Mange av arbeidene til den berlinbaserte kunstneren Sissel Tolaas i utstillingen RE___ på Astrup Fearnley Museet kan treffende beskrives som “situasjoner”. De er dynamiske miljøer som påvirkes av faktorer som temperatur, fuktighet og besøkerens fysiske tilstedeværelse. Arbeidene hennes skal bokstavelig talt innåndes. Siden nittitallet har Tolaas hatt et særlig fokus på luft, pust og luktesansen. Besøkende konfronteres med disse olfaktoriske relasjonene allerede før de trer inn i utstillingen – hennes største så langt. Self_Life_Portrait (2005 –) består av seks stålvasker som forsynes med vann fra fjorden under museet, og kremfargede såpestykker gravert med “Sissel Tolaas”, infisert med lukter fra kunstnerens egen kropp.
I inngangspartiet til museet står også en speilvegg med hetteglass, en ny versjon av verket Liquid_Money_1 (2000 –), der hver beholder sies å inneholde “gjenskapte luktmolekyler fra penger”. Disse utbyttbare hetteglassene fungerer som billetter til utstillingen og gir adgang så lenge lukten varer. Installasjonen får med overlegg museet til å ligne på en av de eksklusive konseptbutikkene det fins mange av i området. Kanskje realiseres ikke Liquid_Money_1 når det kjøpes, men ved å sirkuleres som gave eller byttemiddel, hvilket gir rom for å undergrave verkets opprinnelige økonomi. Et annet arbeid som også refererer til finans, befinner seg utenfor selve museet, en badstue ute på fjorden preget med den samme pengelukten. Disse verkene viser til samtidens finanssystem og assosierte skatteparadiser, men på måter som er mer deskriptive enn problematiserende.
Et diagonalt arrangement av steiner og 3D-printede geometriske former strekker seg nedover trappen inn til museets hovedsal. Objektene er nummererte, farget i en hver sin jordlige nyanse, og har egne dufter. Presentasjonen, som er satt sammen av flere verk, inviterer til å sortere duftene i relasjon til nummereringen og løfter slik frem distinksjonen mellom dem. Steinene og 3D-modellene står på et skrått metallrektangel som gjentar formen på lyset som stråler inn gjennom inngangspartiet, et av flere eksempler på måter utstillingens design reflekterer omgivelsene. Luktesansen hjelper en å relatere til interiører og ikke bare til overflater. Aromaer som brer seg ut i rommet beskriver volumer, kropper og tilstander. Til tider kjennes det som Tolaas har nærmet seg museet som en levende, pustende kropp, og gjennomgående er utstillingen en ansporende undersøkelse av vekslingen mellom naturlige og kunstige systemer.
En nyproduksjon med den påfallende tittelen BeYondUnderNeath The SHINY and The FLAWS_1&2 forsterker umerkelige småskader fra gulvet ved å gjenta dem på veggene i form av skraper og hull. Noen minner om arr, andre om kontinenter eller fødselsmerker. Dette er bare en av flere gester i utstillingen som henleder på miljøet rundt oss og ber oss tenke over hvordan vi forholder oss til det. Spesielt effektivt er et verk av aluminiumsrør som strekker seg gjennom hele utstillingen. Hver centimeter av NoREway 100.915 km RE___ sponsibility tilsvarer ca én kilometer av Norges kyst, og verket bærer i seg lukter fra Nordsjøen. Den stadige gjentagelsen av dette infrastrukturelle elementet gir en leken kontinuitet til museets ellers nokså klossete arrangerte rom.
Utstillingen og verkene er kodet gjennom et komplekst grafisk og numerisk system, der hvert nummer og symbol svarer til et verk eller en verkserie. Sammenhengen kan dekodes i utstillingens siste rom (ifølge museets lineære arkitektur), med utsikt over fjorden. Her finner man papirblokker som skjuler ord og notater der Tolaas beskriver prosesser, materialer og ideene bak verket, men på en idiosynkratisk måte som etterlater en med flere spørsmål enn svar. Den romlige separasjonen gjør arkitekturen til et apparat som utsetter koblingen mellom sansning og autoritativ kunnskap. Fraværet av veggtekst i utstillingen oppfordrer betrakteren til å interagere intuitivt med verkene og er i det store og hele befriende. Men denne avsluttende gesten, der teksten opptrer i et utilgjengelig format som motarbeider begjæret den samtidig vekker om å umiddelbart forstå, kjennes en smule overarbeidet.
