Hvis det er én ting kunstverden liker bedre enn utstillinger om effektene av globaliseringen, så er det å samle bonuspoeng på flyreiser til nettopp disse utstillingene. Dersom dette høres kjent ut har du flaks denne våren. Mens global politikk balanserer på en knivsegg flere steder i verden, virker den internasjonale kunstscenen passende nok å være opptatt av globalisme og transgeografisk dialog.
Kunstnere fra det globale sør har fått økt oppmerksomhet både i det institusjonelle landskapet og i gallerier, og ingen steder er dette mer synlig enn i Paris. 21. februar lanserer Palais de Tokyo en utstillingsserie med tittelen Fragmenter le Monde (Fragmenting the World), som åpner med en gruppeutstilling med tittelen Our World is Burning, kuratert av direktøren for Arab Museum of Modern Art (MATHAF) i Doha, Abdellah Karroum. Our World is Burning er produsert i samarbeid med MATHAF og er en myldrende utforsking av samtidens kunstneriske produksjon fra og om Persiabukten. Utstillingen tar opp temaer som politisk konflikt og økologisk katastrofe, men ser også håpefullt mot revolusjonære gnister, ikke minst den arabiske våren. Kunstnerlisten omfatter flere navn som normalt ikke assosieres med kunst fra Midtøsten. For eksempel presenteres Danh Vo, Raqs Media Collective og Francis Alÿs ved siden av kunstnere med tydeligere tilknytning til regionen, som Shirin Neshat, Yto Barrada og Kader Attia. Parallellt med Our World is Burning åpner Palais de Tokyo også separatutstillinger med Ulla von Brandenburg, Nicolas Daubanes og Kevin Roiullard.
Fragmenter le Monde fortsetter gjennom 2020 med solo- og gruppeutstillinger som dekker mange emner som generelt, om ikke alltid like presist, assosieres med kulturell produksjon i det globale sør: økonomiske og miljømessige urettferdigheter, arven fra kolonitiden og postkolonial identitet, situert kunnskap og økofeminisme. Man kan ikke unngå å se denne sterke anti-hegemoniske trenden i sammenheng med Frankrikes utenrikspolitikk de siste årene, spesielt Sarr Savoy-rapporten fra 2018, som omhandler tilbakeføring av kulturarv som ble plyndret fra Afrika. Rapporten, som ble bestilt av president Emmanuel Macron, konkluderer med at Frankrike er pliktig å returnere tusenvis av stjålne gjenstander. Det gjenstår mye tankearbeid for både politikere, institusjonsledere og kuratorer når det gjelder arven fra kolonialismen i den visuelle kulturen.
Galerie Imane Farés, et lite visningsrom i galleridistriktet Saint-Germain i Paris, tar på en prisverdig måte fatt på denne oppgaven, med et program med afrikansk film- og videokunst kuratert av den Brussel- og Lubumbashi-baserte filmskaperen Roasa Spaliviero. Med verk av Sammy Baloji, Tiécoura N’Daou, Bakary Diallo, Abdoulaye Armin Kane og François Knoetze, med flere, benytter La Quinzaine de la vidéo (To uker med video) temaet drømmer som et verktøy for å utforske migrasjon, økologi, den digitale verden og arven fra kolonitiden. Programmet vises fra 15. januar til 4. februar, og filmene som vises byttes ut med 2-3 dagers mellomrom.
En kort togtur fra Paris, i Brussel, viker tematiske gruppeutstillinger for emosjonelle, meditative soloutstillinger, med blant annet WIELS’ nylig åpnede Monsoon Melody, en utstilling med nyere malerier og filmer av Thao Nguyen Phan. Denne utstillingen gir et poetisk innblikk i miljøpolitikk langs Mekong-elven i Phans hjemland Vietnam. Spesielt i filmene kan man se Phans interesse for litterære fortellerteknikker – fiksjon og absurditeter blandes sammen med historiske hendelser til perfekte cinematiske øyeblikk. Med lån fra regionale folkeeventyr fylles det som ellers ville vært tørr kritikk med en forførende sensibilitet.
På tross av Phans kvaliteter er det mye mer sannsynlig at du har hørt om WIELS nye headliner, Today is the First Day, av Wolfgang Tillmans. Utrolig nok er dette Tillmans første soloutstilling i Belgia – man skulle tro han allerede hadde vært overalt i Europa – og utstillingen tar oss på en reise gjennom, med kunstnerens egne ord, «hvordan det føles å leve i dag». Utstillingen viser mange av seriene han er kjent for, og dokumenterer undergrunnsmiljø og hverdagsliv på uventete steder. Utstillingen inkluderer også flere nye arbeider. Today is the First Day er åpen til 24. april og Monsoon Melody til 26. april.
Hvis du er i Brussel mellom 22. januar og 4. april, besøk galleriet Mendes Wood DM for å se en omfattende soloutstilling med den brasilianske kunstneren Solange Pessoa. Med tittelen In the Sun and the Shade er dette Pessoas første soloutstilling i Europa (en anerkjennelse som kommer på overtid) og utstillingen byr på en omfattende introduksjon til hvordan hun bruker organiske former og materialer i skulpturer og installasjoner.
