Tromsø Kunstforening har (ærbødige og) fine utstillingslokaler. Tor Børresen har tilført denne (en av Norges fineste) kuber følgende ingredienser:
– en bevegelses-sensor i døråpningen
– en meitemark i stål
– et anus- hull i veggen (kunstig vel å merke)
It is the objective of the artist who is concerned with conceptual art to make his work mentally interesting to the spectator, and therefore usually would want it to become emotionally dry. There is no reason to suppose, however, that the conceptual artist is out to bore the viewer. It is only the expectation of an emotional kick, to which one conditioned to expressionist art is accustomed, that would deter the viewer from perceiving this art.
Sol LeWitt, Paragraphs on Conceptual Art, Artforum
Inn i røven, som verket burde ha hett, er montert på den ene veggen, litt over hodehøyde. Og det piper. Smertefullt høyt piper det hver gang noen går gjennom døren. I overraskelsen holder man seg gjerne for ørene mens man stormer inn i rommet, der man snubler over meitemarken. Gjerne med stortåen, og siden meitemarken er av stål så det gjør vondt, veldig vondt. Og mens man sverter og banner går lyden endelig over og man skjønner at det er en opplagt gag. Det handler om den hvite kuben og dens påståtte tomhet og renhet. Og det er smertefullt å oppdage at den hvite kuben slik vi har lært å elske og hate den bare er en gag i seg selv. Selvfølgelig finnes det ikke noe slikt som en ren kube. Børresen har spydd i det hvite utstillingsrommet og smerten man opplever er metafysisk – det handler om smerten kunsten har påført en ved å innføre et slik dogme, og det bekrefter tittelen på verket: The Scream. På samme måte som i Munchs stjålne maleri er det ikke ens eget skrik man holder seg for ørene for, men et høyt, smertefullt og grusomt eksistensialistisk skrik fra omgivelsene. Tor Børresen har merket at institusjonene skriker av angst og har, med noen veldig enkle grep, forsterket signalet og gjort det mer hørbart for den døve betrakter av kunst.
Death to All Golfers
Det første man ser når man har kommet seg forbi skriket er en minigolfbane. Et hull i gulvet, et flagg som ser ut som et futuristisk heavy metal-flagg, et par golfsko med alt for lange pigger på veggen og et røykteppe. Golfkøllene og golfballene er formet som små hodeskaller. (Banen kan brukes av publikum som kan forsøke å putte med de kantete hodeskallballene som ruller i alle retninger. Verket heter Death To All Golfers og er en merkelig symbiose mellom forskjellige former for ungdomskultur (sidene på rampen som utgjør golfbanen er nedtagget, og Heavy Metal-musikk strømmer ut fra rampen som den lille banen er bygget på) – kombinert med finkultur (eller hatet til denne).
Mange har sett en tidligere utgave av dette verket i Galleri F15s prosjektrom for to år siden. Også verket dot dot dot er tidligere vist av F15 (som del av årets feiring av prosjektrommet i sommer). dot dot dot er en ufokusert sort runding på veggen, (ca. 2 cm i diameter) som viser seg å være en roterende firkant.
Et annet verk, eller verksgruppe i utstillingen er de tre store fargefotografiene Blue x Blue x Blue, Gray x Gray x Gray og Black x Black x Black. De tilsynelatende monokromme flatene viser seg, når man går tett nok inntil dem, å være veldig ujevne fargeflater. Flatene kunne ha vært hva som helst, men etterhvert forstår man at det er analoge fotografier av himmelen (antakelig den samme himmelen i tre forskjellige eksponeringer). Ikke bare ser man kornene som utgjør bildet, også de sorte hullene som er utbrente deler av negativet er å skue. Det er et konseptuelt stykke arbeid idet Børresen bruker en og samme himmel til tre forskjellige motiver og ber betrakteren om å forholde seg til tre forskjellige motiver. Men det er også et romantisk arbeide da det handler om fortiden, om fotografiet før den digitale revolusjonen.
Konsept-kunst?
