På tross av en interessant tematikk og flere gode arbeider, stiller Momentums konsekvente fokus på nordisk kunst og på nordiske problemstillinger den i fare for å opprettholde illusjonen om et «Norden» som eksisterer uavhengig av resten av verden.
Denne vårens journaliststreik satte sitt preg også på åpningen av årets Momentum. I bussen som gikk fra Oslo til Moss med pressefolk til pressevisningen var det bare tre skribenter – resten streiket. Selv om dette nok var en gedigen nedtur for festivalarrangørene, og fikk den kjedelige følgen at åpningen praktisk talt gikk upåaktet hen i media, skaper det et interessant apropos til hovedtemaet i utstillingen, som denne gang er den politiske kunsten. Det ironiske er at streiken, som aktivisme, nok har mer til felles med den politiske kunsten enn det de presseansvarlige på Momentum for øyeblikket liker å tenke. Begge fenomener har jo som mål skape endringer i samfunnet.
Uansett synes jeg det er spennende at en norsk kunstfestival satser såpass konsekvent på denne typen kunst, uten å i noen særlig grad føle behovet for å støtte seg til folkekjære kunstnere for å trekke publikum. På den annen side kan fokuset på det politiske et stykke på vei sees i sammenheng med en internasjonal trend, blant annet eksemplifisert ved de siste to Dokumenta-utstillingene og den siste Whitneybiennalen, som også satt det politiske i sentrum, noe som sikkert har lettet gjennomføringen av prosjektet.
Nordisk «etnografi»
Blant de forskjellige mer eller mindre politiske prosjektene man møter i denne utgaven av Momentum, finner vi en rekke arbeider som tematiserer etniske eller kulturelle motsetninger. Enkelte kunstnere har såkalt fremmedkulturell bakgrunn som de tematiserer i arbeidene, mens andre igjen tematiserer fysiske «avvik», som for eksempel finske Anu Pennanen, som i videoen The Monument Project setter de blindes kår på dagsorden. Forestillinger om den sosiale eller kulturelle andre, dette være seg fremmedarbeidere, urbefolkning eller noe annet, og brytninger mellom disse og den «normale» kulturen, er i det hele tatt kanskje den mest fremtredende trenden i utstillingen. Men vi finner også andre trender, for eksempel en gruppe arbeider som relaterer seg mer direkte til Moss som mellomstor industriby, i stadig endring. Et av eksemplene er Martijn van Berkum og Oskar Lindströms enorme, datamanipulerte fotografi It’s Better to Build than to Fade Away, utstilt ved Moss kai. Arbeidet bruker et flunkende nytt, ennå ikke bebodd boligprosjekt, som «vitnesbyrd» på pågående intervensjon i lokal økonomi og natur. Det uhyggelige, litt drømmeaktige preget som hviler over stedet, inviterer til en refleksjon over de mindre rosenrøde sidene ved byutviklingen. En helt annen tendens igjen, er representert ved Magnús Sigurdarsons Diagnosis of the Obvious, som består av en enorm stabel med aviser, overdrysset med spirende kasjefrø. Dette verket står som et av de få eksemplene på massemediekritikk, denne gangen med et litt humoristisk eller bittersøtt blikk på medienes stadig sterkere grep om samfunnet.
For alt i alt er denne festivalen preget av tilbakekomsten av det reelle, som medkurator Per Gunnar Tverrbakk også antyder i katalogen, i betydningen politiske kampsaker knyttet til konkrete grupper eller enkeltskjebner. Utstillingens største problem er at den til tider balanserer på grensen til det overtydelige, agitatoriske og kanskje til og med litt banale.
Jorma Puranens fotografier kan kanskje stå som emblematiske for den store gruppen verk på utstillingen som tematiserer annerledeshet og kulturelle stereotypier. Bildene kretser rundt nedarvede oppfatninger om Nordens urbefolkning, samene. I ett arbeide, Uten Tittel, viser Puranen en fotografisk gjengivelse av et gammelt finsk maleri, Lapps Around the Fire fra 1813, en typisk romantisk skildring av enkle livsforhold. Men i Puranens fotografi forstyrrer blitzrefleksen motivet, slik at maleriet fremstår mest som objekt, med penselstrøk og lerretsstruktur. Dette plasserer i sin tur den mytologiserende framstillingen på en edrueliggjørende avstand, slik at bildet fremstår mer som et minnesmerke over fordomsfulle holdninger til samisk kultur, enn som et faktisk bilde på den.
En rekke av arbeidene på utstillingen tematiserer en annen type etnisk motsetning, nemlig moderne innvandring fra den tredje verden, i møte med nordisk hverdag. Sirous Namazi berører tematikken i et nærmest monumentalt ready made arbeide, en grønnsaksstand, av den typen vi finner i eller utenfor såkalte «innvandrerbutikker». Arbeidet tematiserer, og utfordrer, den etter hvert inngrodde forestillingen om innvandrerbutikken, stedet man i følge myten får eksotiske, muligens litt suspekte varer, til en billig penge.
Blant de «etnologiske» prosjektene hører også den islandske kunstneren Ragnar Kjartansons videoinstallasjon Kolonialisering, som er en harselas over den danske okkupasjonen og utbyttingen av Island. Arbeidet viser en koloniherre, iført parykk og uniform som riser en innfødt bonde mens det danske flagget vaier i bakgrunnen. Installasjonen som også består av en mengde havregryn på gulvet, og naivistiske blyanttegninger av seilskuter, fremstår for øvrig som et av de svakere på utstillingen. Både fordi temaet er presentert både platt og spenningsløst, men også fordi det strengt tatt virker irrelevant sammenliknet med kolonialisme og postkolonialisme i den ikke-vestlige verden, som vel er en langt mer aktuell problemstilling.
