Da Kunstkritikk.no gikk online 27.8.2003, noe som ble feiret med åpningsfest på Stratos samme dag, var det på ingen måte gitt at dette nettstedet skulle være oppegående også ti år senere. At det fortsatt eksisterer – at det for lengst har etablert seg som uunnværlig ikke bare i norsk kunstliv, men også på et nordisk plan og med internasjonalt nedslag, at det fortsatt forsvarer sin egen eksistens med glans og har kommet inn på statsbudsjettet – det er ikke lite! Det skyldes det utrettelige arbeidet nettstedets redaktører, skribenter og ansvarlige i Norsk kritikerlag har nedlagt. I hvilken grad Kunstkritikk har bidratt til å endre den norske kunstsamtalen er vanskelig å si, men jeg liker å tenke at det har og har hatt en viktig betydning.
Forhistorie og forutsetninger
Som ansvarlig redaktør ønsket jeg leserne velkommen til det nye nettstedet med å skrive at ambisjonen var «å bidra til å vitalisere norsk kunstkritikk og kunstdiskusjon». For å begrunne hvorfor et slikt nettsted hadde livets rett skrev jeg videre:
De siste 10-15 årene har norsk kunstliv ekspandert – med nye kunstmuseer over hele landet, sterk økning i antallet kunstnere og en generelt økende utstillingsaktivitet. Samtidig synes det som om rommet for kunstkritikk i mediene blir mindre. Norsk kunstliv havner i et vakuum. Mens kunst og utstillinger produseres på løpende bånd, er kritisk tilbakemelding og diskusjon en mangelvare. Den kunstkritiske diskusjonen er blitt det svakeste leddet i kjeden, noe hele det norske kunstsystemet blir preget av. Den etablerte kulturpolitiske modellen i Norge innebærer at statlige penger kanaliseres inn i produksjon av kunst og drift av institusjoner. Den nødvendige kritiske refleksjonen er uteglemt i dette bildet. Man forutsetter at det finnes en borgerlig offentlighet som forvalter opplysningsidealene og tar ansvaret for en oppegående kritikk. Men i dagens medievirkelighet er det ikke lenger selvsagt. Det er nødvendig å etablere flere offentlige rom for kritikken.
Dette sier noe om hva som lå til grunn for min idé om et nettsted for kunstkritikk. Som skribent og kritiker i UKS-Forum, SIKSI og NRK P2 hadde jeg gjennom mange år vært del av en evinnelig klagesang rettet mot avisredaksjoner og kulturredaktører om at de ikke tok kunsten på alvor og ikke ga den nok spalteplass, at de ikke fanget opp det som vitterlig skjedde, og hvis noe hendte i spaltene var det gjerne svært forutsigbare repetisjoner av debatter fra 60- og 70-årene. De som skrev kunstkritikk i dagsavisene var for få og det hele ble for forutsigbart. Dette var en frustrasjon jeg og andre hadde kjent på lenge. I så måte fremstår det som nesten bisart å tenke på at jeg som museumsassistent på Museet for samtidskunst i begynnelsen av 1990-årene sammen med førstekonservator Hans Jakob Brun bidro til å sette i gang spalten «Kritikk og kommentar» i museets kombinerte magasin og katalog kalt Terskel. Til hvert nummer bestilte vi et knippe anmeldelser og hadde en sekvens med foto fra utstillinger. Det er selvsagt merkelig og utenkelig ut fra dagens perspektiv at et nystartet museum selv skulle begynne å produsere kunstkritikk, men det sier noe om følelsen av stillstand og vakuum som flere enn meg kjente på. Det sier i tillegg noe om den vilje til refleksjon som museets første direktør Jan Brockmann ønsket å fremme.
Den medieteknologiske forutsetningen var selvsagt World Wide Web som ble lansert i 1991 og som utover i 90-årene fikk en voldsom vekst og ble allemannseie. Med internett var det plutselig mulig å publisere adskillig enklere og rimeligere enn gjennom papirmedier. At man kunne lage sin egen deloffentlighet i form av et nettsted (som attpåtil kunne fungere interaktivt på en måte papirpublikasjoner ikke hadde mulighet til), paret med frustrasjonen over den manglende interessen for kunstfeltet i de dominerende mediene, gjorde det helt naturlig å tenke i retning av et eget nettsted for kunstkritikk.
