Nasjonalmuseet gikk tidligere i vår ut med brask og bram om økning av sitt innkjøpsbudsjett med 14 millioner kroner for å hjelpe et koronarammet kunstliv. Norske Billedkunstnere (NBK) og Unge Kunstneres Samfund (UKS), sammen med en rekke visningssteder i Oslo, har iherdig fremmet forslag om opprettelse og styrking av innkjøpsordninger og -budsjetter for å forebygge pandemiens økonomiske konsekvenser for kunstfeltet. Tiltak for å sikre kunstens markedsbetingelser ser altså ut til å trone høyt på dagsorden, også hos fagorganisasjonene. Her har vi kuren for et kunstfelt i krise, får vi høre. Men er dette riktig medisin? Er det ikke heller et sedativ, en pille for å dempe smerten, mens vi prøver å redde en gammel struktur som også før pandemien viste akutte symptomer?
I en pressemelding fra Nasjonalmuseet forteller direktør Karin Hindsbo at museet anser økningen av innkjøpsbudsjettet «som en del av vårt generelle samfunnsansvar» og at dette er «et viktig og avgjørende økonomisk bidrag for mange i kunstfeltet i en kritisk tid». Men i motsetning til hva Hindsbo gir inntrykk av, vil et slikt tiltak treffe smalt og ikke bredt, og vil ikke komme det store flertallet av kunstnere til gode.
Samtidig har en post med tittelen «det haster å etablere et offentlig innkjøpsfond for billedkunst» lenge vært på andreplass på NBKs nettside, rett under en sak som nok treffer mer allment: informasjon om NAV-ytelser. UKS nevner innkjøpsordninger som en av to tiltak under sitt innspill til Kulturdepartementet, Norsk kulturråd og Oslo kommune, hvor de vil «fokusere på institusjonenes situasjon og fremtid» og foreslår at man bør «styrke innkjøpsbudsjettene til alle landets kunstmuseer, kunstsamlinger og innkjøpsordninger».
Verken Nasjonalmuseet, de andre visningsrommene eller fagorganisasjonene viser i sine forslag til konkrete føringer på hvordan det skal sikres en rettferdig fordeling av disse pengene, så flest mulig skal kunne nyte godt av dem. Hindsbo sier til Kunstkritikk at valget av hvem som kjøpes inn vil «følge vanlige prosedyrer og kvalitetskrav». Nasjonalmuseets samling skal bygges, og utenom et vagt løfte om at kunstnere som ikke allerede finnes i samlingen vil bli kjøpt opp, kan vi nok ikke forvente noen virkelig innovativ nytenkning herfra.
Det ettertrykkelige fokuset på midler til innkjøp godtar implisitt forestillingen om kunstneren som underlagt markedet, og ideen om kunst som næring – en spikersuppe vi har fått servert gjennom hele den blå-blå regjeringstiden – og står i fare for å overskygge alternative og mer rettferdige koronatiltak. Kunstnere blir stående hver for seg – som i en pilleeske. For de av oss som tror på nødvendigheten av å støtte kunsten uavhengig av hvor godt den selger, mangler debatten ideologisk brodd.
Under 1. mai markeringen for kunstnere i regi av NBK, som i år ble avhold på Facebook, var det hos de deltagende kunstnerne et stort engasjement for fritak fra, og rabatter på, leie av atelierer i tiden fremover. Ingen nevnte økning av institutsjoners og andre offentlige innkjøpsbudsjetter som kampsak. NBK og UKS har, som kunstnernes egne fagorgan, muligheten til å styre debatten over på andre former for støtte, først for kunstnerne, så for visningsrommene. Mest av alt trenger vi tiltak som skaper et sikkerhetsnett for kunstnere på lang sikt.
Hva med å øke honorering og vederlag for utstillingsaktivitet? Hva med fler arbeidsstipend, styrking av assistentordningen og flere åpne, søkbare midler? Hva med å opprette en pott for uteromskunst som overlater initiativet til kunstnerne selv? Hva med å tilrettelegge for kommisjonsarbeid? Hva med alternative løsninger som den nytenkende, finske Kone-stiftelsens tremånedersstipend for «hemmaresidens»? Er dette for sosialdemokratisk for en kunstpolitikk som lenge har beveget seg i motsatt retning? Vår nye kulturminister Abid Raja har nå muligheten til å vise at noe har forandret seg siden Widvey og Helleland satt bak rattet.
Noen gode tiltak for kunstnere har kommet på plass, hvorav de mest solidariske i Norge kan sies å være Fritt Ord og Kulturrådets koronamidler, en type åpen prosjektstøtte der kunstnere selv kan søke ferske midler til det de anser som relevante prosjekter i tiden fremover. NBKs pågående arbeid med å justere NAV-ordninger for å komme kunstnere til gode kan også nevnes. Samtidig burde det rettes et kritisk blikk mot initiativ som i en normal hverdag, og under gode kår, kunne blitt tatt imot som et bidrag til feltet, men som når de presenteres som koronatiltak, bommer på blinken ved å treffe for få.
Grunnpilaren i et levende kunst og kulturliv er ikke enkeltindividet som alene ruger ut verk for salg. Det er heller solidariske, kunstneriske samarbeid der man sammen bygger et bredt og inkluderende miljø. Dette samholdet er grunnlaget for de goder kunstnere ennå har i Norge i dag. Det er her kunstnere også kan bidra til resten av samfunnet, ved å tenke nytt, bryte med gamle ideer og skape noe annerledes, sammen. Kunst er kunnskap, ikke næring, opplevelse, ikke produkt.
Mens debatten går om et grønt skifte, borgerlønn og en mer inkluderende politikk, er tiden inne for kunstnere, deres fagorgan og kulturinstitusjoner til å tenke nytt: vi ønsker oss ikke tilbake til normalen. Vi bør gripe sjansen og bruke denne omveltningen vi er inne i som grobunn for en ny og positiv utvikling mot en annerledes type kunstnerøkonomi.
JA!
Hør hør!