Kommentar
Sommeren er over og kunsthøsten er i gang. Nye utstillinger står på planen, og det har vært en rekke lederskifter, både ved den store og mange små og mellomstore institusjoner.
Med den store tenker jeg naturligvis på Nasjonalmuseet. Audun Eckhoffs inntog på Tullinløkka har fått flest spaltemetre og representerer også det mest akutte behovet for ny ledelse i norsk kunstliv.
Men, mange bekker små gjør en stor å. Kunstnernes Hus ønsket Maaretta Jaukkuri velkommen i fjor, Leif Magne Tangen begynte som kunstnerisk leder på Fotogalleriet tidligere i år og Linus Elmes har nettopp tatt over styringa på Unge Kunstneres Samfund (UKS). Dette er tre kritiske valg med et helt annet nedslagsfelt enn hva lederskiftet på Nasjonalmuseet har. Disse visningsstedene for samtidskunst i Oslo er utrolig viktige. De representerer noe annet enn de største museene, de kommersielle aktørene og de såkalte uavhengige kunstnerstyrte visningsstedene for samtidskunst.
Både Kunstnernes Hus, Fotogalleriet og UKS har sitt opphav i kunstneres behov for å markere seg på den norske kunstscenen i ulike epoker. De er alle etablerte på en helt annet måte enn for eksempel Rekord, Bastard eller Torpedo, og bærer med seg en viktig historie. Det er fremdeles en mangel på profesjonelle kommersielle visningssteder i Oslo, heller ingen kunsthall og vi har dessverre fortsatt kun ett museum som fungerer tilfredsstillende. Det føles utrolig viktig å få Kunstnernes Hus tilbake på beina og injisere litt nytt blod på Fotogalleriet og UKS. Det snakkes om kunstløft, men vi er avhengige av aktører som kan heve profesjonalitetsnivået og skape synergi. Dette er kunstsamtalen helt avhengig av.
Effektene av dette samvirket lar imidlertid vente på seg. Av personlige årsaker har Maaretta Jaukkuri gått ned i stillingsprosent som kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus, noe som kan føre til en utvidet rolle for Ida Kierulf, kurator og prosjektkoordinator for W17. Dette kan punktere Jaukkuris til nå solide program, som har tatt oppgaven alvorlig med presentasjoner av for eksempel Per Inge Bjørlo og Dias og Riedweg. Live Art/Levende Scene viste potensialet til Jaukkuris Kunstnernes Hus, spesielt med Living Archive-delen av utstillingen, hvor performancearbeider fra arkivet ble gjort tilgjengelig. Det er denne typen ambisiøse gester som inspirerer.
 |
| Sachiko Abe: Cut Papers. Fra utstillingen Live Art/Levende Scene på Kunstnernes Hus. |
 |
| Roi Vaara: Artist’s Dilemma. Fra utstillingen Live Art/Levende Scene på Kunstnernes Hus. |
På Fotogalleriet har Leif Magne Tangen vært sykemeldt en
periode. Det er defor for tidlig å vurdere hans grep. Vi får se når
Fotogalleriet åpner dørene igjen i oktober etter lang tids oppussing. Linus Elmes har kommet med gode ideer for å bruke UKS på nye måter og utnytte det sosiale rommet i Lakkegata, noe som oftere er mer interessant enn utstillingene. Elmes har også et styre i ryggen som higer etter forandring. Her får vi bare vente å se.
De tre institusjonene har valgt utenlandsk og kanskje overraskende forbigått en generasjon med unge norske kuratorer. Tangen er selvfølgelig norsk, men har vært basert i Leipzig de siste årene med fartstid fra galleriet Pierogi Leipzig og med en solid bakgrunn som kritiker og gallerist. Elmes er kunstner og har gjennomført interessante og relevante prosjekter i Sverige, som for eksempel Ersta Konsthall og ak28. Jaukkuri kjenner de fleste fra Kiasma og det er ingen tvil om at hun har nettverket og erfaringen som kreves. Valgene sier med andre ord noe om ambisjonene til de tre visningsstedene. De styrende organene har ønsket en klar forandring, i alle fall gjelder det Fotogalleriet og UKS. Ikke noe mer stollek. Takk og pris.
Men, kudos til side. Situasjonen er kritisk. Om man ikke finner en dynamisk løsning på Jaukkuris reduserte lederstilling på Kunstnernes Hus kan det, sammen med slappe tider på Fotogalleriet, føre til en forlenget dødperiode på samtidskunstscenen i Oslo. Det finnes ingen laurbær å hvile på. Man kunne selvfølgelig ønske seg flere visningssteder, men selv kvantitet er ingen garanti for kvalitet. En kunsthall? Flere kommersielle gallerier? Private aktører? Det er skummelt når Astrup Fearnley Museet blir stående som premissleverandør for samtidskunsten i Oslo. Astrup Fearnley Museet har sin plass, men alene gir museet kun en ytterst monoton vinkling på samtidskunst, uansett hvilket kontinent eller land de tar for seg.
