I 2015 feirer Museet for samtidskunst 25 år. Jubiléet markeres fra 13. mars med utstillingen Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015. Kunstkritikk markerer begivenheten med åtte kritiske blikk på museet.
Tore Slaatta er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
1. Hvordan vil du beskrive den faglige profilen til Museet for samtidskunst i de tretten årene museet eksisterte som selvstendig institusjon, fra 1990 til 2003?
Spørsmålet minner meg på den rollen Museet for samtidskunst har spilt for min og etterfølgende generasjoner av kunstinteresserte i Oslo. Da Museet for samtidskunst etablerte seg på Bankplassen var det mange som mente det kom til å gå galt, at bygget var feil, og at det måtte bli et midlertidig sted for samtidskunstens offentlige museum. Men museet kom relativt godt fra det. Det var flere gode utstillingsopplevelser, og kafeen fungerte i helgene, før den ble outsourcet som kinarestaurant. Museet ble en dannelsesinstitusjon og lyktes i å skape interesse for samtidskunsten med sine Terskel-utstillinger. Bygget var fortsatt nokså håpløst, men man trengte jo museet.
2. Hvordan synes du museet har utviklet seg innenfor rammen av Nasjonalmuseet de siste tolv årene?
Sammenslåingen av Nasjonalmuseet brakte Museet for samtidskunst tilbake i folden, og til intern brytning med en stor og uklar museumsorganisasjon. Det virket som om samtidskunstmuseet, som bygg og egen organisasjon, ble gitt opp. Nasjonalmuseets intetsigende identitetsdesign ble brukt til å utviske samtidskunstmuseets profil, bokhandelen ble oppgitt, kafeen ble outsourcet. I stedet for et eget museum for samtidskunst fikk vi en avdeling i det nye Nasjonalmuseet. For min del gikk noe viktig tapt i denne perioden.
3. Hva har vært museets viktigste bidrag til det norske, nordiske og internasjonale kunstfeltet?
Museet var et pulserende sted på 90-tallet, og ga håp om at Oslo ville få et bedre og mer moderne museum for samtidskunst. Å ha Astrup Fearnley Museet i nærheten skapte et dynamisk samspill, og Museet for samtidskunst kunne vise, i konkret utstillingspraksis, hva forskjellen mellom et privat, samlingsbasert museum og et offentlig samtidsmuseum kunne være. Det ga håp om et nytt bygg, et nytt samtidskunstmuseum.
4. Hvordan mener du museet fungerer på Bankplassen i dag?
Det har lenge vært en forlatt bygning, ingen bor der lenger, og kunsten trives ikke lenger. Bankplassen har i flere år vært det materielle og symbolske ubehaget i det sammenslåtte Nasjonalmuseet.
5. Hva er museets største utfordringer i årene frem til Nasjonalmuseet åpner i nye lokaler på Vestbanen i 2020?
Museets tid virker allerede over, det er få ambisjoner å se i Nasjonalmuseets programmering for bygget på Bankplassen. Så utfordringene er knyttet til det nye museet: Nasjonalmuseet må utvikle strategier som kan overbevise om at det offentlige har noe å gjøre, noe å by på, noe de private museene ikke allerede gjør. I de siste årene har Astrup Fearnley Museet og private samlere posisjonert seg i Nasjonalmuseets fravær. Museet har derfor et arbeid å gjøre med å styrke troverdighet og tillit på samtidskunstens område. Hva skal de med det nye bygget? Hva slags samling vil de utvikle, og hvordan skal de forholde seg til private samlere på norsk og internasjonal samtidskunst? Hva vil de gjøre i forhold til kunstscenen i Oslo og Norge for øvrig? Nasjonalmuseet må avklare for seg selv, og snart også fortelle omverdenen, hva vi kan forvente av dem i fremtiden.