Italesettelsen av det institusjonelle rammeverket er tydeligere i InsideOUTsideIN, der Tolaas har byttet plass på museets indre og ytre overflater. Denne enkle, men arbeidskrevende operasjonen flytter eksteriørets værbitte ospepanel inn i utstillingssalen og gjenskaper den hvite galleriveggen på fasaden, hvor den utsondrer verket Fear 21/21, som «kopierer svetten til engstelige og paranoide menn». Verket kan leses som en subtil feministisk detournement av den insitusjonelle settingen.
Tolaas’ praksis demonstrerer hvordan den syntetiske reproduksjonen av luker som en form for abstraksjon, legger til rette for nye møter og gir en sjansen til å fordype seg over tid i omstendigheter som ofte er forbigående og flyktige. Men metoden hennes fremstiller tidvis ellers komplekse multisensoriske fenomener på en reduktiv måte, som når tidligere arbeider presenteres i kombinasjoner som demper deres potensielle betydning for i stedet å stimulere fenomenologisk deltagelse. Et eksempel er MORNING_MOURNING_2020/2021, som ble laget til Gwangju-biennalen tidligere i år og relaterer til Jeju-massakren som fant sted i 1948. I utstillingen presenteres verket dekontekstualisert inne i EI_AI (2012-2022), i form av vulkanske stein blandet med duftsatte 3D-printede objekter som leder tankene til skjønnhetsprodukter heller enn et historisk innhold.
Samtidig med etableringen av RE_Search Lab i Berlin i 2004 inngikk Tolaas et partnerskap med den multinasjonale giganten International Flavours & Fragrances Inc. IFF forskyner kunstneren med kjemikaliene og utstyret hun trenger i bytte mot å få merkevaren sin promotert i kulturfeltet. Sikkerhetsstandarder i parfymeindustrien er i stor grad frivillige og produsentene står selv for det meste av forskningen og reguleringen. Størstedelen av produktene deres er dessuten syntetiske derivater fra petrokjemikalier, og man kan anta at Tolaas’ luktreproduksjoner også overveiende er laget med ingredienser utvunnet fra olje og gass. Samtidig som mange av verkene tar opp temaer som klimaendring, ansvar og oljeøkonomien, tar de ikke skrittet videre og reflekterer over disse materielle relasjonene de selv er viklet inn i.
RE___ er full av skarpe iakttagelser av norsk miljø, økonomi og kultur, men verkene og måten de presenteres på bidrar sjelden med innsikter eller kommentarer som strekker seg utover observasjonen. Et eksempel er Salmon_NO_way, som stiller mottageren overfor tredve kjemikalier fra lakseoppdrettsindustrien i et rom fyllt med laksefargede lysstoffrør, men feiler i å materialisere noe mer enn en abstrahert og estetisert simulasjon. Mer vellykket er kombinasjon av sanntidsdata fra vindsensorer, datamaskiner, tekstiler og vifter i AirREborn BelowAbove. Resultatet er en overraskende lett, multisensorisk koreografi av vindens bevegelser på ulike steder i Norge, som fører tankene til interaksjoner i en skala langt hinsides menneskets persepsjon, uten å tynges av overflødig verbal informasjon.
Gjennomgående i utstillingen er en uforløst spenning mellom luktenes materielle og fenomenologiske egenskaper og hva de kan representere. Et eksempel er SYMBIOTIC AGREEMENT (2019 –), en tårnende installasjon av begerglass og kjemikalier som skaper en poetisk forbindelse mellom førsteetasjen og mezzaninen. Verket byr på en rekke lukter som spenner fra jord og løv til beboere av høyere terreng. Uten bildene som disse referansene fremkaller, kan det imidlertid være vanskelig å finne mening i de abstrakte sanseinntrykkene alene.
En av de mer oversette sidene ved moderniteten er hvordan den har undertrykt luktesansen. Den økende populariteten til aromaterapi og aromakologi varsler at et paradigmeskifte er på vei, som vil endre på dette – samtidig er mange samfunn fortsatt hyperrenslige. Tolaas’ praksis lykkes i å overvinne binære konstruksjoner som illeluktende versus velduftende, og åpner for en mer nysgjerrig, nyansert og tolerant tilnærming til verden og dens lukter. Vanskeligere er relasjonen til tekniske og vitenskapelige paradigmer og deres evne til å dominere naturen og gjøre den til sitt objekt. Utstillingen viser tegn til en reforhandling av dette antroposentriske rammeverket, men bildet av naturen som kommer til uttrykk i utstillingen som et hele, er ambivalent og risikerer tidvis å naturalisere de samme tekniske og økonomiske prosessene som truer det de avbilder.
Artikkelen er oversatt fra engelsk.