Det varme kveldslyset ga en ekstra glød til Pearla Pigaos metalliske tepper under åpningen av utstillingen hennes Weaving Voices på Kunstnernes Hus sist fredag. De syv utstilte teppene er dekorert med abstrakte mønstre som kan forestille skyformasjoner eller bølger. Seks av dem måler tre-fire meter og svever så vidt over bakken fra hvite snorer festet høyt oppe i taket. Et enda større teppe er installert helt bakerst i utstillingen. Det er vevd av ull med gul og hvit tråd, og kan minne om en bispekåpe. Fra den nederste delen av teppet som ligger foldet på gulvet, ledes blikket oppover mot det myke kveldslyset mens et kor av stemmer fra utstillingens eteriske, synthdrevne lydspor synger: «Aaaaaaaa!»
Pigao har studert materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo og ble uteksaminert i 2017. Siden har hun samarbeidet med designer Henrik Waarum om å utvikle tekstiler til elektroniske instrumenter. Weaving Voices er Pigaos første større solopresentasjon, og utstillingen slekter på utstillingen Wave Shaper som hun viste på Oslo-galleriet Soft i 2020. Da som nå har Pigao brukt en såkalt Jacquard-maskin for å veve teppene sine med ull, bomull, polyester og ståltråd. Ståltrådene er koblet til en datamaskin slik at teppene fungerer som antenner. Publikums bevegelser skaper interferens med teppe-antennene og disse signalene mikser datamaskinen i sanntid inn i et lydspor som spilles i utstillingen.
Lydsporet i Weaving Voices forandrer seg derfor alt ettersom hvor mange mennesker det er i utstillingen og i hvilken grad de interagerer med teppene. Bare det å nærme seg ett av dem skaper et brummende søkk, mens raske, sveipende håndbevegelser over teppene gir hurtige, lysere toner. Publikums bevegelser gir dessuten blinkende utslag på de mange tusen LED-lyspærene som er installert på en stor tavle helt fremst i utstillingen.
Men til tross for disse interaksjonsmulighetene opplever jeg Weaving Voices som ganske statisk. Selv om utstillingens potensielle kombinasjoner av lyd og lys sannsynligvis er utallige, er den innflytelsen jeg kan utøve begrenset til å delta i den kollektive moduleringen av et forførerisk, men også ganske intetsigende lyd- og lysshow. Jeg savner et skarpere tankemessig innhold. Hvorfor skal teppene fungere som antenner og instrumenter? Hva er det det interaktive tekstilet skaper av betydninger?
Veven omtales ofte som en forløper til datamaskinen, og betraktet på kloss hold forsvinner teppenes mønstre og motiver i små bildepunkter, som piksler. Men sammenlikningen av vevnaden med digitale medier er med tiden blitt ganske forterpet, og nådde vel sin senit med utstillingen Unweaving the Binary Code på Kunsthall Trondheim i 2022, der Pigao også deltok. For selv om teppene er svært taktile å se til, fungerer de i bunn og grunn som et tradisjonelt digitalt grensesnitt, som oversetter mine bevegelser til elektroniske signaler. Som i tilfelle med digitale skjermer flest er en konsekvens av denne oversettelsen at jeg fremmedgjøres for mine egne bevegelser. Jeg kan hverken se eller forstå de elektroniske prosessene, som foregår ute av syne.
Så er det kanskje ikke tanken utstillingen forsøker å appellere til. Under den blinkende LED-tavla ses tre små kar av furu. Karene er sannsynligvis laget av en maskin, de bølgete kantene er svært presist definerte, som en gjentakelse av motivene på teppene. De er i tillegg fylt med vann som òg skal forandre musikken ved berøring. Den New Age-aktige musikken skaper, sammen med varmen i rommet, de delikate, lyse tekstilene og de lekre trebassengene, en behagelig spa-aktig atmosfære, hvor vi sammen kan slappe av og lade opp batteriene mens vi jammer på de spesielle instrumentene.
Pigao gjør meg og de andre publikummerne til medprodusenter av lydverket. Weaving Voices kan leses inn i en større trend av utstillinger og kunstnere som arbeider med sosialt samvær, som for eksempel den gastronomiske utstillingen til Kvae & Bark på Unge Kunstnere Samfund i fjor høst, eller fjorårets Momentum-biennale. Jeg er egentlig ikke negativ til denne nye runden med relasjonell kunst, men da som nå er denne kunstens store utfordring å utstyre deltakerne med faktisk agens, med en grad av autonomi og innflytelse som gjør det kreative samspillet med kunsten til en meningsfull erfaring, altså noe mer enn bare en rudimentær form for deltakelse. Pigaos spillende tepper på Kunstnernes Hus oppleves litt i overkant designede. Mine interaksjonsmuligheter er for begrensede til å vekke noen reell lyst til å delta i det musikalske fellesskapet utstillingen presumptivt forsøker å konstruere.
