Morten Krohg er tilbake etter 7 års stillhet fra sitt kunstneriske virke. Med seg til Kunstbanken Hedmark kunstsenter har han 60 hvite bokser og sin akademiske koffert, det siste som en påminnelse om at 70 år gamle Morten Krohg stadig er på vei, men om det er som kunstner eller forsker, er fremdeles uvisst.
9 februar 1931 skrev Ludwig Wittgenstein i sin dagbok: «Tankene mine er så forgjengelige, forsvinner like raskt, som drømmer som må skrives ned med det samme en våkner hvis de ikke skal gå i glemmeboken straks». 42 år gammel var det redselen for det forgjengelige minnet som hele tiden plaget ham. Med en slik tilnærming kan harmløse visdomsord som «ta vare på øyeblikket» bli heller angstfylte og desperate. Likevel, når en godt voksen kunstner som Morten Krohg utforsker forgjengeligheten i sin nye utstilling, er det nettopp denne typen refleksjoner og livsvisdom vi forventer at han skal meddele til oss. I stedet får vi innsyn i et ambisiøst livsprosjekt, som til tross for at det startet allerede for 7 år siden synes å være ved sin spede begynnelse, for Morten Krohg har tydelig mer å gi.
 |
| Morten Krohg, Rekonstruerte minner, Kunstbanken Hedmark. (Oversiktsbilde). |
«Rekonstruerte minner» er en svært presis tittel for utstillingen. Med utgangspunkt i restaureringen av en gammel låve på gården som Morten Krohg og Bente Sommerfeldt-Colberg kjøpte i 1999, har Krohg samlet et utvalg arkeologiske funn som har åpenbart seg under arbeidet. Disse er plassert i bokser à la Joseph Cornell og hver boks er plassert i dialog med sitater fra utvalgte teoretikere. Sammen utgjør sitatet og boksen en helhet, som hver og en er så fascinerende at man blir stående krumbøyd over dem, og glemmer tid og sted. Med i utstillingen er også en fotoserie med utgangspunkt i etterlatte hus og en gammel Renault, som fremstår som tilleggsdokumentasjon, pekende mot nye mulige forskningsobjekter. For dette dreier seg like mye om forskning som kunst. Som professor i Kunst, design og formgivning, på Avdeling for estetiske fag ved Høgskolen i Oslo, har Krohg siden 2000 benyttet sin tilmålte 40% forskningstid til restaureringen av låven.
Men det er de hvite boksene som står i sentralt i utstillingen. Med 60 bokser fordelt på tjue bord, dannes to parallelle pultrader gjennom det rektangulære rommet. Som om Krohg og hans studenter har forlatt arbeiet og overlatt det til oss. Om jeg myser med øynene blir dette et skeivt og søtt bilde på det tidvis klaustrofobiske forholdet mellom kunst og akademia, som Krohg også bidrar til – kanskje mer enn han ønsker.
Iscenesettelse
 |
| Morten Krohg, Rekonstruerte minner, Kunstbanken Hedmark. |
Boksenes forfalne gjenstander korresponderer i noen tilfeller med et transparent bilde av den perfekte utgaven på glasslokket, eller nedfelt i boksen. I en boks ligger skår fra en porselenskopp med rosedekor sammen med en liten akvarell av den orginale dekoren. Rekonstruksjonen blir tilsynelatende betrakterens oppgave. Men rekonstruksjonen skjer både på et konkret og et abstrakt plan. Den abstrakte rekonstruksjonen forutsetter en erkjennelse om at minnenes sannhetsverdi er avhengige av våre subjektive forestillinger og forgjengelighetens lover. Boksene synliggjør hvordan vi sorterer, rekonstruerer og iscenesetter våre egne minner. Krohg iscenesetter gjenstandene ved å plassere dem i nye sammenhenger, og han nøler ikke med å blande inn sine egne minner: I en av boksene finner vi et fotografi av Morten Krohgs farmor, den unge Oda Krohg, sirlig plassert i komparasjon med et nydelig og detaljerikt skår av en glassskål. Det tilhørende sitatet kommer fra den amerikanske kunstneren Lorna Simpson: «Family stories are often told in a code and in such a raoundabout way and as the stories are passed down they take on heroic and mythological proportions.»
En boks fylt med små tomme fugleegg, med en transparent vitenskapelig illustrasjon av en mann på glasslokket, er kombinert med følgende tekst: «Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig, og så fengslende som mulig for å holde oppmerksomheten rettet mot den; det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner. Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på lidelsens natur og ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner.» Sitatet er hentet fra en samtale mellom Edward S. Said og David Barsamian om den palestinske kampen for selvstendighet.
 |
| Morten Krohg, Rekonstruerte minner, Kunstbanken Hedmark. |
Gjennom iscenesettelsen skapes det mening til det tilsynelatende meningsløse. Et bekkenskjelett fra et eller annet dyr, liggende i den hvite nakne boksen uten bearbeidelse fra kunstneren, sammenstilles med et sitat av Michel Foucault: «The word is covered with signs that must be deciphered, and those signs which reveal resemblances and affinities, are themselves no more than forms of similitude. To know must therefore be to interpret: to find a way from the visible mark to that which is being said by it and which, without that mark, would lie like unspoken speech, dormant within things.»
