Klimakrisen og masseutryddelsen av artsmangfoldet på jorda er bakteppe for utstillingen i Den nordiske paviljongen under neste års Veneziabiennale. Utstillingen, som åpner 11. mai, har fått tittelen Weather Report: Forecasting Future og skal kurateres av Leevi Haapala, direktør for Museet for samtidskunst Kiasma i Helsinki, og Pia Oksanen som er kurator samme sted.
Som i 2017 blir det en fellesnordisk utstilling med kunstnere som er tilknyttet de tre samarbeidslandene. Kunstnerne som er valgt ut er duoen nabbteeri, som består av Janne Nabb and Maria Teeri fra Finland, Ane Graff fra Norge og Ingela Ihrman fra Sverige.
Nabb og Teeri har jobbet sammen siden 2008, og lager efemære installasjoner, ofte med lokale og resirkulerte materialer. Ingela Ihrmans humoristiske installasjoner og performancer inkluderer gjerne digre planteskulpturer og dyrekostymer. Og Ane Graff har i sine skulpturelle installasjoner med mineraler og smeltede metaller blant annet sett på råmaterialene som ligger til grunn for den digitale teknologien.
Ane Graff, Untitled, 2018, detalj.
Utstillingen kommer til å «gå inn i vanskelige spørsmål knyttet til klimaet, og vil legge vekt på sameksistensen mellom mennesker og ikke-mennesker», heter det i pressemeldingen fra Kiasma.
– Alle kunstnerne har en multidisiplinær tilnærming, og kombinerer perspektiver fra kunsten, humanvitenskapene og naturvitenskapene, sier Leevi Haapala til Kunstkritikk.
Medkurator Piia Oksanen tilføyer at fokuset i den nordiske paviljongen vil være hvordan forskjellige arter er knyttet sammen, og på sårbarheten i disse relasjonene:
– nabbterri gir oppmerksomhet til de aller minste livsformene og artene som eksisterer sammen med oss. Ane Graff synliggjør hvordan menneskekroppen er utsatt for andre organismer med en form for agens, som bakterier. Ingela Ihrman tar for seg menneskets perspektiv på det ikke-menneskelige, for eksempel gjennom diskusjonen om såkalte «invaderende arter» og spørsmål om tilhørighet, sier Oksanen.
Med tittelen Weather Report: Forecasting Future ser det ut til at ideen om kunsten som varsel eller prognose vil stå sentralt i utstillingen. I pressemeldingen skriver kuratorene at kunstnere har en egen måte å spå fremtiden på.
Hvordan skiller kunstneres fremtidsscenarier seg fra andre fagområder som forsøker å spå om fremtiden? Og hvorfor er kunstens engasjement viktig når vi skal forsøke å forstå komplekse problemer som klimaendringer?
– Vi ønsker ofte å forutse begivenheter på områder der det er vanskelig å gi sikre spådommer, slik som økonomiske svingninger, utfallet av politiske valg, eller klimaendringer. Vi trenger slike prognoser for å føle oss trygge. Kunsten gir imidlertid andre typer fremtidsvarsler. Gjennom århundrer har kunstnere vært forutseende ved å skape miljømessige, teknologiske og politiske utopier og dystopier – og noen av disse har vist seg å gå i oppfyllelse. I samtidskunsten gir man rom for usikkerhet og for potensialet som ligger i endringer og prosesser. Vi har også invitert medieteoretikeren Jussi Parikka til å utvikle ideen om mulige fremtider i lys av forurensede økologier i katalogen, svarer Haapala.
– Vi har invitert disse kunstnerne til å tenke om fremtiden. Vi vet ennå ikke hvordan de vil svare, de er fortsatt i gang med å utvikle verkene. Men på et generelt plan mener vi at vi trenger et mangfold av perspektiver for å forestille oss fremtiden, og ikke bare overlate refleksjonene til vitenskapsfolk og politikere. Kunsten er en type kunnskapsproduksjon som gir rom for usikkerhet, og der man kan stille spørsmål uten å måtte tilby endelige svar. Og én måte å tenke om fremtiden på er å fokusere på forholdene på tvers av artene. Å føle ansvar, å være solidarisk med det ikke-menneskelige, å ta i betraktning at vi lever i et artsmangfold, sier Oksanen.
