Nede i kaffekoppen til det spiritistiske mediumet Ingeborg Køber (1895-1977) dukker bildet av en oljeplattform opp. Jammen er det ikke kvinnesakspioneren Aasta Hansteen (1824-1908) som spøker i kaffen på Valkyrien restaurant denne formiddagen i 1973, friskt bitter over å ha fått et sugende stålskjelett i Norskehavet oppkalt etter seg. «Statoil must have become bored of the Norse Gods and wanted something with a bit more spice, a bit more tang», utbryter Hansteens spøkelse: «a strong feminist to mask their patriarchal rape of the earth!»
Denne snurrige scenen er hentet fra Snake Oil: An Agit Soap, den tredje i en serie Nasjonale episoder av kunstnerkollektivet – eller den «kunstneriske personaen», som de selv titulerer seg – Rose Hammer. I 2019 og 2020 ble henholdsvis teaterforestillingen Grini og Norges mulige framtid og hørespillserien The Radical Flu presentert som en del av Oslobiennalen. Selv om biennalen nå er en saga blott, har kollektivet fortsatt, og søndag 25. januar ble Snake Oil vist på Kunstnernes Hus kino. Når Rose Hammer går til filmen for første gang, møter den hardtslående agit-prop-tradisjonen såpeoperaens melodramatiske flate.
Rose Hammer er altså et kunstnerkollektiv som, slik det ble understreket fra scenen på Kunstnernes Hus, hvem som helst kan bli medlem av. Prosjektet henter sin metode fra Bertolt Brechts lærestykketradisjon og radikal pedagogikk. Navnet på den selverklærte «internasjonale femme fatale» er i seg selv flerstemt: det nikker til hammeren på Ibsens gravstøtte, arbeiderbevegelsens røde rose og en brechtiansk sentens om at kunst «ikke er et speil, men en hammer som kan forme virkeligheten».
Som i de tidligere episodene, tar Snake Oil utgangspunkt i en sentral hendelse i norsk historie: oljekrisen som i 1973-1974 skapte unntakstilstand i Vesten, begrenset bilkjøring og tvang selv Kong Olav på trikken i solidaritet med folkets dugnadsånd. I Rose Hammers versjon av begivenhetene møter vi et persongalleri som spenner fra Einar Gerhardsen og Ingeborg Refling Hagen, kjent fra de tidligere Nasjonale episodene, til Anders Lange, som grunnla forløperen til Fremskrittspartiet, den irakiskfødte oljebyråkraten Faouk Al-Kasim og et knippe karakterer hentet fra nordisk mytologi, som det spretne, splidsøkende ekornet Ratatosk og Jörmungandr, Midgardsormen.
Tonen er gjennomgående komisk, både kamera, kulisser og skuespill skrangler bevisst. Det som ser ut til å være kjernen, er fortellingen om Farouk Al-Kasim som en slags norsk oljehistories ukjente helt – geologen som med sin erfaring fra irakisk ressursforvaltning ble en av arkitektene bak den norske modellen som sikret statlig kontroll over reservene. Norges kloke forvaltning var altså ikke bare et resultat av særnorsk Arbeiderparti-politikk, men hadde en avgjørende kobling til ekspertise fra den arabiske verden. Bruken av nordisk mytologi gir historien et snedig lag. Oljeeventyret styrer sine borestrenger rett ned i underverdenen, menneskets grådighet – her særlig representert i den slangeaktige Anders Lange – vekker Midgardsormen og fremskynder en industriell ragnarok.
Med Snake Oil tar Rose Hammer skrittet fra agit-prop-teater og hørespill og over i såpeoperaen. Sjangeren tilhører de hjemmeværende, historisk sett ofte kvinner; slik spiller kollektivet på ideen om en feministisk fundert politisk vekkelse.Samtidig bidrar filmmediet til at det amatørmessige tipper hakket for langt over i komikk. Som opptak mister verket noe av den særlige blandingen av ironi og inderlighet som kjennetegner den første av de Nasjonale episodene, rett og slett fordi mediet flater ut spenningen som finnes når medlemmene – som man ofte også kjenner som individuelle kunstnere med egne prosjekter og karrierer – står på en scene og forsøker å formidle noe levende, bortenfor seg selv.
Etter visningen kom fire av medlemmene i Rose Hammer opp på scenen for å samtale med filmkurator Abirami Logendran. Mer enn noen dyptgående prat om selve innholdet i Snake Oil, ble samtalen en oppvisning i kollektivformens, vel, kanskje ikke begrensninger, men dens iboende kompleksitet? Etter hvert spørsmål fra Logendran forholdt kollektivmedlemmene seg nølende, som om de åpent tvilte seg fram til hvem som egentlig hadde mandat til å svare – svar som uansett ikke ble representative for prosjektet som helhet. Et medlem utpekte på et tidspunkt seg selv og en annen som en del av research-gruppen i Rose Hammer, mens de andre ble karakterisert som divaer: Dette utløste straks høylytt protest. Den protesterende måtte på sin side innrømme at hun knapt husket hovedpoenget i hørespillet The Radical Flu, og at hun rett og slett ikke visste at Norges vei til NATO-medlemskap ble belyst i Grini og Norges mulige framtid. Det er visst ikke bare i offisiell norsk oljehistorie at hukommelsen er selektiv og informasjonen fragmentert når den skal forvaltes i fellesskap!
Frustrasjonen var i det hele tatt påtagelig i scenesamtalen, som på nokså forutsigbart vis svingte innom (manglende) gjennomslag hos publikum, kunstens (politiske) oppgave og, etter spørsmål fra publikum, det paradoksale i å bruke norske oljepenger på kunst som kritiserer oljepolitikk. Selv om en i salen påpekte at medlemmene på scenen alle virket «lettere traumatiserte» av prosjektet, satt jeg igjen med følelsen av at Rose Hammer er aller mest interessant for de involverte. Men det ugyldiggjør på ingen måte prosjektet. Akkurat denne januarsøndagen var i hvert fall det mest forfriskende ved Rose Hammer at de våget å vise fram fellesskap som noe genuint vanskelig og gnagende, som et betent problem heller enn en søtladen, falsk løsning.
