Ubehaget i tenåringskulturen

Charlie White forlyster seg i tenåringsestetikk og populærkultur med en murrende følelse av ubehag i bunnen.

I utstillingen Spilling Hot Gossip – a selection from The Girl Studies får vi se amerikanske Charlie Whites nyeste kunstneriske prosjekt. Siden han debuterte med serien In A Matter of Days i 1999 har White etablert seg med et slagkraftig og egenartet iscenesatt fotografi som bl.a. blander estetikk hentet fra High School-filmer med skrekkfilmelementer. Med sin kanskje mest kjente serie, Understanding Joshua fra 2001, befestet han sin interesse for amerikansk middelklasses tenåringskultur. Bildene her viser gjerne en eller flere tenåringer sammen med «Joshua» som er en slags alien eller et monster. Monsteret blir en personifisering av de uregjerlige kreftene som tenåringene rives mellom og hvordan de på forskjellige måter forholder seg til disse. I noen bilder fremstilles Joshua som et offer, i andre fremstilles han som inkludert og elsket, og i atter andre fremstår han som truet. Ofte i settinger fra fester og med undertoner av vold og seksualitet. Bildene er moteaktig belyst og tenåringene er fra tydelig velstående familier. Joshua blir således tegn på en uro som har befunnet seg under den glatte fasaden og nå kommer til overflaten.

Best friends forever

Charlie White: Still from OMG BFF LOL, 2008, Single channel animation

Problematikken rundt den amerikanske middelklassens tenåringskultur går igjen i alle Whites prosjekter, også i Spilling Hot Gossip, selv om monsteret er borte i dette prosjektet. Utstillingen er på mange måter tonet ned i forhold til tidligere prosjekter, og det iscenesatte elementet er ikke lenger sentralt. Det er en mindre spektakulær fotografisk omgang med tenåringer og deres posisjon mellom barn og voksen i disse arbeidene. Han har også beveget seg utover det fotografiske og inkludert en animasjon med den tidstypiske tittelen «OMG BFF LOL» – en type forkortet chatspråk som står for Oh my god Best friends forever Laughing out loud, en 35mm kortfilm (som forøvrig også ble vist på Directors Fortnight på filmfestivalen i Cannes) kalt «American Minor», et veggmaleri og et utvalg magasinforsider fra moteblader fra 2005-2006.

Motebladene er ikke egne verk, selv om de godt kunne vært det. De har snarere som hensikt å belyse hvordan White har forsket på tenåringskulturen – han tar nemlig en doktorgrad innenfor dette temaet. De skaper en umiddelbar glamorøs følelse idet man kommer inn i utstillingen som underbygger den følelsen av overflatiskhet som animasjonen beskjeftiger seg med. I «OMG BFF LOL» møter vi to tenåringsjenter som henger ut sammen på kjøpesenteret og for seg selv på soverommet eller badet, kanskje de tre viktigste locus i en tenåringsjentes liv. Dialogen på kjøpesenteret viser at de opplever det å være bestevenner for alltid (BFF) som fundert i at de liker de samme klærne og drikker den samme fudgen. Animasjonen parodierer stereotypiske fremstillinger av velstående tenåringer hvis hovedbeskjeftigelse i livet er å shoppe identitet. På soverommet og badet kjeder de seg, venter på at den andre skal ringe på telefonen, og gråter. Der er de alene og kontrasten til den deliriumsfylte gleden ved å shoppe blir enorm. Men dialogen de har på kjøpesenteret legger også opp til en refleksjon rundt shoppemanien. Når hun første sier «The mall is heaven, it’s like a massiv crystal palace of total happiness» så er hun andre først enig, før hun innser at «It’s kind of like hell too», men det stikker ikke dypere enn at de innser at det å ha noe er bedre enn å ønske seg det. Animasjonsvideoen er plassert på en pidestall foran et veggmaleri som viser jentene i full figur med alle assessoirer godt synlige, som for å bekrefte hvor de henter identiteten sin fra. Jeg opplever rommet som tett opp til en pop art-installasjon med de glossy magasinene, videoen og veggmaleriet. Her stilles konsumkulturen tilsynelatende ubearbeidet ut i gallerirommet og presentert på denne måten appellerer det sterkt til en camp glede over ungdomskulturens estetikk og tilsynelatende uanstrengthet.

Krøllete kjendiser & blurry kjønnsidentitet

Charlie White: Teen Idols #2, 2008 Ed. of 3, 2 AP C-Print, 40,64×50,8 cm

Satt opp mot det neste rommet i utstillingen som problematiserer kjønnsidentitet og kjendishysteri, blir det første rommet som en hinne som sprekker. Kontrasteringen mellom rommene matcher forsåvidt kontrasten i animasjonen mellom det offentlige rommet, kjøpesenteret, hvor en klisjéfylt konsumeridentitet spilles ut, og det private rommet, soverommet eller baderommet, som preges av ørkesløshet og tristesse. Forholdet mellom the dizzying heights og the terrifying lows preger jo det ungdommelige følelsesliv, noe som understøttes av denne kurateringen.