Mannsrollen
Flere av arbeidene på utstillingen konsentrerer seg også om kjønnsrolleproblematikk. Jeg tenker her spesielt på Jesper Justs to filmer No Man Is an Island I og II, hvor mannen presenteres som en fremmedgjort, marginalisert «andre», på kollisjonskurs med normer og forventninger i «normalsamfunnet». Her ser vi menn som realiserer sine mykere sider, i fullstendig selvforglemt og sentimental utagering. I den første filmen ser vi en godt voksen mann som med myke, sensuelle bevegelser danser improvisert ballett på en plass i København. En ung gutt feller noen lengselsfulle tårer mens han ser på. I den andre filmen oppstår det spontan og følelsesladet allsang i en pub, hvor en gruppe menn i forskjellige aldre lidenskapelig stemmer i Roy Orbisons Crying. Nok en gang finner vi en gråtende ung mann i hovedrollen. Disse vakre og stilsikre filmene styrer klar av både homoseksuelle og heteroseksuelle stereotypier, og dveler i en slags ubestemt åpenhet eller ambivalens. Men ikke desto mindre er det den svake, ømme mannen vi møter, mannen som offer for en undertrykkende mannsrolle som han forsøker å fri seg fra.
Manglende institusjonskritikk
I åpningshelgens seminar om estetikk og politisk kunst, hvor en rekke internasjonalt anerkjente kuratorer og kunsthistorikere deltok, ble tilhørerne minnet om faren for at en kritisk, sosialt engasjert kunst lett kan fortone seg som «politisk korrekthet,» snarere enn som effektive intervensjoner i offentligheten. Slik jeg opplever det, greier denne utstillingen balansegangen, kanskje mye på grunn av det moderate, lite spektakulære preget mønstringen har fått. Men når det er sagt er det få arbeider som motsetter seg objektifiseringen eller «varefetisjeringen,» som lett oppstår i møte med en prestisjetung kunstinstitusjon. Det er iallefall få verk som eksplisitt problematiserer det faktum at de presenteres som kunst.
Unntaket som bekrefter regelen er Terje Nicolaisens installasjon Untitled (Painting). Verket består av et staffeli med lerret, flankert av en benk med tradisjonelle male-remedier, stilt opp utenfor Momentums lokaler. Her tematiseres kunstnerrollen direkte gjennom en av de eldste kunstnermytene, nemlig friluftsmaleren – men slik jeg ser det, uten adresse til diskusjonen om maleriets fortsatte legitimitet som for tiden verserer blant annet i Morgenbladet. Dette verket er for meg mer en humoristisk, og ikke så rent lite nostalgisk, henspilling på tidligere tiders kunstneridealer, hvor kunstneren kunne skildre virkeligheten tilsynelatende uberørt av føringer fra kunstinstitusjonen eller andre sosiale strukturer. Denne lengselen og nostalgien kan sees som et uttrykk for en voksende rådløshet, og kanskje til og med rastløshet, overfor dagens komplekse og ambivalente kunstnerroller og kunst. Dette er selvføligelig en rådløshet denne utstillingen heller ikke kan peke en endelig vei ut av, selv om enkelte alternativer blir fremhevet.
Navlebeskuende nordisk engasjement?
Skal vi tro kuratorene for utstillingen, lever vi i en tid der kunstnere og kunstinstitusjoner vil, eller bør, legge mer tradisjonelle, kunst-interne anliggender til side, for å gi plass til eksplisitt samfunnsengasjerte ytringer. Det samme inntrykket fikk vi da juryen for filmfestivalen i Cannes, samme helg som Momentum åpnet, offentliggjorde at årets gullpalme skulle tildeles Michael Moore, for hans anti-Bush film Fahrenheit 9/11. Det kan virke som den mer eksplisitt samfunnsengasjerte kunsten for tiden oppfattes som mer skikket til å møte en virkelighet mer og mer er preget av konflikter og dystre fremtidsutsikter.
Men stilt ovenfor en spent verdenssituasjon, kan man kanskje spørre seg om ikke tiden er moden for at Momentum burde utvide den tematiske rammen til å omfatte også den stadig mer globaliserte verden i sin helhet, og ikke bare Norden, en selvbegrensning som for meg virker mer og mer påtatt. Når Momentum denne gangen vier oppmerksomheten til den politisk engasjerte kunsten, blir dette særlig påfallende; dagens store politiske stridsspørsmål knytter seg vel knappest til denne beskyttede og perifere delen av verden, som topper de fleste levekårsundersøkelser. Det hadde kanskje vært forløsende om festivalen kunne åpnet opp også for temaer relatert til verden utenfor vår stillferdige andedam; en verden vi selvfølgelig på alle måter er uløselig tilknyttet uansett.
Og ikke nok med det; kanskje kommer festivalen i skade for, gjennom sin konsekvente markedsføring av seg selv som «_Nordic_ Festival for Contemporary Art», å understøtte en overgripende mytologi, som kapsler inn og nøytraliserer alle festivalens velmente avmytologiseringsprosjekter; nemlig at det finnes noe slikt som et «Norden», som eksisterer uavhengig av resten av verden. Paradoksalt nok vitner kanskje festivalen, sånn sett, og på tross av arrangørenes uttalte intensjon, om et behov for å sette opp et skille til resten av verden, noe som igjen gjør det lettere å opprettholde illusjonen om at vi kan leve våre liv, med vårt høye forbruk, uavhengig av globale hensyn.