Er Tor Børresen en konsept-kunstner? Nei, definitivt ikke. Børresen er for ung. Han tilhører den neo-konseptuelle grupperingen i Norge. Han er ute etter å skape den mentale stimuleringen som konseptkunstnerne gjorde, men i likhet med alle i Norge som jobber innenfor denne tradisjonen, er han alt for opptatt av et eller annet kulturelt fenomen som … heavy metal. Heavy metal er jo ikke akkurat subkulturen av i dag, men så er jo ikke Børresen 25 lengre heller. Han vokste opp med Black Sabbath og Alice Cooper som kulturell musikk-referanse, ikke rap og death metal. Ikke at det gjør noe. Bakgrunnen for interessen er vel mer eller mindre det samme. Man liker det man hører og mener det uttrykker en motvekt mot det etablerte samfunnets normer. Ellers kan man jo diskutere som Børresen er for romantisk til å være en konseptuell kunstner. Men dette stemmer jo ikke. Flere av de opprinnelige konseptualistene var/er opptatt av det romantiske aspektet ved konseptkunsten (Weiner og Ader for å nevne to).
Den amerikanske minimalisten og konseptkunstneren Sol LeWitt var opptatt av at konseptkunsten skulle kunne følge et tankemønster som man satte opp på forhånd, og det er noe Børresen gjør i sin Memento mori ring transformed into a cube, (en hammer som han har laget selv, brukes til å hamre en hodeskallering til en perfekte kube) og Found golden earring with safires shaped as a heart, transformed into a sphere (et smykke som hamres til en kule). Prosjektet er dømt til å mislykkes. Rundingen er langt fra rund og kuben er ujevn.
Også verket h:19x b:65xl:198,4 følger en plan som er satt opp på forhånd: å sette sammen fystikker til en planke. Arbeidet innehar også en veldig besettelse med det håndverkmessige – det monotone arbeidet som kunstneren gjør alene på sitt atelier; skaper kunst ut av ingenting. Dette er like fengende som Damien Hirst sitt askebeger fullt til randen med sigarettsneiper, Party Time («I smoked every of those 7000 butts myself» som Hirst sa til Dazed & Confused på slutten av nittitallet). Som Hirsts installasjon lurer den betrakteren til å tro på myten om kunstneren (en som kjeder seg). Hvor mange fyrstikker Børresen har limt sammen tør jeg ikke spekulere i, men poenget er det samme: kunsten foregår i ditt eget hode. (For når man gjør om fyrstikker til en planke, hva blir det da?)
– eller romantikk?
Jeg tror Børresen kødder med oss. En heavy metal-golfbane, et rævhøl i den perfekte kuben, og ikke minst, en ringeklokke som skyver fingeren vekk fra knappen når man forsøker å trykke på den – kunsten skyver betrakteren vekk fra seg som to magneter. Dette er også romantisk. Det romantiske burde være bedre utviklet i Norge. Selvfølgelig har det noe med Caspar David Friedrich – og det sublime – å gjøre. Men mye viktigere er den radikale nytenkingen av subjektet og utviklingen av intense følelser som romantikken står for, og som Børresen arbeider med i Tromsø. Han forteller om en avsky til den hermetiske lukkede kunstverden som henter referansene sine fra en lukket boks. Våkne opp, du må ikke sove, sier han. Se verden med dine egne øyne, hent referansene fra din hverdag. Og jeg lo. Jeg lo hele veien fra kunstforeningen til laptopen. Her stilnet latteren. For det er også alvorlig. Kritikken er treffende. Det tar bare tid før den synker inn.
Leif Magne Tangen, kan du presisere din bruk av begrepet æromantisk”? Jeg har hatt en diskusjon med Kjetil Røed om hvordan du bruker ordet i denne anmeldelsen. Mens han tror du sikter til æromantisk” i kunsthistorisk forstand (altså med blikk til romantikken), kan ikke jeg annet enn å tro at du her bruker begrepet i en mer allmen kontekst.. Og hva mener du med at det romantiske burde være mer utviklet i Norge? Ellers takk for morsom lesning, jeg skulle gjerne sett utstillingen selv!