Tom Sandbergs bilder hadde, uvanlig nok i vår tid, en dyp appell på tvers av generasjoner, profesjoner og kunstneriske uttrykk.
Noen vil kanskje se Marte Johnsliens metode som estetiserende og virkelighetsfjern, men de pastellfargede monokromene kan også oppleves som en øvelse i å se oss selv i en større, kosmisk sammenheng.
Lucas Blalock rehabiliterer Photoshop som et skapende, og ikke bare manipulerende eller perfeksjonerende verktøy.
Jan Freuchen legger til rette for labyrintisk tomgang på Fotogalleriet. Utstillingen Thetaville er likevel ikke uten håp.
33 år gammel holdt David Lieske opp med å lage kunst. Nå er han 34 og tilbake med 59 nye bilder basert på et gapende hull i kunstnerens eget «selvbilde».
En lavmælt humor til tross; det er nærliggende å tolke Hotellnotater som et slags sorgarbeid – over egen historie, og over kunstens, reisens og livets forgjengelighet.
Apichatpong Weerasethakul legger fortolkingen åpen for den enkeltes innlevelse på Stenersenmuseet. Men Photophobia lukker seg i sin antydende, poetiske form.
André Tehrani sonderer et komplekst kulturelt terreng i sin utstillingsdebut, men tidvis overveldes man av prosjektets leksikalske preg.
Høstutstillingen er rotnorsk kultur, et rituelt innslag i vår identitetsbærende almanakk, forutsigbar og harmløs i sin demokratiske fromhet.
Når Kjartan Slettemarks kunstneriske testamente nå legges ut i full bredde på Museet for samtidskunst, trer kunstnerens komplekse rolle som patosfylt underdog og barokk systemkritiker tydelig frem.
Michel Majerus ble gjennom 1990-tallet en viktig referansefigur for en ny generasjonen malere. For tiden vises den første retrospektive utstillingen med Majerus i hjemlandet Luxembourg.
Med utgangspunkt i CIAs sponsing av etterkrigstidens europeiske kulturproduksjon forteller Lene Berg en historie om kulturkamp, kald krig, løgner og bedrag.
Between Rivers på Astrup Fearnley Museet er en i overkant steril utstilling om forholdet mellom mennesker og elver.
Curatorn för GIBCA 13, Christina Lehnert, lovar att ta sig an vår tid utan omvägar.
Gjennom elegant bruk av visuelle metaforer nærmer Naeun Kangs beskjedne utstilling på Centralbanken seg følelsene det er vanskelig å snakke om.
– Deler av arkitekturen støttes bokstavelig talt av påler for at den ikke skal klappe sammen, forteller styreleder Pedro Gómez-Egaña.
Kunstkritikk stöds av
