Uavhengighetserklæringer

På Hulias i Oslo slipper Ilavenil Vasuky Jayapalan løs sine indre aper.

Ilavenil Vasuky Jayapalan, Young Spring, 2023. Installasjonsbilde fra Hulias, Oslo. Foto: Hulias.

Etter sigarettlukten og de tomme ølboksene samlet i klynger langs veggen på visningsstedet Hulias å dømme, har festen så vidt lagt seg. At kritikeren stiller på slaget for angitt åpningstid dagen etter vernissage er kanskje nådeløst, samtidig harmonerer den rastløse energien i rommet godt med oslobaserte Ilavenil Vasuky Jayapalans separatutstilling Young Spring.

Jayapalan, som jobber med blant annet musikk, grafisk design, performance og video, skaper her noe som mer kan regnes som en situasjon, en foranderlig utstilling som later til å tematisere posisjonen mellom å kontrollere og slippe fri.

På veggene er det malt flere store, svarte silhuetter av aper. De har lange haler og ser ut til å være i bevegelse. En buddhistisk munk jeg senere finner på Youtube forteller at våre indre aper – det viltre og tjatrende stemmekoret som stadig stjeler oppmerksomheten vår – bare blir destruktive om vi definerer dem som sjef eller fiende. Mer gunstig er det å bli venn med apene, noe det ser ut som om Jayapalan har satt seg fore, gjennom å bruke energien deres som motor for egen skaperkraft.

Ned fra to av takets oktagonale lysskinner er det festet gjennomsiktig plast som danner to adskilte soner, der den ene er tom og den andre huser et rotete skrivebord med male- og tegnemateriell, et hav av ledninger, en slags lysestake, røkelse, en pakke papirlommetørklær, noen høyttalere, en engelsk oversettelse av Jean Genets Tyvens dagbok (1949), et utvalg alkoholholdig drikke, en messinghest og noen andre idiosynkratiske gjenstander som jeg antar er av personlig verdi for kunstneren selv. På en av høyttalerne ligger en klase bananer, utover bordet er det spredt en drøss tamarindbelger. Fruktene kan ses som et smått tøysete nikk til apefôr, eller som et litt mer seriøst nikk til kunstnerens eelam-tamilske røtter, der den sistnevnte, søtsyrlige frukten inngår som sentral ingrediens.

Mellom veggene og den for anledningen sortmalte stolpen omtrent midt i rommet er det spent opp et titalls metalltråder i ulike høyder som gjør det vanskelig å fritt bevege seg rundt. Da jeg besøker utstillingen, er det festet i underkant av ti blekk- og tusjtegninger på hvite ark av varierende størrelse med metallklyper til trådene, og for å se dem alle må jeg forsere hinderløypa Jayapalan har lagt opp til. I tegningene brukes det mye svart og motivene er i all hovedsak abstrakte. En og annen ape antydes, det er også flere hender og mange av strekene får tankene over på skriftspråk. Under utstillingsperioden skal det angivelig produseres totalt hundre og utviklingen kan følges på Hulias’ nettsider.

Etter planen skal kunstneren sitte i lokalet og kverne ut bilde etter bilde i en form for automatisert prosess, men ettersom han ikke er tilstede under mitt besøk, kan jeg bare forestille meg hvordan Jayapalans nærvær vitaliserer rommet. Til å hjelpe meg har jeg det new age-aktige, drivende, smått enerverende lydsporet Jayapalan har satt til å farge utstillingen: kunstnerens egen remix av Jon & Vangelis’ State of Independence. Og der nettopp denne setningen messes om og om igjen er det nærliggende å tro at Jayapalan foreslår den improviserende akten som frigjørende. Samtidig er det noe kvelende over både lydsporet og det lille plastavlukket der kunstneren både skal skape og betraktes.

Ilavenil Vasuky Jayapalan, Young Spring, 2023. Installasjonsbilde fra Hulias, Oslo. Foto: Hulias.