Jeg forsyner meg med en dose nostalgi når jeg tenker på dynamikken som eksisterte nede på Bankplassen mellom Astrup Fearnley og Museet for Samtidskunst. De to institusjonene representerte klare posisjoner hvor man rikelig kunne forsyne seg med samtidskunst, samtidig som man oppfattet en del av det spillet om posisjoner som er så viktig for dette feltet. Oppsummeringen av 2000 tallet på Museet for Samtidskunst forrige uke pekte også på fraværet av de store og mellomstore institusjonene i Oslo, i tillegg til fraværet av gode analyser. La oss håpe at forandringens vinder både tiltar i styrke og blåser riktig vei denne høsten.
Ingressbilde fra Unge Kunstneres Samfunds lokaler i Lakkegata, med utstillingen Antichambre/Antiværelse (2003) av Anne Sophie Normann. Foto: UKS
Denne artikkelen ble først publisert den 10.9.09. Den ble sist rettet den 16.9.09.
Kjære leser,
Redaksjonen for kunstkritikk.no mottar med takk kommentarer vedrørende vår redaksjonelle linje. I dette tilfellet har vi valgt å rette en uheldig formulering som kunne leses som om vi holdt lederen for Fotogalleriet ansvarlig for galleriets program mens han er sykemeldt. Det gjør vi
naturligvis ikke. Rettelsen er klarert med skribenten. Den opprinnelige formuleringen kan fås ved henvendelse til redaksjonen.
Med vennlig hilsen
Jonas Ekeberg
redaktør
Kjære Christer Dynna,
La meg klargjøre ang dine synspunkter på min bruk av sitater i min tekst.
Dette er utsagn jeg har hentet fra e-post-korrespondanse med Momentum-kuratorene som jeg baserte mitt intervju på i Billedkunst (som kommer, i redigert form, i neste nummer). Jeg har også fått tillatelse til å bruke angjeldende kurators utsagn såfremt de siteres ordrett, noe jeg gjør i denne teksten. Kuratoren er også kjent med at hennes utsagn brukes i en annen sammenheng (dvs teksten om kuratering her på Kunstkritikk.no). Synspunktene som fremsettes publiseres offentlig av meg i denne teksten, altså. De vil imidlertid også være fullt ut offentlig tilgjengelige i nevnte intervju i Billedkunst (om enn med en noe annen ordlyd og fra et litt annet perspektiv).
Beklager om det skulle ha oppstått noe uklarheter rundt dette.
Svar på Geir Haraldsehts kommentar om tilstanden hos Fotogalleriet
Det er med blandet glede jeg leser GH sin uopplyste og overdramatiserte fremstilling av Fotogalleriets utstillingsprogram. Det er selvfølgelig viktig at også andre aktører enn Nasjonalmuseet blir offentlig diskutert og vurdert, en debatt jeg ønsker velkommen. Det er derimot beklagelig at kommentaren ikke er mer grundig undersøkt og dertil lite gjennomtenkt.
Videre vil jeg stille meg bak Christer Dynna i henhold til bevisstheten bak journalistisk metode og praksis i dette lesestykket.
Hos Fotogalleriet er praksisen at avtroppende kunstnerisk leder lager utstillingsprogrammet for det første halvåret i påtroppende kunstneriske leders periode. Vi fikk ny kunstnerisk leder i Januar d.å. Dette betyr at LMT sitt program starter først nå i høst. Når GH sier at det er vanskelig å se LMT sitt grep på Fotogalleriet, har det sin naturlige forklaring; LMT gikk ut i sykemelding i April og er forsatt sykemeldt. Hadde GH tatt kontakt med oss ville han ha fått tydeliggjort dette. Når holdningen til en langtidssykemelding er “sånt skjer”, uten å ta med i beregningen at en sykemelding også har en konsekvens for institusjonen, samtidig som han viser en manglende respekt for viktigheten av helsen til kulturarbeiderne i Norge.
For å avslutte, jeg ønsker velkommen en åpen debatt om Fotogalleriet og resten av den norske kunstscenen, men ser ikke noe grunnlag for videre debatt om Fotogalleriets plass i kommentaren til Geir Haraldseth.
Forøvrig invitererer vi Haraldseth og alle andre som leser Kunstkritikk.no til høstens første åpning på det nyoppussede Fotogalleriet med utstillingen A Narrow Scene of Hypothetical Circumstances med Sveinn Fannar Jóhannsson, torsdag 1. oktober kl. 19 – 21.
Eivind Lentz, Styreleder Fotogalleriet
Jeg må få takke Geir Haraldseth for en nokså klønete og inkonsekvent diagnose av norsk kunstliv og en dertil sleivete fremstilling av Kunstnernes Hus. Det gir oss en sjanse til å si litt om hvordan vi vurderer situasjonen!
Maaretta Jaukkuri ble ansatt på KH desember 2007. Hun har altså vært hos oss i knappe to år.