En medvirkende faktor til at Kunstkritikk fikk den formen det fikk, var en endring som hadde funnet sted i kritikerorganisasjonene. I 1998 gikk Norsk litteraturkritikerlag sammen med Norsk kunstkritikerlag og Kritikerlaget for teater, musikk og ballett i et felles organisasjon, det som i dag heter Norsk kritikerlag. Dette ga blant annet Kunstkritikerlaget en helt annen organisasjonsmessig tyngde og basis. Fra tidligere å ha vært en nokså broket forsamling av aktive kunstkritikere og kunsthistorikere ansatt ved museer og andre kunstinstitusjoner, gjorde det nye Kritikerlaget det mulig å drive frem en mer spisset kamp for kritikken i offentligheten. Det er denne litt nye selvbevisstheten om kritikkens selvsagte og viktige rolle som skinner igjennom i sitatet over, formulert som en kritikk av den ensidige vektleggingen av produksjonen av kunst i den etablerte kulturpolitikkens støtteordninger, mens refleksjonen over den samme kunsten overhodet ikke var med.
Da jeg fikk idéen om å lage et nettsted for kunstkritikk, tok jeg derfor kontakt med et medlem av styret i Kritikerlaget. Dette var i 1999 en gang, slik jeg husker det. Det kom imidlertid ikke noen respons fra den kanten og jeg gjorde ikke noe mer med det, før det hele ble aktualisert på nytt omkring 2002. I mellomtiden hadde jeg selv blitt medlem av arbeidsutvalget i Kritikerlagets Seksjon for kunst og satt etterhvert også i lagets styre. Dette ga en viktig plattform, men selve støtet til å ta opp igjen idéen om et nettsted for kunstkritikk var det Norsk kulturråd som ga. Det kom meg for øre at kulturrådets Fagutvalg for billedkunst, ledet av Per Kvist, ønsket å satse spesielt på «kritisk refleksjon» innen kunstfeltet. Dette var sjansen jeg hadde ventet på. Etter å ha hatt et møte med utvalget for å lodde om et nettsted kunne være noe de ville vurdere å støtte, satt vi i arbeidsutvalget i gang med å utforme en søknad som rommet flere ting, men hvor etableringen av et nettsted for kunstkritikk var hovedkomponenten. Søknad om et treårig prøveprosjekt ble skrevet og vi fikk støtten vi håpet på. Dermed var det mulig å starte med å etablere en styringsgruppe for prosjektet og etterhvert utlyse en redaktørstilling. Det kom inn tre søknader, og for å sikre den kunstfaglige substansen endte det opp med at jeg selv gikk inn som ansvarlig redaktør i en mindre stillingsdel, mens Ketil Nergaard var redaktør og drev nettstedet på daglig basis. Nettstedet var forankret i Kritikerlaget, som fungerte som mottager og garantist for støtten fra Kulturrådet.
Den første tiden
Dermed er vi tilbake ved 27. august 2003 og oppstarten av nettstedet. En grunnleggende tanke var å utvikle flere kritikerstemmer og få en mer interessant debatt. Det å rekruttere skribenter og redigere tekster var en daglig utfordring. Også folk fra litteratur, teater og film ble trukket inn. Dette var en dyd av nødvendighet fordi det snevre kunstfeltet bød på for få personer med kompetanse og skriveklo som samtidig hadde interesse av å melde sine synspunkter i offentligheten.
