Tirsdag 20. november inviterte Office for Contemporary Art Norway (OCA) til et åpent møte om den norske representasjonen i Venezia. En rekke saker var listet opp i innkallingen men den mest presserende var helt klart det økonomiske uføret Office for Contemporary Art (OCA) nå befinner seg i når det kommer til å fremme norsk kunst på verdens største biennale. OCA har de siste tre årene bedt Kulturdepartementet (KUD) om en øremerket og økt post på Statsbudsjettet for å sikre den norske representasjonen i Venezia, uten å vinne gehør.
Seansen ble innledet av møteleder Sverre Gullesen, som introduserte Gro Bonesmo, styreleder i OCA. Hun kunne fortelle at styret har laget en toårsplan som tar sikte på å rette opp den økonomiske ubalansen i OCAs budsjetter. Lokalene i Nedre gate på Grünerløkka utgjør en stor utgiftspost for organisasjonen. Likevel ønsker styret å beholde lokalet, og styrke virksomheten i Oslo. Styrets andre fanesak er å finne nye modeller for den norske representasjonen i Venezia. Men for at de skal kunne gjøre det må KUD komme opp med et øremerket Veneziabudsjett, slik at arbeidet med den norske representasjonen kan skje innenfor økonomisk forutsigbare rammer.
OCAs direktør Marta Kuzma redegjorde for historien om OCA og Veneziabiennalen fra 2003 og frem til i dag. Kuzma kunne fortelle at spørsmålet om finansieringen har vært et problem i hele perioden. Under disse nesten ti årene har det hele tiden vært et gap mellom budsjettet og de reelle kostnadene. I følge Kuzma, er det derfor på høy tid med en reevaluering. Rotasjonsmodellen som ble innført i 2011 gjør at Sverige, Norge og Finland nå bare har tilgang til den nordiske paviljongen hvert sjette år. De resterende årene må Norge, dersom man ønsker å være representert, leie lokaler utenfor Giardini. Leiekostnadene i Venezia er enormt høye. OCA har sett på forskjellige modeller, men også de billigste modellene er dyre. OCAs plan for neste års biennale er en utstilling der Munch settes i spill med norsk samtidskunst, i et lokale man har forhandlet seg frem til å leie gratis. Utstillingskostandene vil beløpe seg til 4,3 millioner kroner, der 1,2 milloner dekkes av OCAs egne midler. En innvilgelse av statsgaranti vil kunne dekke en del av kostnadene, resten er pr i dag ikke ikke løst.
Kuzma argumenterte for at OCA i fremtiden måtte få øremerket midler til arbeidet med å representere Norge i Venezia. Hun viste til at det norske budsjettet for Venezia lå langt under nivået til de andre nordiske landene. I 2011 brukte Island 250 000 €, Sverige 256 000 € og Danmark hele 590 000 € uten å ha leiekostnader, mens Norges bidrag, forelesningsserien The State of Things og Bjarne Melgaards undervisningsprogram på kunstakademiet i Venezia, kostet totalt 188 000 €.
Neste post i Kuzmas innføring var OCAs budsjettstruktur. Her fremgikk det at noe av det som binder opp mye midler er lønnsutgifter (ca. 5 millioner) og leieutgiftene i Nedre gate (2,8 millioner). Utstillingsvirksomhet, workshops, seminarer og publikasjoner beløp seg i 2011 til 719 880 kroner (red. anm: Denne delen av OCAs virksomhet var innstilt hele høstsemesteret for å dekke inn overskridelsene fra Venezia, tallet er derfor ikke representativt). Kuzma avsluttet sitt lange innlegg med å redegjøre for OCAs finansiering. Tallene viser at det totale budsjettet har økt fra 5,9 millioner i 2002 til 16,9 i 2011. Det er med andre snakk om en tredobling i løpet av ni år. Bidraget fra KUD er det som har økt kraftigst, fra 3,6 millioner til 11,2 millioner, mens Utenriksdepartementets innsats har økt fra 2,3 millioner til 5,7 millioner.
Nestemann på talerstolen var Ebba Moi, Styremedlem i Norske billedkunstnere (NBK). Hun begynte med å slå fast at bevilgningene til OCA ikke var så omfattende. For å sette tallene i perspektiv, pekte hun på at Norsk Form nylig har mottatt 32 millioner for å øke bevisstheten om arkitektur og design. Moi understreket at NBK ønsker en profesjonell markering av Norge i Venezia, og at organisasjonen mener at OCA er den rette til å gjøre jobben. Valget av Munch til neste års biennale var, slik Moi så det, helt i tråd med anbefalingene i Stortingsmeldingen om visuell kunst, der det er et uttalt ønske at Munch skal kommenteres gjennom samtidskunsten. NBK stiller seg med andre ord både bak det planlagte Munch-prosjektet og økte bevilgninger til Venezia-biennalen.