Humler, knokler og barnesko
 |
| Morten Krohg, Rekonstruerte minner, Kunstbanken Hedmark. |
Forgjengelighet er en gjennomgående tematikk i utstillingen. Det forgjengelige er ofte det stillferdige; en død humle, dyreknokler, en utslitt barnesko, skår av kopper og glass, råttent treverk, en enkel spiseskje. Men noen ganger har Krohg latt gjenstandene fått et friere assosiativt spillerom. To tilfeller er Morten Krohgs funn av massive spikre – muligens benyttet i låvens bærekonstruksjon. Her har Krohg latt seg fange av spikernes sterke uttrykk, samlet og ordnet dem i en boks og latt dem korrespondere med det transparente bildet av to hender på glasslokket. Dette gir selvfølgelig religiøse assosiasjoner, noe som bryter med resten av utstillingens mer komplekse helhet. Tilsvarende blir det når Krohg i en annen boks lar en av de massive spikerne gjennombore et egg. Vakkert og stilisert, ikke minst ganske effektfullt med de skarpe kontrastene, men også dette peker ut av sin sammenheng. I andre tilfeller er ikke forholdet mellom sitatet og innholdet i boksen like helstøpt. Dette blir spesielt tydelig fordi utstillingen ellers er så presis og solid. Når komposisjonene ikke springer ut av Krohgs egen inderlighet og varme, men blir rent tekniske grep for å fremprovosere vår forbarmelse fungerer det ikke. Det funker ikke når Krohg vil vi skal føle. Men som sagt, vi snakker om 60 bokser her.
Morten Krohg strukturerer materialet strengt og vitenskapelig, med en åpenbar varhet for dets egenskaper og stofflighet. Denne varheten kan gi inntrykk av at vi har å gjøre med en innadvendt kunstner, men Krohg har på ingen måte forlatt sine referanser, verken kunstneriske, akademiske, eller politiske. Disse formidles videre til oss gjennom sitatene (selv om også George Bush og Sinead O’Connor er sitert her!). Ikke uventet kan mange av filosofene og teoretikerne knyttes til den venstreradikale og poststrukturalistiske tradisjonen, og til litteraturvitenskap, språkfilosofi eller semantikk. Fra dette utskilles et krystallklart metaperspektiv – som om Morten Krohg viser oss sin egen utvalgte poetikk.
 |
| Morten Krohg, Rekonstruerte minner, Kunstbanken Hedmark. |
På vei ut igjen fra Kunstbanken mottar jeg, foruten utstillingskatalogen med tekster av Harald Flor og Per Bjarne Boym, en HiO-rapport fra 2005; G.14B.nr.52. Sande i Vestfold – Et narrativt billedprosjekt, skrevet av Morten Krohg. «Rekonstruerte minner» har opplagt narrative elementer, men det å sette tekst opp mot en gjenstand gjør den ikke automatisk narrativ. Enkelte ganger virker tekstene derimot dempende på gjenstandens egne narrative potensiale. Sitater fra tunge teoretikere koblet opp mot enkle hverdagslige gjenstander skaper abstraksjon. Langt mer enn en narrativ opplevelse, danner de forskjellige sammenstillingene en erkjennelsesteoretisk helhet. I noen av tilfellene blir sitatenes funksjon utelukkende å bekrefte gjenstandene – som om boksens innhold utgjør en påstand og sitatet er der for å bevitne dets sannhetsverdi. Men hvilken erkjennelse rommer boksen? Synliggjør Morten Krohg hvordan forholdet mellom vårt eget konsum og forgjengelighet, gjør at vi opplever fortiden mer autentisk enn oss selv? Eller er Krohg bare romantiserende og nostalgisk?
På omslaget til den nevnte HiO-rapporten kan vi lese følgende: «Hva er det som får oss til å oppsøke bilder som verken er nyttige i en funksjonell sammenheng, eller primært vakre i sitt utseende, og som kanskje springer ut av en annen persons private valg? Eller sagt på en annen måte: Hva er det som er så tiltrekkende med fiksjoner?» Hva er vel mer snikende enn en akademisk teaser? Skulle jeg lest denne prosjektrapporten på forhånd? Bør prosjektrapporten, som inneholder Krohgs egne analyser og fortolkninger av sitt eget verk, sees på som en del av verket, eller som en gitt fasit? Da jeg mottok rapporten, gjemte jeg den i vesken – nærmest instinktivt – og der har den ligget til nå. Rapporten er sikkert spennende lesning, selv har jeg ennå ikke lest den, den lukter av pensum til et emne på masterstudiet i kunsthistorie. Om den ikke er det, vil den sannsynligvis bli det. Men for all del, Krohg viser med denne utstillingen at han kan tekkes langt mer enn institutter og kvalitetsreformer – Morten Krohg er, til tross for sitt professorat, en stor kunstner.