En annen kunstner som har sin første soloutstilling i Europa – nok en kort togtur unna – er meksikanske Carlos Amorales, med The Factory på Stedelijk-museet i Amsterdam. Denne retrospektive utstillingen dekker arbeider fra 1990-tallet til i dag, inkludert et nytt bestillingsarbeid. Et hovedverk i utstillingen er Amorales Liquid Archive, en digital bank med vektorbilder som går igjen i arbeidene hans i forskjellige former og som også andre har lånt fra, med kunstnerens tillatelse. Amorales ser dette som et riff på det han kaller «det globaliserte samlebåndet» i vår nyliberale verden, en desentralisert «fabrikk» som har «kommet litt ut av kontroll».
I Amorales hjemby, Mexico City, presenterer Galleria OMR en soloutstilling med den danske kunstnergruppen Superflex (Jakob Fenger, Bjørnstjerne Christiansen og Rasmus Nielsen). There Are Other Fish in the Sea presenterer nye skulpturelle installasjoner som omhandler akkumulering av verdier, romlige grenser og økosystemer.
I den anglofone verden står blockbusterne sterkt, men det finnes også andre godbiter for den som leter. Fram til 9. februar kan du hengi deg til den elektroniske summingen fra en massiv Nam June Paik-retrospektiv på Tate Modern i London. Denne utstillingen plasserer Paiks arbeid innenfor globaliseringen av media-teknologier, og går så langt som å antyde at han forutså internett. I London åpnet også soloutstillinger med Vivian Suter og Athanasios Argianas på Camden Arts Centre den 17. januar. Etter en markant deltagelse på Documenta 14 i 2017 har Suter vært omfattet med interesse på grunn av tilnærmingen hun har til friluftsmaleri. Hun maler i den guatemalske villmarken på ustrukket lerret, som hun etterlater hengende utendørs, for å samle spor fra de naturlige omgivelsene.
Hvis du er seriøst opptatt av å samle bonuspoeng fra flyvninger, bør du vurdere en tur til Cape Town for å se William Kentridges store, doble, retrospektiv Why Should I Hesitate? Denne presentasjonen er delt opp i to utstillinger som finner sted ved Zeitz Museum of Contemporary Art Africa og Norval Foundation, og fokuserer henholdsvis på betydningen av tegning og skulptur i hans kunstnerskap. Begge utstillingene er åpne til 23. mars. Mens du er i Cape Town, sørg for å avlegge et besøk ved Blank Projects, et galleri som startet som et kunstnerdrevet visningsrom og som fortsatt har en eksperimentell profil. 23. januar åpner Blank en duo-utstilling med Igshaan Adams og Sabelo Mlangeni, som undersøker kompleksitetene ved queer-identiteter i verdens periferier.
På den andre siden av Atlanterhavet, i New York, kan du fortsatt få med deg Hans Haacke: All Connected ved New Museum, fram til 26. januar. Om noen skulle trenge det er denne gigantiske retrospektiven ytterligere et bevis på at institusjonell kritikk har blitt grundig institusjonalisert. Utstillingen overlapper et par dager med et nytt skulpturelt bestillingsverk av den latviske kunstneren Daiga Grantina, som åpner 21. januar. Med tittelen What Eats Around Itself er dette stedsspesifikke verket, bestående av støpt silikon, tekstil og maling, inspirert av de biologiske prosessene til lav.
Sett gjennom globaliseringens linse har kanskje utstillingen Theater of Operations: The Gulf Wars 1991-2011 på MoMA PS1 større relevans. Som et ekko av det som vises ved Palais de Tokyo, ser denne utstillingen på den kulturelle betydningen av USAs militære tilstedeværelse i Irak siden Gulfkrigen. Utstillingen er en leksikal undersøkelse av samtidskunst fra Irak og den irakiske diaspora, samt kunstnere basert lenger unna hvis arbeider responderer på krigene. Gjennom sin brede tilnærming tilbyr denne utstillingen både en opplysende oversikt og en aktuell advarsel, sett i lys av at USA igjen søker krig i Midtøsten, denne gangen med Iraks naboland.
Utstillingen har også resultert i en politisk konfrontasjon mellom den irakisk-amerikanske kunstneren Michael Rakowitz og MoMA. Hyperallergic kunne den 13. januar fortelle at Rakowitz har satt videoarbeidet sitt på pause og rettet et krav til to av MoMAs styremedlemmer (trustees på engelsk), Larry Fink og Leon Black, om å kvitte seg med sine aksjer i private fengselsselskaper. Det pausede verket er ledsaget av et opplag med en uttalelse fra kunsteren, hvor det fremkommer at oppslaget og den svarte skjermen representerer en modifisert utgave av verket og ikke skal endres før Black og Fink selger seg ut. I strid med kunstnerens ønsker, har museet slått videoen på igjen og tatt bort oppslaget.
