Monica Sjöö, The Great Cosmic Mother, Moderna Museet, Stockholm
Samtidskunstens diskurs understreker nødvendigheten av å utvide ideene om omsorg og empati for å fostre større solidaritet. Samtidig tyr man i like høy grad til skam for å avskrekke. Sjöös banebrytende retrospektiv har en distinkt tilnærming som viderefører denne taktiske triaden. Utstillingen, intrikat kuratert av Jo Widoff og Amy Budd, vever sammen kvinne- og kjønnshistorien og økoaktivismen som gjennomsyrer Sjöös livsverk og etablerer en medrivende kobling med kunstens ofte oversette evne til å inspirere til åndelig enhet. Å skulle oppsummere dette enorme prosjektet i noen få ord er en overveldende oppgave, så la oss bare kalle det for sjelearbeid.
Sol Colero, Las seis ventanas (De seks vinduene), Stavanger Kunstmuseum, Stavanger
Det kan være utmattende å stadig skulle rettferdiggjøre kunst, særlig når denne støtten kjennes mer som et forsvar enn en feiring. Personlig forestrekker jeg å myndiggjøre skeptikere ved å utstyre dem med redskap til å kultivere nysgjerrighet snarere enn å gi meg i kast med det som i siste instans fremstår som uproduktive forklaringsforsøk. Coleros glimrende utstilling utfører en subtil kritikk av tradisjonelt panoramamaleri og utforsker dets kobling til eksotisme og det spektakulære. Den egentlige briljansen er likevel hvordan gjestene inviteres til å delta i installasjonen ved å lage egne mosaikkfliser til gulvet. Det å forstå hvordan noe er laget, er ofte nøkkelen til å gripe tingens essens. Det er dessuten verdt å merke seg at den europeiske, elitistiske verdidistinksjonen mellom kunst og håndverk, ofte betraktet i et nokså macho perspektiv, ikke har universell gyldighet, særlig ikke i det globale sør og mange urfolkssamfunn.
Interpret, Colonial Present: Counter-mapping the Truth and Reconciliation Commissions in Sápmi and Matti Aikio, Oikos, Helsinkibiennalen, Helsinki Art Museum og Sentralbiblioteket i Helsinki
La oss snakke om vindmøller. Eller sagt annerledes, la oss snakke om krysningen mellom kunst, aktivisme og urfolksrettigheter i kontekst av grønnvaskingen av Norden med et fokus på hvordan ren energi settes opp mot kulturarv. Begge disse kunstverkene, vist hver for seg på årets Helsinkibiennale, sentrerer den pågående konflikten mellom samenes pastorale levemåte og forstyrrelsen av denne ved ekstraktivistiske nasjonalstaters programmer for landstyring. Som med kunsten burde ikke naturens verdi kun måles kvantitativt. I stedet for å forsøke å løse nyttetenkningens problemer her, avslutter jeg med Ivans etiske utfordring fra Brødrene Karamazov (røft parafrasert): Ville du gå med på å være arkitekten for et mer perfekt samfunn dersom du måtte reise det på et fundament bestående av et barns ugjengjeldte tårer?
– Adam Kleinman er tidligere skribent for Artforum og direktør ved Kunsthall Trondheim.
Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.
