Den koreanske, London-baserte kunstneren Sea Hyun Lees omfattende maleriserie Between Red rapporterer fra grensesonen mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Området beskrives som demilitarisert, men dirrer av uoppløst konflikt og den overhengende faren for nye sammenstøt mellom landene.Åtte av dem er plukket ut til utstillingen Between Red på Kunsthall 3.14 i Bergen, deriblant det omfangsrike Between Red – 187 (2013), hvor forbindelsene mellom det historiske, det erindrede og det fotograferte landskapet, som Lee virker opptatt av, er ekstra tydelige.
Landskapene til Lee trer frem som en montage av synsvinkler, som fotografiske minner ordnet lagvis. Strukket ut over store lerreter er de vanskelige å fange med ett blikk. Alle er malt med rød oljefarge på hvitgrunnet lin, og rødfargen står skarpt mot det hvite underlaget. De hvite mellomrommene skaper dybde mellom detaljerte gjengivelser av fjellformasjoner. Man får en klar følelse av landskapets egenart og av malerienes geografiske forankring. Between Red – 140 (2011) viser ved nærmere ettersyn et okkupert landskap; mellom fjellene er det utplassert lyskastere og militært materiell. Påminnelsen om voldshandlinger som har funnet sted mellom de billedskjønne fjellene, fyller bildene med uro.
Fjellandskaper dupliseres, dupper som øyer i det hvite. Det er ingen åpenbar logikk i hvor land slutter og himmel starter. Landskapet ses fra avstand, likevel oppleves ikke maleriene distanserende, snarere åpner kompleksiteten i dem opp for et nysgjerrig, granskende blikk.
Hovedverket Between Red – 187 er slående i størrelse og detaljrikdom. Et horisontalt felt midt på lerretet viser en befolket strand. Vestlige kvinner med oppblåsbare baderinger sitter på håndkler. En eldre mann betrakter dem med et kritisk blikk. Andre menn kneler i sanden, venter på å bli skutt. Sykepleiere marsjerer på rekke mellom badegjester og dødsdømte. Langs stranden står grupper av mennesker oppstilt, poserende som for en fotograf. De ser ut av bildet, mot betrakteren. På himmelen blandes sommerskyer med atombombens karakteristiske soppsky, fylt av fragmenterte nattescener. Det finnes et vell av narrativer i bildene til Lee, hvor menneskenes enkeltskjebner veves sammen med storpolitikkens etterlatenskaper.
Bildet inneholder også familieportretter, en scene fra en vitnemålsutdeling. Et annet sted poserer en ung mann ved en byste. Det er nærliggende å tenke at dette er begivenheter fra kunstneres liv. Maleriet som ved første øyekast synes å avbilde et ytre landskap, gir etter en stund en tydelig følelse av at det også formidler et indre landskap. En synsvinkel vil alltid være personlig, og derfor bære med seg betrakterens projeksjoner på landskapet. Denne innsikten er tydelig formidlet i Lees malerier. Scenene som er malt frem får lov til å inneholde individets urolige og evig foranderlige relasjon til omgivelsene.
På den ene kortveggen henger Between Red – 141 (2012), hvor landskapet glir ut mot billedkantene. Fjellformasjoner flyter også her som øyer i et hvitt hav. Størrelsesforholdene er urealistiske. Fjellene opptrer som gjentagelser – et grep som tematiserer det grenseløse. Tematisk handler det om skillelinjen mellom indre og ytre landskap, i utførelsen av verkene om et perspektiv som skaper en illusjon av evig fortsettelse. Forfalne eldre bygninger står side om side med utenlandsk militærutstyr. Fyrtårn dukker opp. Først ser man ett, så flere. De gir assosiasjoner til et tilforlatelig kystlandskap, før antallet blir urovekkender og provoserer frem en fornemmelse av overvåkning.
Rødt er en assosiasjonstung farge. Det er umulig å ikke tenke på blod, åpne sår, og på fargens politiske konnotasjoner. Likevel fremstår den ikke endimensjonal. Kunstneren har utforsket nyansene. Rødfargen har òg, som landskapene, en konkret kobling til kunstnerens eget liv. Gjennom sin treårige militærtjeneste var han ute i felten, ofte om natten. Med nattbriller blir alt rødt, deler av sidesynet forsvinner. Hodet må være i konstant bevegelse. En tilsvarende bevegelse fremtvinges hos tilskueren. Overblikket er uoppnåelig. Between Red gir en følelse av å ha mistet oversikt og kontroll over situasjonen.
Tross innslaget av menneskefigurer er Between Red landskapsbilder. Det er landskapene som møter meg som betrakter, og landskapene som sitter igjen i kroppen etter at jeg har forlatt utstillingen. De forandrer seg når man betrakter dem, fra rolige til foruroligende, fra generelle til personlige.
Storpolitikken griper inn i landskapet gjennom maskinene, bombene, overvåkningen. Landskapet griper så inn i enkeltindividet, som igjen er utplassert i landskapet. Lees bilder har lite til felles med rapporterende fotografier fra krigssoner. Det er maleriene som nettopp malerier, som beveger. Krysningen mellom det ytre og indre landskapet er maleriets måte å formidle erfaring på – i dette tilfellet erfaringen av en livsverden invadert av storpolitikk.
