Ti spørsmål: Camilla Løw

Camilla Løw åpner i morgen utstillingen The Space of Shape-Time på Museet for samtidskunst, som en del av serien museet gjør med yngre, norske kunstnere.

Fra monteringen av Camilla Løws utstilling The Space of Shape-Time på Museet for samtidskunst. Foto: Andreas Harvik/ Nasjonalmuseet.

Camilla Løw åpner i morgen utstillingen The Space of Shape-Time på Museet for samtidskunst, og forrige uke avduket hun to nye arbeider i skulpturparken til Henie Onstad Kunstsenter; én større betongskulptur og en mindre avlegger, en benk. Separatutstillingen i Museet for samtidskunst består også i hovedsak av nye skulpturer, samt en ny installasjon. Nasjonalmuseet melder at museets «banksal» er totalt transformert som en del av Løws utstilling.

De siste årene har Løw vært blant de synligste kunstnerne innen det som fremstår som en fornyet skulpturell tendens i kunstfeltet, og hun vant i 2007 den første Statoil Art Award. Kritikeren Dieter Roelstraate har omtalt arbeidene som en type svært humanistisk skulptur.

Hvordan går det med utstillingen?

Fra monteringen av Camilla Løws utstilling på Museet for samtidskunst. Foto: Andreas Harvik/ Nasjonalmuseet.

– Det går bra, endog litt hektisk akkurat nå med siste innspurt av monteringen.

Hvor kommer tittelen The Space of Shape-Time fra?

– Tittelen er hentet fra et dikt av den engelske poeten Allen Fisher – diktet heter «Around the World», og selve strofen jeg har valgt som tittel spiller på fysikkens teori om the shape of space-time, men Fisher har snudd på ordene.

Hvor viktig er titler i arbeidene dine?

– Jeg gir alltid titler til verkene mine – de er ikke fullstendige uten titler.

Skulptur har siden minimalismen vært en veldig romlig kunstform, men dine arbeider er samtidig svært visuelt selvstendige objekter. Hvordan forholder du deg til relasjonen mellom objektet og utstillingsrommet i utstillingene dine?

– Jeg tenker på verkene som individuelle objekter i utstillingsrommet, men de er ikke selvstendige. De er del av et større bilde definert av rommet, arkitekturen, landskapet og forholdet seg imellom – og til publikum.

Skulpturen har alltid vært din primære arbeidsform, hva var det med dette mediet som først opptok deg?

Det høres kanskje ut som en klisjé, men det var det mediet som føltes riktig. Og jeg liker det uendelige utvalget av materialer som finnes.

Camilla Løw, Neon Winter, 2012. Foto: Camilla Sune/ Henie Onstad Kunstsenter.

 

Camilla Løw, Social Geometry, 2012. Foto: Camilla Sune/ Henie Onstad Kunstsenter.

Du avduket også nye skulpturer på Henie Onstad sist uke, hvordan ser på forholdet mellom disse to åpningene? Tenker du at de skal ses opp mot hverandre?

– Det var litt tilfeldig at de åpnet samtidig, men jeg synes det er fint. På Henie Onstad er det to permanente skulpturer til parken, og på Museet for samtidskunst er det en utstilling av skulpturer og en serie med silketrykk som vises. Både skulpturene på Henie Onstad og verkene på museet er laget med tanke på de forskjellige visningsstedene. Jeg synes det er interessant å jobbe med to såpass ulike rom samtidig. Det er en relevans mellom verkene, men det er også to ulike tilnærminger til skulptur.

På Nasjonalmuseets nettside omtales arbeidene dine som «elegante», hva slags forhold har du til adjektiver?

– Forholdet mitt til adjektiver er det samme som forholdet mitt til kategorier – det er et språk som benyttes for å forklare og plassere noe. Jeg synes det er interessant å lese tolkninger av verkene mine – noen ganger åpner det opp en ny måte å se dem på, mens andre ganger kan det være med på å styre lesningen av verket i en spesiell retning – og dette kan være problematisk.

Er det noen kunstnere eller forfattere som opptar deg spesielt for tiden?

– Bra folk rundt meg som gjør bra ting.

Hva ville du endret i kunstverdenen i dag?

– Mindre hierarki.

Diskussion