Marianne Hurum, styreleder Unge kunstneres samfunn (UKS), mente som OCA at det ville være en god idé å øremerke midler til biennalen. At bevilgende myndigheter ikke kjenner til de reelle kostandene knyttet til utstillingsproduksjon er i følge Hurum et problem hele kunstfeltet sliter med. UKS mener OCA har vist god gjennomføringsevne i Venezia, og at Verkstedprogrammet i Oslo representerer noe egenartet og unikt, som UKS gjerne ser videreføres.
Neste taler var Geir Harald Samuelsen, leder for Faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk. Han kunne fortelle at Kulturrådet har intensivert sin dialog med OCA, og at rådet har sendt et brev til KUD om ansvarsfordelingen mellom Kulturrådet og OCA. I 2011 fikk Kulturrådet inn 92 søknader av kunstnere som ønsket støtte til utstillinger utenlands. Selv om Kulturrådet ikke har mandat til å gi i ut penger til kunstmønstringer i utlandet generelt, så har man gjort unntak for utstillinger som er av vesentlig betydning for Norge. Det har i realiteten betydd at kunstnere som skal delta på Venezia-biennalen og Documenta har fått støtte. Rådet ønsker for fremtiden en økt innsats, både i forhold til Venezia og utenlandssatsning generelt.
Kunstneren Knut Åsdam var sistemann ut på talerlisten. Han snakket om hvordan han selv hadde opplevd å være norsk deltager på Venezia-biennalen i 1999. Den viktigste erfaringen var at biennaledeltagelsen faktisk førte til at verkene hans fikk et helt annet nedslagsfelt. Men han påpekte at det er dyrt å produsere kunst i et øysamfunn med en veldig spesiell infrastruktur. Selv hadde han et budsjett på 100 000 norske kroner, mens hans medutstiller i den nordiske paviljongen, finske Eija-Liisa Ahtila, opererte med et budsjett på 2,5 millioner. Det er en lang tradisjon for underfinansiering av de norske deltagerne i Venezia, avsluttet Åsdam.
Etter at de inviterte talerene var ferdig, åpnet man opp for innspill fra salen, eller «åpen diskusjon» som det stod i programmet. Nina Berre, avdelingsdirektør på Arkitekturmuseet kunne fortelle at når det kom til arkitekturbiennalen i Venezia, så opererte man med en rotasjonsmodell der det kuratoriske ansvaret lå hos ett av landene. Økonomiske sett stod Norge sterkere enn Sverige og Finland på arkitekturbiennalen. Randi Thommesen, som driver Lautom, påpekte at i motsetning til andre biennaler, er Venezia-biennalen et sted der Norge kan velge å delta. Ved alle andre biennaler er deltagelse avhengig av at man blir valgt ut av en kurator. Marta Kuzma kommenterte kuratorspørsmålet ved å peke på at dersom OCA visste hva slags budsjett de hadde å rutte med, så kunne organisasjonen ha engasjert en ekstern kurator. Men i dagens situasjon hvor man venter på finansiering, blir OCA sittende på gjerdet. Billedkunstneren Victor Mutelekesha påpekte det paradoksale i at verdens rikeste land bruker så lite penger på Venezia når til og med fattige land som for eksempel Zimbabwe viser en tydelig vilje til å profilere seg i der. Skal vi forstå det dithen at politikerne mener at vi er så kulturelt og kunstnerisk tilbakestående, at man ikke trenger å satse mer?
Ina Blom, professor ved Universitetet i Oslo, svarte at nøkkelproblemet for det visuelle feltet er at vi ikke har noe å selge, bortsett fra en opplevelse. Det finnes ingen tydelig definerte produkter som bøker, filmer eller lignende, noe som gjør at kulturpolitikere ikke helt skjønner hvordan og hvorfor kunst er viktig. Da Blom, i forbindelse med Stortingsmeldingen om visuell kunst, ble bedt om å kommentere hvorfor det er så lite kunstkritikk i aviser, pekte hun på at kunstkritikk er vanskelig å lese, samtidig som kunst genererer minimalt med annonseinntekter. Et annet forhold er at norsk kultureksport er noe ganske nytt. Norsk film, litteratur og musikk er akkurat i ferd med å bli en eksportvare. Det gjør at kunstfeltet har en stor jobb foran seg når det kommer til å forklare hvorfor dette er viktig.
