visst stilisert spenn. Dermed kommenterer han temmelig effektivt forskjellige idealer for mannlige væremåter og krav til innlevelse og følsomhet.

Arne Vinnem, Never Eat Alone, 2008.]!>bilde 42713![Gorm Heen, Das Verlies, (Alice im Wunderland), 2008.Foto:Halvard Haugerud

Arne Vinnems videoinstallasjon Never Eat Alone har færre strenger å spille på. Den mimer tv-produksjoner á-la opplysningsfilmer og nyhetsprogram gjennom at en middelaldrende mann leser opp en tekst, frontalt og saklig, med illustrerende bilder på en skjerm bak seg. Men talestrømmen er ikke noe videre sofistikert eller informativ, men fortoner seg som en kondensert gjennomgang av sjåvinistiske kjøreregler, denne gamle ringreven henvender seg ene og alene til andre menn. Også i en serie fotografier av karslige tatoveringer får man inntrykket av en lukket og hardkokt maskulin verden som signaliserer at den ikke har til hensikt å kommunisere med noen utenforstående. Denne lukketheten blir veldig konkret hos Gorm Heen, som faktisk har laget en 1:1 replika av den underjordiske cellen hvor østerriskse Natascha Kampusch ble holdt fanget i ti år. Kunstneren har uttrykt at han ønsker å vise de mer menneskelige, normale og romantiske sidene hos kidnapperen Wolfgang Priklopil, som tok livet sitt straks den kidnappede jenta rømte. Men akkurat det motivet holder vel hardt, selv om Heen blant annet har fingert et brudebilde av paret. Voyeurmotivet, rendyrket i medias grafsing rundt slike sørgelige saker, gjennomsyrer Heens bidrag, uten at dette egentlig utfordres i noen særlig grad. Treboksen midt i gallerirommet, som rommer det stakkarslige krypinnet, har en liten åpning bak en glassvegg hvor man kan titte inn og se noen slappe jenteklær over en stol. Dette begrensede innsynet dramatiserer betrakterens plassering i forhold til verket og fremstår som en mer eller mindre bevisst allusjon til Duchamps tablå Etant Donné som selveste konkretiseringen av kunsten som kikkersyssel. Gjennom to tittehull i en tredør ser man gjennom et taggete hull i en mur på en naken kvinne liggende på ryggen i et landskap. Det forbudte i den situasjonen Heen tilrettelegger for er annerledes formulert og går rett inn i en samtidig medievirkelighet, men har psykologisk sett en beslektet klamhet heftet ved seg. Heens verk er teknisk sett fint gjennomført, men oppfattes som et noe oppstyltet resultat av en uklar misjon.

Mutt trilogi, Sigbjørn Bratlie og Arne Langleite, 2008. Videostills. (montert av red.) Foto:Halvard Haugerud

Sigbjørn Bratlie og Arne Langleites installasjon og video Mutt trilogi er uten tvil utstillingens morsomste innslag, og således et kjærkomment et. Med utgangspunkt i den fiktive bonden og poeten Mikjell Plassen, har Bratlie/Langleite innredet et rom som ikke akkurat utstråler finesser og metroseksualitet, det er bondsk så det holder, med gammelmodig tapet og Rimi-krus. En skrivemaskin er plassert sentralt i rommet, og utfra denne tyter det ut ark med hjemmesnekret naturlyrikk av en annen verden. Den primære uttrykkstrangen og jongleringen med den romantiske mannlige kunstnerskikkelsen satt opp mot samtidskunstens reelle og mindre gåtefulle entreprenørvirksomhet, er i sannhet et komisk oppkomme. I sammenligning blir Narve Hovdenakks iscenesettelse av intime betroelser fra menn om dårlig selvbilde og ufokusert aggresjon kanskje mer risikabel og utleverende, men også mer forutsigbar og stiv. Hamringen på slørete menns bortkommenhet rikker seg i så måte ikke av flekken, selv om den kanskje setter fingeren på den.

Comments (12)