Vi passerte 270 dager siden Russlands invasjon av Ukraina da jeg besøkte Kunsthall 3,14 og deres tredoble utstilling – som egentlig er én utstilling – bestående av norske Siri Hermansens I will, belarusiske Zhanna Gladkos Parallel Dimensions, og den russiske Great Patriotic med bidrag fra Sergei Prokofiev, Evgeny Granilshchikov og kunstnerkollektivet Zink Zine. Timingen for å vise systemkritiske russere, en nasjonalt reflekterende belaruser og en norsk kunstner som advarer mot fascismen i vår egen politiske virkelighet er upåklagelig.
Det virker umiddelbart så riktig at de kontrære blant oss kan fristes til å spørre om det er noen utsigelseskraft igjen i disse verkene om vi løsriver oss fra den retoriske talesituasjonen, det nå vi står i. Det er ikke sikkert at det er et relevant spørsmål for å vurdere utstillingen, men det føles likevel nødvendig å formulere. Kanskje lar det oss få grep om hva som kjennetegner dette nå-et, ikke i Russland eller Belarus, eller Ukraina for den del, men her i Norge og Bergen.
Den russiske avdelingen, Great Patriotic,er kuratert av Oslo-baserte Ekaterina Sharova sammen med kunstnerisk leder på Kunsthall 3,14, Malin Barth. Sharovas kunnskap om russisk kunstliv og 3,14s lange erfaring med å vise internasjonale motstemmer i en norsk kontekst fungerer som garantier for at vi ikke blir servert kronikker i utstillingsform, selv om tittelen tydelig viser at her settes det problemer under debatt. Great Patriotic viser til det mest brukte navnet på andre verdenskrig i Russland, som på norsk vanligvis oversettes til den store fedrelandskrigen. Denne har en helt sentral plass i russisk ideologiproduksjon, og fungerer som et bindeledd mellom det sovjetiske og det postsovjetiske Russland.
Russerne bidrar med filmverk, som alle reflekterer over historiens forvaltning, og hvordan den lever videre i mennesker, landskap og ting. Samtidig er både uttrykk og tematikk helt distinkte for hver av de tre ulike kunstnerskapene: Verkene spenner fra Zink Zines utstudert skittenrealistisk gatefotografi via performance til landskap som plutselig tar fyr.
I utstillingssalen er det Granilshchikovs A Family Dinner Set (2020) som gjør størst inntrykk, mye på grunn av lyden. Filmen viser det jeg antar er kunstneren selv, i ferd med å knuse et helt porselenservise ved å slenge det i gulvet, fat for fat. Den visuelle metaforen for opprør mot en umulig arv, bygges ut ved at han går barbeint over porselenskårene, og det ser ubehagelig ut. Jeg er imidlertid redd for at dette gjør traumetematikken litt overtydelig, selv om erfaringen det speiler nok er høyst reell.
Da er det mer varighet å finne i Prokofievs levende landskapsbilder: Fan of the Land og Fireworks on the Swamp (begge 2021) er korte filmer av stillestående naturlandskap uten mennesker hvor fyrverkeri plutselig avfyres. Filmene er svært tiltalende estetisk sett, og det enkle forløpet gjennom fasene forventning, eksplosjon, kruttrøyk og oppklaring inneholder et vell av innsikter og følelser med relevans for vår forståelse av både reaksjonær og radikal politikk. Det spilles ut over kort tid, men likevel føles det kontrollert og gjennomreflektert.
Også i Zhanna Gladkos installasjon Parallel Dimensions (2021) spiller historien og dens forvaltning en sentral rolle. Installasjonen tar utgangspunkt i Belarus’ to flagg, Lukashenko-regimets røde og grønne, og det hvite og røde som dagens opposisjonsbevegelse har brukt under sine protester, men som har historie tilbake til 1918. Flaggene representeres ved at to kart over himmellegemers posisjoner projiseres kunstferdig på veggen, delvis overlappende. Disse stjernekartene viser stjernenes posisjon ved tidspunktet for de to flaggenes innførsel.
Ved siden av projeksjonene vises en film av en gående kvinne på vei bort fra kamera, men uten at figuren blir mindre. Til sist løses bildet opp i piksellert grøt. Påkallelsen av stjerner, evighetens og tidens fremste representanter, legger en litt klam poetisk hånd over det hele. Og den bortvendte kvinnefiguren synes også å trekke i samme melankolske retning. Samtidig er begge de to delene av installasjonen oppfinnsomme og tankevekkende illustrasjoner av hvordan historien fungerer: både gjennom å strekke seg inn i og legge seg over vår egen tid, og gjennom å være konstant til stede, men stadig mer uklar.
I trappen, på vei opp til utstillingssalen, møter vi Siri Hermansens I will. På en skjerm vises tjue utsagn etter tur, som alle begynner med «I will». Etter hvert vil hvert utsagn også vises på et flagg som skal henge utenfor galleriet, midt i Bergen sentrum. Utsagnene er appropriasjoner av huskeregler formulert i historikeren Timothy Snyders korte oppskrift for å unngå diktaturet On Tyranny – Twenty Lessons from the Twentieth Century (2017). I Hermansens utførelse blir Snyders huskeregler til Jenny Holzer-aktige sentenser, vaklende mellom inderlighet og ironi, banalitet og uutgrunnelighet. Jeg blir ikke enig med meg selv om hvordan jeg skal stille meg til slikt som dette: «I will listen for dangerous words», eller «I will be wary of paramilitaries». Hva vil du meg?
Plasseringen i trappen bidrar i alle fall til at Snyders oppfordringer får danne en litt for overtydelig fortolkningsramme rundt Great Patriotic og Parallel Dimensions. Skyldes situasjonen i Belarus og Russland at befolkningen der ikke har studert 1900-tallet godt nok? Jeg kan ikke nok om noen av landene til å si meg enig eller uenig, men syns umiddelbart det høres enkelt ut. Og når vi så går ned trappen igjen, på vei mot den sosialdemokratiske og senkapitalistiske dagen, etter møtet med det som i bunn og grunn er ulike former for sorgarbeid, blir politikkens uutholdelige letthet påtakelig: «I will beware of the one-party state».