Til utstillingen Søvn er livets sum på Kristiansand kunsthall har Ann Cathrin November Høibo bestilt et kunstnerportrett av seg selv (Å ligge andføttes, alle verk 2023). Den 23 minutter lange filmen, laget i samarbeid med Thyra Dragseth, følger November Høibo tett i forberedelsene til utstillingen. I en scene på en uterestaurant spiser hun østers. Nærbilder viser kunstneren som løsner det lille bløtdyret fra skjellet med en gaffel. «Nå ser hele restauranten på oss», sier November Høibo og fører den mot munnen. Østers er en dekadent delikatesse. Man må slurpe den i seg, væsken skvulper og søler, den er et afrodisiakum.
Siden November Høibos første soloutstilling på Standard (Oslo) i 2012, har hun hatt stor utstillingsvirksomhet i Norge og internasjonalt. Når jeg skumleser tidligere anmeldelser er det særlig November Høibos utvidelse av håndverkstradisjoner, og beherskelse av materialer og farger, som blir diskutert. I tillegg krydrer hun utstillingene med smarte, kjølige objekter, og arbeidene leses i relasjon til konseptkunst. Slik situeres kunstnerskapet i en mer eksklusiv gren av den nære kunsthistorien, og gjenspeiler de siste 10-15 årenes arbeid med å innlemme tekstilkunst i samtidskunsten. Verkenes kroppslige, sensuelle og koketterende aspekter er mindre kommentert.
Et stort ullteppe henger fra taket rett etter man har kommet inn i utstillingen i Kristiansand (Pappaperm). Teppet setter oss i en scenisk situasjon. Flere lass stein av typen melkekvarts er plassert inne i firkantede metallinnhegninger, oppå en brunfarget kokosmatte (Kriger 2). Innhegningen organiserer steinene, temmer deres tendens til å bli en haug. Det er et gitter som deler form og funksjon med vevens masker. I likhet med gitteret, hindrer teppene i utstillingen at det som er bakenfor slipper ut.
I den andre utstillingssalen finner vi en svær vevstol laget av solid treverk, med tau, tråder, stokker og vinsjer. I motsetning til en elektrisk maskin er veven avhengig av en kropp og fysisk anstrengelse. Stående på en kokosmatte ligner veven et turnapparat. Til venstre for vevstolen ligger en trerot og en kveil grønt tau, fra taket henger mer tau og en sølvfarget bøyle, som turnringer. Til høyre står stolen Gravity, designet av Peter Opsvik, som November Høibo har trukket i et selvlaget ullstoff (Uten tittel). Opsvik-stolen er ergonomisk og tilpasningsbar. Med kroppsvekten kan man sette stolen i tre stillinger, der den bakerste er nesten horisontal.
I samme rom som vevstolen vises en serie tepper foran et furupanel malt i en varm gulfarge. Arbeidene henger fra plastrør i fluoriserende farger: rødt, oransje, mørkerødt. Øverst er trådene knyttet sammen i en rad trekanter med noen dusker på, nederst henger sirlige frynser. Alle teppene har metaforiske titler, som Myk i ansiktet, som angir en kropp og en forbigående tilstand. Motivene er abstrakte og viser hakkete mønstre i blålige, brune og grønne farger, lignende lyn som flerrer en lysere bakgrunn. På grunn av teppenes repetetive komposisjoner er det fort gjort å glemme det enkelte teppet, motivene liksom flimrer forbi, blir ett. Erfaringen av teppenes teksturer og overflatevirkninger har lenger varighet: Blikket ledes langs fargefeltenes taggete kanter, enkelte partier er vevd på «vranga», andre felter består av løst sammenvevde tråder i mørk grønn, her og der stikker løse tråder og knuter ut.
Mens teppene etterlater seg en fornemmelse av fysiske nærvær, viser veven og stolen indirekte til kunstnerens kropp. Gjennom utstillingsperioden skal November Høibo sitte i vevstolen og lage nye tepper, men utenfor åpningstiden, ifølge et intervju i avisen Fædrelandsvennen. I likhet med videoportrettet skaper installasjonen en forventning om å se, og komme tett på kunstneren og prosessen hennes. Utstillingen spiller på et begjær etter å trekke til side det symbolske teppet som skiller den private produksjonen fra den offentlige utstillingen, mens det vi sitter igjen med er stadig flere tepper og nye tilsløringer.