I løpet av den tiden har hun på kort varsel kuratert utstilinger med Dias og Riedweg, Per Inge Bjørlo, Urs Fisher, Nordafrikansk kunst og som det nevnes i artikkelen, en ambisiøs mønstring av samtidig og historisk performance, samt mye mer.
I tillegg er hun involvert i W17 og en rekke andre tilgrensende aktiviteter i regi av Kunstnernes Hus. Hennes innsats er forbilledlig for de som har hjerte for Kunstnernes Hus og inspirerende for oss som er involvert i driften.
Det er korrekt at hun nå ønsker å redusere sin stilling. Det er hennes valg.
Men som ordtaket sier; aldri så galt at det ikke er godt for noe! Vi har nå som følge av stillingsreduksjonen noen frigjorte midler å bruke på en co-kurator; Ida Kierulf.
Denne løsningen kan det komme mye godt ut av. Verdifull kunnskap blir ført videre og kommer norsk kunstliv til gode over tid. Kunstnernes Hus er seg bevisst sin pedagogiske arv.
Når det gjelder utstillingsprogrammet er det fortsatt helt og holdent Maaretta Jaukkuris ansvar. At stillingsreduksjonen skulle gjøre dette mindre interessant vurderer vi som lite sannsynlig.
Jeg vil ellers benytte anledningen til å kommentere det jeg oppfatter som en ufokusert og surmaget kritikk i artikkelen som særlig rammer Kunstnernes Hus.
Haraldseth sier blant annet: “Om man ikke finner en dynamisk løsning på Jaukkuris reduserte lederstilling på Kunstnernes Hus kan det, sammen med slappe tider på Fotogalleriet, føre til en forlenget dødperiode på samtidskunstscenen i Oslo”.
Hva er begrunnelsen for dette og hvilken dødperiode er det snakk om? På Kunstnernes Hus er det mer aktivitet enn på lenge. Publikumstallet er doblet siste år på våre produksjoner, antall utstillinger er økende, et stort antall kunstnere har arbeidet og vist produksjonen sin i regi av W17 med midler fra BKH, vi har SEB som hovedsponsor, vi samarbeider med Kritikerlaget, og sist og aller viktigst; kunstnerne selv ønsker å samarbeide med oss.
Alt dette er resultat av et felles løft fra mange aktører, både kunstnere og kunstinteresserte, med hjerte for Kunstnernes Hus.
Geir Harald Samuelsen
Styreleder for Kunstnernes Hus
Jeg syns det er litt tidlig å si noe generelt, men jeg syns noen må påpeke at bare såfremt det er bevissthet bak, er genreoverskridelser av det gode.
Jeg er ikke helt sikker på hvor stor bevissthet det er bak når en skribent får legge frem at en navngitt person(1) «Av personlige årsaker har gått ned i stillingsprosent» samtidig som en annen skribent referer til mailkorrespondanse med Momemtumskuratorene som sentral dokument (kilde) i sin kommentar(2) av deres arbeid.
Winds of change er for det ene en misvisende tittel på lesestykket til Haraldseth, men det skal jeg la ligge. For det viktige spørsmålet synes å være hvordan slike redaksjonelle kommentarinnlegg relaterer seg til journalistisk metode og praksis, og da særlig sitatpraksis og tilsvarsrett/ samtidig imøtegåelse.
Å berøre de private årsakene til en institusjonsleders reduserte arbeidstid, synes ikke å direkte relevant i sakens anledning, men hvis omtalte person(er) hadde fått ytre seg, hadde det vært annerledes (om ikke mer motivert, så mer stuereint) i mine øyne. Her tenker jeg også på den utilsiktede hentydningen om at prosjektkoordinator bærer ansvaret for å «punktere Jaukkuris til nå solide program» fordi hun nå (angivelig) får en «utvidet rolle»!
Jeg kan ikke annet enn å lese Winds of change som et stykke med et snev av en sladrespalte, der løse antagelser om fremtiden er dekorert med en rekke navn, uten at sammenhengen virker overbevisende analytisk eller berettighet. Og det en kurator «skriver i en e-post» (til skribenten?), synes heller ikke å ha stor nok offentlig interesse at de bør vektlegges fremfor annet, offentlig tilgjengelig materiale (f.eks et videointervju kuratorene har gitt, som er publisert på dette nettstedet)
Jeg skal innrømme at ja, jeg kan velge å lese nettstedets kommentarer som fanden leser bibelen, men la meg heller vedgå at jeg ikke skjønner genretilhørigheten.
Så jeg kan bare håpe redaksjonen bidrar til større klarhet vedrørende såvel innhold som form.
1-Når man offentliggjør og bruker det være seg profesjonell eller privat informasjon fra navngitte kilder redaksjonelt, er det ikke nok å henvise til kommentarfunksjonen som nettpublisering åpner for. Det er redaksjonens ansvar å hente inn motsvar, evnt få en sitatsjekk med vedkommende.
2-Eller er det en av to kritikker av samme utstilling, av samme skribent?
3“ forøvrig benytter jeg anledningen til å ønske herr Ekeberg til lykke i redaktørstolen