Johanne Nordby Wernø, kritiker i Dagbladet, stilte spørsmålet om KUD og UD var blitt invitert til møtet. I følge OCA var de blitt invitert, men hadde takket nei. Wernø undret seg på hvordan man kunne ha en reell debatt om internasjonalisering og eksport av norsk kunst, dersom denne virksomheten ikke skulle fullfinansieres. Gavin Jantjes, kurator ved Nasjonalmuseet, hevdet at myndighetene viser seg som arrogante, og at det er en alarmerende forakt for hva kunstnere gjør her i landet. Jantjes synes det er merkelig at ett av de rikeste landene i verden ikke kan betale for en liten sektor som bidrar så enormt til profileringen av nasjonen Norge. Kristian Øverland Dahl fra NBKs styre trakk til sammenligning frem at Ungdoms-OL skal få 50 millioner i året frem til 2016, så kan man jo spørre hva som er viktigst for profileringen av Norge i utlandet.
Jørn Mortensen, dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo, ville gjerne vite litt mer om forholdet mellom OCA og departementene. OCAs styreleder Gro Bonesmo svarte at det syntes å være en motstand i departementene mot å se på de reelle kostnadene. Svaret fra departementalt hold når det bes om mer penger, er at OCAs arbeid må gjøres innenfor budsjettene. Resultatet har vært at en rekke events har måttet kanselleres. Kuzma kunne fortelle at da hun begynte i 2005, var det stor interesse for OCA fra politikernes side. Hvis man ba om et møte, fikk man det med sjefer høyt opp i departementet. For 2-3 år siden endret dette seg, og i dag møter OCA bare mellomnivået i departementene. Det er heller ingen på politisk nivå som vil la seg overbevise om viktigheten av en ordentlig utenlandssatsing.
Marianne Hurum kunne meddele at UKS har hatt møter med kulturkomitéen på Stortinget, og at de har snakket med KUD, uten at det har gitt så mye resultater. UKS ønsker også kunstneraksjoner velkommen. Gavin Jantjes fortalte at da han jobbet for Arts Council i Storbritannia (som er ansvarlig for den engelske Venezia-representasjonen), ba man alle politiske partier om å få en time på landsmøtene deres for å presentere Arts Council. Dermed trengte man ikke drive med lobbyvirksomhet overfor mindre grupper parlamentsmedlemmer i årene fremover. Ina Blom sluttet seg til, og sa at det er nettopp noe sånt OCA bør gjøre. Politikere trenger en sterk motivasjon for å endre sine budsjettprioriteringer, påpekte hun. Det får de først når andre partier begynner å legge press på regjeringen. Kunstfeltet bør med andre ord gjøre dette til en valgkampsak.
Sverre Gullesen kommenterte at det var en sensasjon å se så mange kunstfeltaktører som var enige om noe. Johanne Nordby Wernø synes imidlertid ikke at det var så rørende vakkert at alle var enige. «Det hadde vært bedre om noen av de som sitter her, og som er kritiske, som tar ordet», sa hun. Da tok den eneste dissidenten ordet, daglig leder for forlaget Kunstforum AS Nicolai Strøm-Olsen. Han ga uttrykk for at han var i mot øremerkning. OCA ble opprettet for å drive en profesjonell virksomhet, der de skulle jobbe på armlenges avstand fra politikerne innenfor budsjettet. Faren med å øremerke er at politikerne begynner å detaljstyre. Det kan gjøre at OCA mister sin autonomi.
Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk, avsluttet møtet med å si at statssekretær Kjersti Stenseng i KUD står igjen uten troverdighet etter Kuzmas detaljerte budsjettpresentasjon. Han mente Kuzma hadde vist at OCA ikke kunne finansiere Venezia-biennalen innenfor sitt nåværende budsjett og at tidligere underskudd nettopp var et resultat av manglende finansiering av biennalen. Han konstaterte at det virket som det var stor enighet i salen, ikke nødvendigvis om øremerking, men om at OCA trenger å få økt sine midler. Dermed går det veldig klar beskjed til Kulturdepartementet, og den går forbi Stenseng. Her har OCA foretatt en strategisk manøver og har fått bred støtte fra de øvrige organisasjonene i kunstfeltet, mente Ekeberg. For 2-3 måneder siden så det ut som om OCA var alene om å argumentere for dette. Nå, avsluttet Ekeberg, ser bildet helt annerledes ut, og dét er en situasjon kulturministeren må forholde seg til.