Redaksjonelt var strategien å publisere to lengre kritikker hver uke. Det med lengden var først og fremst betinget av ønsket om at nettstedet skulle publisere anmeldelser som var mer grundig diskuterende enn den typiske avisanmeldelsen, samtidig som et moment også var å få maksimalt ut av de begrensede honorarkronene vi rådde over. Angående størrelsen på honoraret så var det selvsagt et poeng for oss å bidra til å høyne nivået generelt. Men vi var ikke i stand til å betale det aviser som Aftenposten og DN typisk betalte sine frilansere. I tillegg til kritikkene, ville vi at nettstedet skulle sette i gang eller fange opp viktige kunstdebatter, som i neste omgang ideelt sett kunne forplante seg til andre medier og slik generere mer oppdaterte og produktive kunstdebatter i norsk offentlighet i det hele tatt, slik var i hvert fall ambisjonen. Den første invitasjonen til debatt fra redaksjonens side dreide seg om Museet for samtidskunst: «hvordan institusjonen har fungert de siste 15 årene, men like mye om hvordan den bør utvikle seg videre» (26.9.03) Vi var som nevnt opptatt av at nettet åpnet for en mer dialogisk kunstkritikk, hvor anmeldelsen ikke nødvendigvis ble stående som siste ord, men tvertimot kunne egge til motsvar og en videre diskusjon. I noen tilfeller fungerte dette veldig bra, men etterhvert opplevde vi dessverre også å bli tagget ned av dustete nonsens. Fra den idealistiske tanken om at det fantes en del mennesker der ute som genuint ønsket en seriøs diskusjon, ble det etterhvert klart at det fantes en ennå større kontingent av imbesile som kun ønsket å skite ned den offentlige meningsutvekslingen som nettstedet åpnet for. I ettertid ser man jo at dette var helt på linje med nettdebatter generelt, men frustrerende var det. Å bringe nyheter slik Kunstkritikk gjør i dag, var ikke det en del av den redaksjonelle strategien på denne tiden, slik jeg husker det.
Et annet moment som ble berørt i min ovennevnte velkomstartikkel var at nettstedet også skulle se den avanserte samtidskunsten i sammenheng med annen visuell kultur: «Slik vi ser det, gir det ikke lenger mening å diskutere kunsten som om den eksisterte i en separat sfære, høyt hevet over kommersialisme og konsum. I beste fall kan dette kanskje fungere som en utopisk drøm for de som trenger trøst. Når et privat museum i Oslo investerer femti millioner i en forstørret nipsskulptur av Michael Jackson, burde det være et tilstrekkelig bevis på at populærkultur og finkultur for lengst har inngått i en høyere forening.» En kjapp sjekk i nettstedets arkiv for 2003 og 2004 viser at av totalt 35 forskjellige skribenter, så kom 13 av dem fra andre fagfelt, alt fra medievitenskap til film, teater, musikk og filosofi. For å ta de mest utpregete eksemplene på «visuell kultur» så skrev for eksempel Kjell Runar Jenssen om Tarantinos Kill Bill, Rune Kreutz om Ringenes Herre og Tore Slaatta om Michael Moores Fahrenheit 9/11. Eivind Buene og Eystein Sandvik var innom og skrev om blant annet Kim Hiorthøy og Deathprod/Helge Sten. Camilla Eeg-Tverrbakk, Jon Refsdal Moe og Anita Hammer skrev om teater osv. Av de rundt 22 skribentene fra kunstfeltet hadde en håndfull bakgrunn som kunstnere.
Ved siden av den faglig godt argumenterte kritikken hadde vi også en uttalt policy om å utforske eller utfordre det kritiske språket, tillate «andre» måter å skrive på. Denne typen overskudd kunne man for eksempel finne i Jon Refsdal Moes tekster, til anstøt for noen og til glede for andre. Selve kroneksemplet her er Tommy Olssons raskt stigende bane som kritiker i gonzo-sjangeren, med rekkevidde langt utenfor det snevre kunstmiljøet. Tommys suksess skapte en febrilsk «subjektivitet» og selviscenesettelse hos en rekke av nettstedets skribenter. Selve gjennombruddet for Tommys strategi kom slik jeg husker det, med hans herostratisk berømte anmeldelse av åpningen av Carnegie Art Award-utstillingen på Kunstnernes Hus våren 2004, titulert «Jag är ensam, förvirrad och rädd, jag fryser och gråtattackerna kommer med allt kortare intervaller». Jeg mener fortsatt at det er en höjdare, hvor han får sagt noe som ikke helt lot seg si på noen annen måte, en slags delirisk tour de force når det gjelder å fange inn kunstverdenen som et sosialt felt og typegalleri. Det er selvsagt et paradoks at et nettsted som ble utviklet for å gi rom for den dyptgående refleksjonen, i en periode fikk mest gjennomslag med en slags sex and drugs and rock’n roll-aktig måte å skrive kunstkritikk på.
En kanskje mindre påaktet side ved nettstedet sett fra 2013 er dets funksjon som arkiv. Når man i dag blar tilbake i tekstene som ble publiserte fra høsten 2003 og utover sitter man med et rikt materiale til en svunnen tid, som jeg antar etter hvert vil danne utgangspunkt for nærmere studier.
