Kunsten tilpasses visningsstedets dimensjoner, institusjonenes behov for å tiltrekke seg nye publikumsgrupper, kunstnerens økonomiske omstendigheter, markedet, støtte– og stipendordninger, trender og ikke minst estetiske konvensjoner. I Erle Saxegaards utstilling Instruments for drawing down the moon på Billedhoggerforeningen fremstår det i stedet som at det er vi, det vil si publikum, som skal tilpasse oss kunsten. Samtidig er skulpturene i utseende og utføring nokså konvensjonelle, godt tilpasset den gjengse forventningen til hvordan samtidskunst skal se ut. Det er en motsetning som oppleves produktiv, men ikke nødvendigvis intendert.
De seks skulpturene til Saxegaard består av naturfargede lærstykker stramt oppspent på rørformede metallstrukturer av ulike størrelser. Hjørnene på læret er avrundet og på bak- og undersiden og der læret slynger seg rundt rørene er det oftest strammet til med kraftige spenner, slike som finnes på sadelvesker. Utrykket er ved første øyekast typisk postminimalistisk, smakfullt heller enn prangende, laget av materialer som skaper et fåtall tiltalende, enkle kontraster: mykt mot hardt, organisk mot tilvirket. Mer uvanlig er det at lærflatene ser ut til å være laget for å utføre ulike løfte- og strekkeøvelser, om enn varianter som ville satt kroppen i nokså ukomfortable positurer. Dette bygger videre på prosjekter Saxegaard har gjort tidligere, hvor hun iscenesetter gymsaler og andre treningsrom.
Bend bend/Right in the middle/You are bendable/You are bendable/Not from steel (alle verk 2023), er formet som en slags asymmetrisk sal, men hvor det man kan kalle setepartiet er såpass smalt at den ville vært ukomfortabel å sitte på. Jeg forestiller meg at om man skulle prøvd, ville man måttet sitte med beina spredd, knærne dyttet ned i gulvet. Det ville vært en positur med høye krav til god fleksibilitet og balanse, ettersom man antagelig også ville hellet til én side, på grunn av asymmetrien. Mer tilgivende er Hidden pockets of secret gemstones/Stretching away from the sunlight, hvor skinnet er spent opp mellom to parallelle rør, som svinger nedover mot midten av formen slik at den står og vipper. Den kan ligne en sykebåre, behandlingsbenk eller dumphuske, men er såpass smal og kort at det er vanskelig å se for seg at den skulle blitt tatt i bruk.
Skulpturene til Saxegaard stritter altså mot den praktiske funksjonaliteten verkene uttalt henviser til. Men når det gjelder de kravene kunsten vanligvis møter, som å være gjenkjennelig som kunst, kunne leses i tråd med gjeldende trender også videre, fremstår de langt mer tilpasset. Materialer, utførsel og den overordnede estetikken er typisk for smakfulle kunstobjekter og oppleves slik sett ganske frakoblet de kroppslige forvrengningene de insinuerer.
Utstillingstittelen, Instruments for drawing down the moon, er for øvrig hentet fra et Wicca-ritual. Slik oppleves det også som om utstillingen ønsker å knytte seg til trenden med å tematisere ulike velvære-aktiviteter – i dette tilfellet trening – som vår tids utgaver av estetisk-spirituelle renselsesritualer. Men Saxegaards kunst fremstår ikke spesielt forpliktet til å utforske dette fenomenet i dybden til sammenligning med kunstnere som Miriam Hansen eller Simon Daniel Tegnander Wenzel, selv om hun riktignok har invitert Elise Nohr til å trene ved hjelp av skulpturene. Denne performancen, som forekommer på uspesifiserte tidspunkter, vil muligens kunne skyve noe på dette inntrykket og ikke minst forestillinger om hvordan skulpturene kan brukes.
Som nevnt innledningsvis tilpasser kunstnere produksjonen sin til forventninger og økonomiske realiteter. Det er en myte at kunsten er autonom, og det lønner seg i liten grad å ta intellektuell eller estetisk risiko. Bedre å gå i gjenkjennelige spor og henge verkene på tidsriktige emner enn å bli oversett, ikke få utstillinger, stipender eller anmeldelser også videre. Dette kravet til tilpasning, det man også kanskje kan kalle kunstfeltets kreative begrensninger eller dets insentiver til konformitet, er det jeg opplever at denne utstillingen overordnet kommenterer. De slangemenneske-aktige fordreiningene som skulpturenes former får betrakteren til å forestille seg, vender på denne relasjonen og spør om det er mulig å se for seg en mer radikal kunst, en som er mer kompromissløs og som stiller krav. Samtidig er det akkurat som om disse verkene bare vil spørre. Selv forsøker de ikke i nevnverdig grad på å fristille seg fra rådende normer.
Det pessimistiske svaret på det overnevnte spørsmålet er kanskje at en slik mer utforskende praksis har vanskelige levekår. De instrumentelle kravene til kunsten nevnt innledningsvis, opprettholdes av kunstinstitusjonene, støtteordninger og ikke minst kritikken. Kravene ledsages dessuten av en stadig raskere informasjonsflyt, som presser aktører i alle ledd til å levere innhold som er «relevant» i den forstand at det ligner det som vises andre steder. Kunstverkene som virkelig fordreier betrakterens verdensanskuelse, gjør noe nytt eller uventet, er sjeldene, selv om det ofte er det vi får høre at samtidskunsten skal forsøke.
