Våpenkappløp

Systemer som rasjonaliserer og standardiserer informasjon fører med seg teknologiske og vitenskapelige fremskritt. Samtidig åpner de ofte døren for stadig mer sofistikerte og effektive metoder for drap og krigføring. En tilsvarende forbindelse mellom nyvinning og potensialet for ødeleggelse er bygget inn i teknologiens opprinnelsesmyte. Da Prometeus stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene var fremskrittet ikke bare at vi kunne varme oss – nå var vi i stand til å smi våpen av jern og etter hvert av stål.

Et ubehag melder seg gjerne når rasjonaliseringens destruktive kraft bobler til overflaten, slik den gjør i den tyske kunstneren David Lieskes utstilling Armed Interpretation på VI, VII i Oslo. Til utstillingens hovedverk Armed Interpretation (08/15) I-VI (I) (2024) har Lieske appropriert et bilde av et tysk maskingevær fra første verdenskrig, MG 08/15, fra arkivene til Imperial War Museum. Den avlange, funksjonelle formen er delt opp i seks ulike utsnitt, hver del tilsvarerende én såkalt DIN-standardstørrelse for papir. Ifølge utstillingsteksten finnes det DIN-standarder (Deutsches Institut für Normung) for alle mulige industrielt tilvirkede gjenstander, fra papir til skruer og halvledere. De første ble visstnok utviklet for å effektivisere masseproduksjonen av det nevnte maskingeværet. Det er her den stygge forbindelsen mellom rasjonalisering og krigføring vrenger seg frem.

Ifølge én definisjon innebærer å standardisere å kvitte seg med ubrukelig, unødvendig og ufordelaktig mangfold. Det er på mange måter det motsatte av hva kunstverk forsøker å oppnå, tatt i betraktning av at dets verdi er betinget av at det blir oppfattet som et unikt objekt. Lieskes oppstykkede maskingevær setter det antiestetiske i forbindelse med krigen som ufølsom kjøttkvern. Selve bildematerialet er for øvrig forstørret og tilført riper og bulker ved hjelp av kunstig intelligens. Bildenes kjølige fremtoning står seg godt til den tayloristisk produksjonsmodellen man kan anta at formatene deres refererer til, hvor hvert produksjonsledd skal være så standardisert og enkelt som mulig. 

En vanlig kritikk av taylorismen er at menneskene som utfører arbeidet blir gjort fullstendig utskiftbare og hverken får anledning til å utvikle ferdigheter eller tilegne seg ny kunnskap. Det fører til at makten sentraliseres hos arbeidsgiver, og at arbeiderne behandles og betraktes som maskiner. Mer overordnet relevant i denne sammenhengen er at en slik rasjonell masseproduksjon må ha ført til økt dødelighet på slagmarken. Stadige effektiviseringer i produksjonsprosessen i løpet av krigen gjorde at dette våpenet var tilgjengelig i store kvanta mot slutten. Det briljante og skremmende er at det for den vitenskapelige styringens del, er likegyldig om det som skal produseres er en vannkoker eller et våpen. Lieske avslører en kapasitet for vold som ligger latent i hvordan et kapitalistisk samfunn er bygget opp.

Det kalde og analytiske tilsnittet i utstillingen punkteres av den fløyelsmyke, beroligende stemmen til programlederen og vitenskapsformidleren David Attenborough. Den er tjuvlånt ved hjelp av kunstig intelligens og velter ut i rommet fra en høyttaler. Denne er koblet til en mikrofon, som fanger opp lyden fra en båndopptaker som spiller stemmeopptaket fra en kassett. Verket – Armed Interpretation (Preface, Chapter I-VI) (2024) – er omsluttet av tykke sorte kabler og kunne like gjerne vært oppsettet til en støymusikker. 

Teksten som leses er et stykke autofiksjon. At den må lyttes til som en kassett, i utstillingen, og ikke kan oppleves andre steder, er en åpenbar negasjon av litteraturens normalt masseproduserte og standardiserte distribusjonsformer. Hovedpersonen, altså kunstneren selv, er en tenåring på leting etter spenning og noe å gjøre opprør mot. I dette ærend bestemmer han seg for å dra på en førstemai-markering en helg moren hans er bortreist. Riktig antrekk er en nødvendighet, og den unge Lieske legger betydelig innsats i anskaffelsen av en svart militærbukse og en motorsykkelmaske, den arketypiske uniformen til enhver antifascistisk organisasjon. Men den varslede nazistiske demonstrasjonen inntreffer aldri. Båndets b- side ender med en støyende drum and bass mix, et lydlig crescendo som kanskje marker et overskridende kaos eller anarkisk tilstand som for Lieske-karakteren uteblir.

Hva motiverer denne fortellingen? Kanskje en idé om at politisk engasjement ofte er noe vi gir oss i kast med av sosiale hensyn, men også en dragning til politikkens estetiske koder. Kanskje handler verket om at kunsten opererer på overflaten av et fenomen – i dette tilfelle politikken – som den kan beskrive og iscenesette, men som den har vanskelig for komme inn under huden på. Den selvbevisste posisjoneringen som hele tiden foregår i kunstfeltet, gjør at politiske ytringer ofte fremstår kalkulerte og nøye risikovurderte. Engasjement opptrer i kontrollerte former, hovedsakelig symbolske. Ikke minst er kulturindustrien god på å gjøre alt som er subversivt eller opprørsk til varer i form av mote, kunst, plakater eller bøker.

Det siste verket i utstillingen peker i hvert fall i retning av kulturindustriens korte politiske hukommelse, og dens ofte overfladiske eller kyniske omgang med politisk korrekthet. Anti- Anti- (2024) er et innrammet portrettfoto av den britiske moteskaperen John Galliano, som i 2011 fikk sparken fra Dior etter at han ble filmet  i det han kom med et antisemittisk utbrudd der han blant annet erklærte sin begeistring for Hitler. Bildet er appropriert fra en Vanity Fair artikkel fra året etter, hvor Galliano fremstilles som angrende synder. Fotografen Annie Leibovitz plasserte Galliano alene i majestetiske naturomgivelser, et grep som gjør at han fremstår som en slags camp-versjon av Henry David Thoreau – en som er gjenfødt i kraft at han har lagt ned en betydelig innsasts i egenrefleksjon og alenetid. Rehabiliteringen må ha fungert, for i dag er Galliano kreativ direktør for et annet motehus, Maison Margiela, og skandale er mer eller mindre glemt. Igjen, henvises det til et sofistikert underliggende maskineri, som man sjelden får øye på. Denne gangen er standardiseringen utført av kulturindustriens pr-maskineri. 

Lieske, som hadde sin første utstilling i Oslo helt tilbake i 2006, den gang på Standard (Oslo), har utover å virke som kunstner drevet gallerier i Berlin og New York, og har gitt ut flere album med elektronisk musikk og et motemagasin. Hans mangslungne produksjon på tvers av ulike kulturfelt kommenterer nesten alltid de ulike feltenes og medienes distribusjonsmodeller. I denne utstillingen fremstilles kulturindustrien lik andre kapitalistiske produksjonsprosesser. Verkene hans krever imidlertid betydelig kognitiv innsats og tid – uten at det garanterer for at man opplever noe utbytte. Slik motsetter de seg det samme effektiviseringsimperativet som de inviterer til å reflektere over.