Bildene av forvridde kjendiser i «Teen Idols» #1 – #5 er vrengebildet av motecoverne i det føste rommet og gir meg en skrekkblandet fryd. De er komiske samtidig som de er groteske og all glamouren rundt kjendisidoler blir brutt ned her. Grepet er enkelt, men fungerer overraskende godt. White har klippet ut bilder fra postermagasiner, krøllet dem sammen og avfotografert dem. Ansiktene er stivnet i hysteriske uttrykk. Munner som før har smilt et forførende smil, blir til skrikende munner (i Teen Idols #1 & #4) eller overdrevne, sykelige smil (i Teen Idols #5 & #2). Bildene har en tvetydighet i seg som smitter over på betrakteren.

Charlie White: Teen and Transgender Comparative Study #2, 2008 Ed. of 5, 2 AP Chromogenic Print, 67,3×91,5 cm

Hele dette rommet står egentlig i tvetydighetens tegn. Bildene «Boy Posed», «Girl Posed» og æTeen and Transgender Comparative Study» #1, #2 og #5 problemamtiserer tenåringers kjønnsidentitet og fremstiller den som udefinert og flytende. Mens «Boy Posed» og «Girl Posed» undersøker tenåringsmagasinenes fremstilling av skjønnhet og identitet, har White satt sammen unge jenter med male-to-female transseksuelle i «Teen and Transgender Comparative Study»-serien. Rent fotografisk er bildene stramme portretter mot en gridfylt bakgrunn. Griden får en umiddelbart til å tenke på forskning rundt ideelle forhold mellom kroppsdeler og en standardisering av kroppens form. «Teen and Transgender Comparative Study»-bildene er kanskje de mest interessante her for de skaper en ambivalens i betrakteren fordi man ikke umiddelbart forstår hva man ser. Det er også et spill med tidsopplevelse her fordi modellene i hvert enkelt bilde har lignende ansiktstrekk og hår. De kunne rett og slett vært den samme personen for femten år siden og nå. Når man kommer gjennom denne forvirringen nærmer man seg det som White har vært på leting etter i disse bildene, en transformasjonstilstand, et stadium hvor kjønnsidentiteten er udefinert.

Sluttpunkt

Det siste rommet trekker den ambivalente stemningen fra det mellomste rommet ned til et nullpunkt. Her er det kjedsommelighet, ensomhet og likegyldighet som rår. Filmen «American Minor» sprang ut av at White laget reklamefilmen «Pink» for Adidas Adicolor, en film om en tenåringsjente som dekkes av en rosa farve mens hun snakker i telefonen i et typisk jenterom. Filmen har ingen dialog, kun et elektronisk soundtrack som definerer stemningen. I «Pink» er det snakk om en transformasjon som er fraværende i «American Minor», men felles er den ensomme tenåringskarakteren, stillestående kamerabruk og lydens rolle i å formidle karakterens emosjonelle tilstand.

Charlie White, Film Still, American Minor, 2008, Ed. of 3, 2 AP 35 mm film transfered to Blu Ray, 7:44 min

Charlie White, Film Still, American Minor, 2008, Ed. of 3, 2 AP 35 mm film transfered to Blu Ray, 7:44 min

Filmen utspiller seg i et velstående hjem hvor designet i overdreven grad er stramt og hypermodernistisk med en gjennomgående hvitfarve. Jenta er blond, blåøyd og kledd i rosa singlet og blå shorts. Scenografien er redusert til et minimum for å fremme en steril følelse. Denne steriliteten preger også handlingen. Ingenting skjer egentlig. Hun spiser en bolle cereals, ligger på sofaen og plukker på fingrene sine og på en blå reim eller sitter på gulvet i rommet og stirrer på en skapseksjon. Lyden er truende og dronete som for å fremme en følelse av ubehag over hele situasjonen. Eneste tegn til action er i en av scenene hvor vi hører jentestemmer som ligner de fra «OMG BFF LOL». Hvis vi ser utstillingen som en reise gjennom tilstander i en tenårings hverdag blir denne filmen et naturlig sluttpunkt. Kurateringen er således velfungerende fordi betrakteren blir dratt ned gjennom følelseslagene til en emosjonell bunn. Fra en overdreven lykkefølelse, om enn med tilsnitt til ensomhet og ulykkelighet, i det første rommet, gjennom rom nummer tos påtrengende ambivalens og usikkerhet, til det siste rommets intense likegyldighet og meningsløshet. Her stopper det. Fra nå av kan du aldri se på samme måte på den amerikanske middelklassens tenåringskultur igjen.

Stilen i utstillingen er svært nedtonet i forhold til Whites tidligere prosjekter som har vært mer spektakulære og filmatiske. Det kan virke som han gjennom den pågående forskningen har blitt mer konsentrert i uttrykket og søker seg inn mot en kjerneproblematikk. På sett og vis savner jeg nok de mer hardtslående bildene som både er mer forførende og hvor ambivalensen og ubehaget i tenåringskulturen kommer mer direkte på betrakteren, men det er absolutt ingen dårlig utstilling. At White i det hele tatt stiller ut i Norge er en stor begivenhet som bør berømmes. Med denne utstillingen hever Oslo Kunstforening seg til et høyt internasjonalt nivå. Ikke minst på grunn av den overordnede kurateringen til Marianne Hultmann.

Ingressbilde:Charlie White, Teen and Transgender Comparative Study #1, 2008 Ed. of 5, 2 AP Chromogenic Print, 67,3×91,5 cm