Det var med stolthet direktøren for Office for Contemporary Art Norway (OCA), Katya García-Antón, introduserte det første foredraget i organisasjonens historie holdt på samisk. Alt var forberedt. Hodetelefoner var blitt delt ut, og ved siden av tribunen fantes to båser med oversettere. Jobben deres var å oversette fra samisk til engelsk og norsk, og vice versa.
Disse imponerende forberedelsene skyldtes den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba (f. 1951). I september i år ble hun tildelt John Savio-prisen. Prisen ærer samiske kunstneres prestasjoner og er oppkalt etter den første moderne samiske kunstneren, John Savio (1902-38). På Documenta 14 ble Marakatt-Labbas bidrag Historja (2003–07), et monumentalt broderi på lin som måler 39 cm × 23,5 m, utpekt som et av de ti mest betydningsfulle verkene i utstillingen.
Marakatt-Labba inntok scenen kledd i en tradisjonell samisk drakt. Bare det å beskrive bekledningen hennes med ord som «tradisjonell» og «drakt», røper en diskrepans, et gap mellom to verdener som i århundrer har blitt holdt adskilt med vold. Den symbolske betydningen av broderiene på Marakatt-Labbas kjole er ukjent for meg, og kanskje for henne også, siden så mye av kunnskapen om samisk kultur og kollektive minner har gått tapt, utslettet gjennom undertrykkelsen de nordlige landene har utsatt denne befolkningsgruppen for.
Sviktende oversettelse, avstand og manglende forbindelser var temaer som gjennomsyret foredraget. Da jeg endelig våget å ta av meg hodetelefonene et øyeblikk, hørte jeg at Marakatt-Labbas stemme var klar og sterk. Fremføringen hennes hadde flyt og skjønnhet. Oversetterens stemme derimot, var stammende, formuleringene klossete, ord ble korrigert, byttet ut, tatt tilbake. Dialogen mellom foreleser og publikum var utmattende, preget av den krevende oversettelsen mellom samisk, norsk og engelsk.
Marakatt-Labba viste en rekke av arbeidene sine under foredraget. Broderienes strukturelle og taktile kvaliteter kom imidlertid ikke helt til sin rett når de ble vist som projeksjoner på en skjerm. Og stadig vekk virket det som ordene sviktet henne i forsøket på å beskrive og forklare arbeidene. Deres sterke visuelle appell, de klare bildene av samenes liv, kultur, historie, politikk og mytologi så ikke ut til å avføde et adekvat verbalt uttrykk. Marakatt-Labbas kunst springer ikke ut fra, og presenteres heller ikke innenfor rammen av en homogen og forenet kultur. Marakatt-Labbas tekstiler har røtter i tradisjonelt samisk kunsthåndverk, og formene, begivenhetene og symbolene synes å være frakoblet samtidens kulturelle og historiske horisont. Mytologien hennes er personlig. Den får sin spenning gjennom å være posisjonert mellom det samiske kunsthåndverket og en senmoderne kunstnerisk individualitet, mellom et sosialt rammeverk av tradisjoner, praksiser og ritualer og det internasjonale kunstmarkedets hvite kube.
Men mens jeg fortapte meg i de teknologiske og språklige utfordringene, kom jeg til å tenke på hvordan Marakatt-Labbas bilder av snødekte vidder, som nærmest svelger de små menneske- og dyrefigurene som befolker dem, er spesielt virkningsfulle når de plasseres inn i rom tilegnet samtidskunsten. Ambivalensen som preger bildene hennes, deres mediering, kunstnerens identitet og situeringen av foredraget hennes i OCAs utstillingslokaler, kan ikke, og burde kanskje heller ikke, løses. Å være vitne til denne begivenheten var ikke bare en tålmodighetsprøve. Det var en både smertefull og fascinerende opplevelse som trigget refleksjoner over kunsten, nordisk historie og verdenen vi lever i.
